Latvia: Ukjent litterært naboland

Latvisk litteratur var i år hovedtemaet på den internasjonale bokmessen i Göteborg (25. - 28. september). Men mens litteraturen i fjorårets temaland, Estland, er forholdsvis velkjent i Norge, kan vi ikke si det samme om litteraturen i Latvia. Bare en håndfull latviske skjønnlitterære bøker er oversatt til norsk, og en rekke av landets mest framstående forfattere er i Norge fullstendig ukjente.

 

- Av Reidar Jensen, skribent

Latvisk litteratur var i år hovedtemaet på den internasjonale bokmessen i Göteborg, i dagene fra 25. til 28. september. Men mens litteraturen i fjorårets temaland, Estland, er forholdsvis velkjent i Norge, kan vi ikke si det samme om litteraturen i Latvia. Bare en håndfull latviske skjønnlitterære bøker er oversatt til norsk, og en rekke av landets mest framstående forfattere er i Norge fullstendig ukjente.

 

- Av Reidar Jensen, skribent

 

Stort sett er den litterære påvirkningen gått den andre veien. Over 200 norske bøker, herunder hovedverkene til en rekke av Norges mest kjente forfattere, er oversatt til latvisk. Så sterk var påvirkningen at det i en periode skal ha vært populært å gi barn norske og skandinaviske litterære navn, som Nora, og guttenavnet Gynts. Litterært interesserte latviere har da også et utmerket kjennskap til norsk nasjonallitteratur, med Henrik Ibsen, Knut Hamsun og Sigrid Undset i spissen.

     Vi skal ikke lenger enn til Sverige før bildet blir annerledes. Svenskene har tette, historiske bånd til Latvia og ikke minst til hovedstaden Riga, som fra 1629 skal ha vært Sveriges om ikke største, så i hvert fall nest største by. På 1600-tallet og fram til 1710 behersket svenskene hele den nordlige delen av landet, og de kulturelle båndene har vært sterke også senere.

     Dette preger også litteraturen, der et stort antall latviske romaner og diktsamlinger er oversatt til svensk. I en årrekke har den prisbelønte latviske poeten og litteraten Juris Kronbergs, som også har vært latvisk kulturattasjé i Sverige, vært en drivende kraft i dette arbeidet. Kronbergs er født og bor i Sverige, og han skriver og oversetter både på svensk og latvisk.

 

Felles tilknytning

Bortsett fra det litterære, har imidlertid mange nordmenn godt kjennskap til Latvia, som de siste årene er blitt et populært reisemål. Julehandel i Riga er ikke noe ukjent begrep lenger, og det samme gjelder Riga by, med sine praktfulle middelalder- og jugendbygninger, sitt dynamiske næringsliv og ikke minst hektiske natteliv. Og norske firmaer er til stede i rikt monn, som i nabolandet Estland.

     Den driftige sjøfartsbyen Riga var velkjent i Norge allerede i seilskutetiden, og trelasthandelen på Baltikum har århundrelange tradisjoner. Både Norge og Latvia har vært, og er, store sjøfartsnasjoner, noe som til en viss grad har preget de næringsmessige kontaktene. Og også når det gjelder den kulturelle utviklingen, med nasjonalromantiske røtter i bondekulturen, er det klare paralleller.

     I likhet med Norge var Latvia preget av den nasjonale og litterære oppvåkningen som rullet over store deler av Nord-Europa den siste delen av 1800-tallet. I Baltikum førte dette blant annet til tettere kontakt med de skandinaviske landene. Og som i Norge, Finland og en rekke andre land, hentet nasjonalromantikerne i Latvia inspirasjon i folkediktningen, ikke minst i de helt spesielle firelinjers småversene, "dainas".

 

Sanger og sagn

Latvia har, som nabolandene, en rik sagn- og fortellertradisjon som kan ha bakgrunn i førkristne forestillinger. Mye av dette har likevel uklare røtter og er derfor omstridt, men det er enighet om at dainas-tradisjonen kan gi en innfallsvinkel.

     På folkemunne var det, og er fortsatt, tusenvis av slike vers. I 1878 bestemte en gruppe intellektuelle latviere i Moskva seg for å begynne å samle dem og utgi dem. Oppgaven var større enn ventet, og først 40 år senere ble siste bind av samlingen utgitt.

     I Norge har forfatteren Erling Kittelsen oversatt og gjendiktet et utvalg dainas og har dermed, som en av ikke altfor mange, gjort en innsats for latvisk litteratur i Norge. Boken heter "Dainas: latviske folkedikt" og kom ut i 1996.

     Dainas uttrykker, på en kortfattet og effektiv måte, folkelige visdoms- og fyndord, slik mange av våre egne stev og ordtak også gjør. Diktene kan ha vært en godt mentalt vern både mot tyske sverdmunker, russiske tsarer og annet fremmedstyre, og har derfor stått seg helt opp til vår egen tid.

 

Bål, brann og bøker

Latvia har også en omtumlet historie. Befolkningen var sammensatt og besto både av finsk-ugriske stammer i nord og slavere i sør og øst. Områdene var lenge preget av gammel naturtro, men på 1200-tallet trengte tyske ridderordener inn og begynte en hardhendt misjonspolitikk. Ordenene grunnla også den befestede byen Riga, som ble et senter for det tyske veldet, med latvierne som leilendinger og underklasse.

     Dette varte helt til 1500-tallet, da polakker og litauere overtok. Deretter kom svenskene, og først på slutten av 1600-tallet, under den siste delen av svensketiden, kan vi etter forskernes mening snakke om noen egentlig latvisk nasjon, med felles språk og kultur.

     Den første trykte latviske boken ble laget av protestantiske prester og skal ha kommet ut i 1525. Men det var harde tider, og boken ble straks brent på bål av katolikkene. Deretter sto alt stille til 1585, da det kom en katolsk katekismus. Det første latviske boktrykkeriet startet i 1588. Stort sett ble det bare trykket prekener og religiøse skrifter, men dette førte, som i andre land, til en viss standardisering av språket og til at det ble utviklet grammatikalske regler. Også utgivelsen av en latvisk bibel i 1694 førte til en utvikling av det litterære språket, og til at bøndene fikk øynene opp for skriftlige framstillinger. Samtidig dukket de første verdslige skriftene opp. Og på slutten av 1700-tallet slo opplysningstiden gjennom også i Latvia.

 

I landmålernes tid

Den tyske skriftkulturen bante på 1800-tallet vei for latviskspråklige forfattere. Ved midten av århundret oppsto den nasjonale bevegelsen "De nye latviere". En av lederne var skribenten, folkloristen og politikeren Krisjanis Valdemars, som i dag pryder latviske mynter, og også har fått en av hovedgatene i Riga oppkalt etter seg. En annen hovedperson var Krisjanis Barons, som var hovedmannen bak innsamlingen av dainas.

     Den første egentlig moderne romanen var den sosialrealistiske "Landmålerens tid". Den kom i 1879 og var skrevet av brødrene Reinis og Martis Kaudleites. Temaet var eiendomsrett til egen jord, i tillegg til havesyke og andre menneskelige svakheter.

     Latvias nasjonaldikter, Andrejs Pumpurs, gikk motsatt vei og vendte tilbake til en mytisk fortid da han skrev eposet "Bjørnejegeren". Boken kom ut i 1888, og fletter latvisk folketro og historie sammen med dikterens egen fantasi. Formelt sett er eposet et kunstprodukt, men var så populært at det ble stående som Latvias nasjonalepos, på linje med "Kalevala" i Finland og "Kalevipoeg" i Estland.

 

Aspazija og Rainis

Det nest store navnet i latvisk litteratur er Rudolfs Blaumanis, som ikke minst er kjent for sine psykologiske noveller. Han var også dramatiker, og skuespillene hans blir fortsatt satt opp.

     Deretter kommer de to virkelige kjendisene i latvisk litteratur på tidlig 1900-tall, lyrikeren Elza Rozenberga - kjent under kunstnernavnet Aspazija - og hennes mann Janis Rainis, i dag stort sett bare kjent som Rainis. Aspazija var symbolist og romantiker, men også feminist og kvinneforkjemper, og hun grunnla den latviske kvinnefrigjøringsbevegelsen.

     Rainis var på sin side sterkt påvirket av dikterne fra antikken og middelalderen, og av Goethe. Han forente, ifølge litteraturforskerne, folketradisjon med klassiske kunsttradisjoner og ideer om sosial rettferdighet. Dessuten var han som avisredaktør og politiker sterkt nasjonalt engasjert, og ble i en periode arrestert og sendt i indre eksil. Etter den mislykkede russiske revolusjonen i 1905 forlot Aspazija og Rainis begge Latvia, og slo seg ned i Sveits. I en kort periode etter at Latvia ble selvstendig, var han undervisningsminister.

     Rainis blir regnet som Latvias gjennom tidene største forfatter. Han besøkte i 1928 Norge, i forbindelse med at han gjestet Sverige som kandidat til Nobelprisen i litteratur.

     To andre latviske forfattere, Karlis Skalbe og Janis Akuräter, hadde tidligere besøkt Norge. De kom hit etter revolusjonsforsøket i 1905. Skalbe-museet, som var forfatterens hjem og ligger i Vecpiebalga i Nord-Latvia, skal være tegnet etter norsk modell og være et besøk verdt.

 

Uro, krig og fremmedgjøring

Første verdenskrig førte, som alle andre steder i Baltikum og Øst-Europa, til uro og omveltninger. Men etter selvstendigheten kom en lang rekke forviste og flyktede kulturpersoner hjem igjen, blant dem Rainis og Aspazija.

     1920-årene var preget av et aktivt kulturliv, med nye litterære grupperinger. Modernismen og vesteuropeisk og russisk avantgarde slo gjennom. Den mest kjente latviske modernisten var Aleksanders Caks, som i sine dikt forsøkte å speile moderne byboeres sjeleliv. Men etter et nasjonalistisk kupp i 1934, ledet av  Kärlis Ulmanis, vendte forfatterne i stor grad tilbake til skildringer av jordbruk og dagligliv, og til klassisk lyrikk.

     Fra denne perioden er Vilis Lacis´ "Fiskerens sønn" oversatt til norsk. Lacis var, foruten å være en kjent forfatter, også aktiv i Kommunistpartiet og ble senere statsminister i Latvia. Lacis er Latvias mest oversatte forfatter noen gang, men er også gjort medansvarlig for deportasjonen av over 40.000 mennesker i sovjetperioden.

     Samtidig fikk også latviske forfattere som var blitt igjen i Russland en ublid skjebne: Et stort antall ble skutt under Josef Stalins terror fra 1937 til 1939. Deretter gikk det ikke lang tid før Stalins tropper, etter Molotov-Ribbentrop-pakten, sto i selve Latvia. Og så fulgte enda en krigsperiode, med ytterst tragiske følger for hele Latvia.

     Inntil 100.000 mennesker, mange av dem jøder, kan ha mistet livet i tyske konsentrasjonsleirer på latvisk jord under andre verdenskrig. Latvier kjempet mot latvier, tusener av dem på tysk side. Selv sier latvierne at de ble okkupert tre ganger, først av russerne, så av tyskerne, og så av russerne igjen. Og en hendelse som den dag i dag skaper ondt blod mellom latviere og svensker, er utleveringen av 160 flyktede baltiske soldater fra Sverige til Sovjet i 1946 - den såkalte "baltutlämningen".

 

Indre og ytre eksil

Mange latviske forfattere flyktet i 1944 og 1945 til Sverige eller andre land. Det ble startet en rekke emigrantforlag som forsøkte å ivareta latvisk kultur og litteratur. Mange av de yngre emigrantforfatterne ble imidlertid mer opptatt av surrealisme og nye moderne retninger, noe som blant annet førte til at en New York-basert gruppe, rundt Gunars Salins og Linards Tauns, kom  til å danne en utpreget amerikanskpreget skole.

     Det var derfor betydelig forskjell på eksilforfatterne og de som ble igjen hjemme, og motsetningene er fortsatt til stede. Eksilforfatterne ble beskyldt for å lete etter et Latvia som aldri fantes, og de som ble hjemme, ble beskyldt for å ha skrevet flat sosialrealisme for å tekkes den russiske okkupasjonsmakten. Det russiske tøværet etter Stalins død i 1953 ga likevel visse pustemuligheter også i Latvia. Forfatterne kunne i noen grad utfordre de vedtatte sannhetene, og tilmed ta opp hendelser fra krigen. Den senere Nobelpris-nominerte Vizma Belsevica - hennes bok "Den hvite gjemselen" er utgitt på norsk - brukte, i likhet med en rekke andre baltiske forfattere i denne perioden - historiske allegorier. Der understreket hun verdien av selvrespekt, og gikk imot dogmatisme og forsøk på å binde ytringsfriheten.

     Belsevica, som døde i 2005, fikk under Bresjnev-perioden på 1970-tallet publiseringsforbud på grunn av sine "usunne, psevdomodernistiske tendenser".

 

Ironiens ironi...

Også kriminalforfatteren Alberts Bels ble beskyldt for anti-sovjetisk propaganda, og ble innkalt til avhør. Boken hans ble først utgitt, i revidert form, i 1987. I en senere roman formulerte han utsagnet om at de sterke bryter seg ut av bur - de svake blir sittende igjen, og må trøste seg med ironi. I begynnelsen av 1980-årene kom imidlertid en generasjon som var både sterk og ironisk. De vendte seg til det absurde og groteske, men også journalistikk og artikkelskriving, noe som preget den siste delen av sovjettiden.

     Da Latvia i perioden 1989-1991 gjenvant friheten, førte dette paradoksalt nok til at interessen for skjønnlitteratur gikk ned, også blant forfatterne selv. Nå var det politiske emner som sto på dagsordenen, og mange baltiske forfattere brukte nesten all kraft på dette. Først de aller siste årene er interessen for den rene forfattervirksomheten, ifølge Det latviske institutt i Riga, kommet tilbake.

 

Klovnemarsj på djevelens marked

Blant latviske forfattere som de siste årene er oversatt til dansk, er Inga Abele. Hennes roman "Ilden vækker ingen" er en psykologisk fortelling, der realisme blir blandet med elementer fra eventyr og latvisk folketro. En annen kjent forfatter de siste årene er den nå aldrende Andris Kolbergs, med sin kriminalromantrilogi "Klovnenes marsj på djevelens marked".

     Etter frigjøringen fra Sovjet har det dessuten vært sterk interesse for dokumentarlitteratur. Et typisk eksempel er tidligere utenriksminister Sandra Kalnietes "Med ballsko gjennom snøen i Sibir", som handler om hvordan hennes egen familie ble forvist til Sibir. Kalniete kommer for øvrig til bokmessen i Göteborg, og boken, som er oversatt til svensk, er blitt omtalt også i norsk presse.

 

Hesten som synger om natten

I tillegg til Kalniete kommer også tidligere president Vaira Vike-Freiberga og nåværende kulturminister Helena Demakova til bokmessen.

     Av interessante forfattere kan det være grunn til å merke seg blant andre Inese Zandere, prisbelønnet både for poesi og barnebøker, forleggeren og forfatteren Leons Briedis, og den allerede omtalte Juris Kronbergs. Et annet kjent navn er Knuts Skujenieks, som i 1961 ble dømt til syv års opphold i en arbeidsleir for antisovjetisk agitasjon. Han er nå en av Latvias mest framtredende lyrikere og oversettere.

     Det blir også et eget seminar om barnelitteratur, nettopp ved Inese Zandere. Tittelen er "Hesten som synger om natten", etter Latvias første barnebok. Den ble skrevet for 105 år siden, og handler om en foreldreløs gutt som reiser ut i verden for å lete etter lykken.

     Et annet underseminar handler om provinsen Latgale - "Det andre Latvia" - som er den for oss fjerneste delen av Latvia. Landsdelen ligger helt i sørøst, rundt byen Daugavpils, og befolkningen består for en stor del av etniske russere. Men med sine folkesanger og helt forskjellige bakgrunn, har regionen hatt stor betydning for latvisk kulturliv.

     I tillegg lover arrangørene av bokmessen blant annet tysk kriminallitteratur, portugisisk barne- og ungdomslitteratur og innblikk i indisk og rumensk litteratur.

     Temaland i 2009 blir Spania, som dermed, for første gang, får en virkelig bred og samlet presentasjon av sin litteratur i et nordisk land.