Norsk barnelitteratur - et verbalt nasjonalt spørsmål?

AskerBibli_04Det gis ut stadig flere barne- og ungdomsbøker i Norge, og stadig flere av dem er illustrert. Hvordan ivaretas det visuelle i den offentlige litteraturstøtten? Hva slags visuell kompetanse sikrer kvaliteten i redaksjoner, vurderingsutvalg og litteraturkritikk?

Av Kristin Ørjasæter, Norsk barnebokinstitutt

AskerBibli_04Det gis ut stadig flere barne- og ungdomsbøker i Norge, og stadig flere av dem er illustrert. Hvordan ivaretas det visuelle i den offentlige litteraturstøtten? Hva slags visuell kompetanse sikrer kvaliteten i redaksjoner, vurderingsutvalg og litteraturkritikk?

Av Kristin Ørjasæter, Norsk barnebokinstitutt

I følge Norsk barnebokinstitutts statistikk har antallet barne- og ungdomsbøker økt betraktelig de siste årene. I 1978 ble det utgitt 409 nye titler for barn og unge, i 1988 var ikke tallet steget mer enn til 437, men i 1998 kom det ut 743 nye bøker, og i 2008 1158. Tallene for 2010 er ikke klare ennå, men i 2009 kom det 1162 nye bøker for barn og unge. Derfor er det bred enighet om at barn og unge i Norge har et godt litteraturtilbud.

Bildebokutgivelsene øker mest
De største bokgruppene som produseres for barn og unge i dag er romaner, bildebøker og faglitteratur. Romanen er den største bokgruppen. For få år siden ble det gitt ut flere fagbøker for barn og unge enn bildebøker. Men dette forholdstallet er nå snudd – det gjelder både for oversatte og originalt norske produksjoner.

2001

2005

2009

Nye barne- og ungdomsromaner (norske, oversatte, nyutgivelser)

294

503

545

Derav norske barne- og ungdomsromaner

101

135

167

Nye bildebøker (norske, oversatte, nyutgivelser)

165

190

296

Derav norske bildebøker

36

55

93

Ny faglitteratur for barn og unge (norske, oversatte, nyutgivelser)

226

186

243

Derav norsk faglitteratur for barn og unge

63

65

81

Kilde: Norsk barnebokinstitutts årlige statistikk over barne- og ungdomslitteratur.
Nyutgivelsene i materialet er tallmessig beskjedne.


For øvrig er det verdt å merke seg at økningen i romanutgivelsene er betydelig større enn det antall som behandles innenfor innkjøpsordningen. Det antall romaner som er blitt meldt opp, og det antall som er blitt kjøpt inn, har holdt seg relativt stabilt i 10 års-perioden 2000 – 2009 (105 påmeldte og 91 innkjøpte i år 2000, 119 påmeldte og 94 innkjøpte i år 2009). Mens bildebokpåmeldingen, og bildebokinnkjøpet har økt betraktelig. (Påmeldingen av bildebøker økte fra 28 i år 2000 til 51 i år 2009, men gjennomslaget på ordningen har avtatt: I år 2000 ble 23 av de påmeldte titlene kjøpt inn, dvs 82 %. I år 2009 ble 39 titler kjøpt inn, hvilket svarer til 76 %.)

Kanskje har produksjonsstøtten til bildebøker bidratt til å skape et eget rom for kunstnerisk utfoldelse innen barnelitteraturen? Intensjonen med produksjonsstøtteordningene er å redusere utgivelseskostnadene til forlagene.[1] De kan få bistand til å utgi en rekke kvalitetsbildebøker, kvalitetstegneserier, bøker på nynorsk og nye utgaver av klassikere. Både når det gjelder bildebøker og tegnserier fordeles støtten mellom forlag og tegnserieskapere/bokillustratører. Målet må være å fremme produksjon av verk som har en høy visuell kvalitet uten samtidig å måtte skjele til salgbarheten. Men slett ikke alle de originalt norske bildebøkene får produksjonsstøtte, så det kan ikke være den alene som skal tilskrives æren for de mange nye bildebøkene som også er blitt bemerket internasjonalt. I samme periode er utgivelsene av oversatte bildebøker økt sterkere enn utgivelsene av oversatt faglitteratur (se figuren over). Ingen av disse bokgruppene får offentlig støtte – verken til produksjon eller innkjøp. Bildebok- og fagbok-utviklingen må derfor også tilskrives andre faktorer enn den norske litteraturstøtten. Forklaringen kan være så enkel som at den visuelle kultur som preger samfunnet og mediene, og som avspeiles i samtidskunsten, også påvirker utviklingen av barne- og ungdomslitteraturen.

Undersøkelse av innkjøpsordningen
Norsk barnebokinstitutt har på oppdrag fra Norsk kulturråd foretatt en undersøkelse av Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur for barn og unge. En del av tallene overfor er fremkommet i denne undersøkelsen, som ble utført av spesialbibliotekar Sofie Arneberg. Hun har sammenlignet listene fra Norsk kulturråds påmeldinger og tildelinger med Norsk barnebokinstitutts egen bokstatistikk og bokkatalog.[2] Undersøkelsen bekrefter at innkjøpet øker, men ikke i samme takt som utgivelsene. Derimot gis det stadig ut flere titler som ikke meldes opp til innkjøpsordningen.

 

2000

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

Nye barne- og ungdomsbøker

719

718

742

696

770

915

925

979

1156

1162

Originalt nye norske titler

269

214

230

226

285

268

292

301

342

361

Norsk skjønnlitteratur

164

151

171

167

220

203

247

240

288

280

Påmeldt innkjøpsordningen

135

116

117

119

131

149

150

152

169

180

Innkjøpt

118

104

111

111

115

129

123

128

134

135

Kilde: Norsk barnebokinstitutts årlige statistikk over barne- og ungdomslitteratur, samt Norsk kulturråds oversikt over påmeldte og innkjøpte titler på Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur for barn og unge

I år 2000 ble det gitt ut 719 nye barne- og ungdomsbøker i Norge (se figuren over). 269 av dem var originalt norske, av disse klassifiseres 164 som skjønnlitteratur, den bokgruppen som hører hjemme i innkjøpsordningen. Men bare 135 av disse ble meldt opp til ordningen, og 118 kjøpt inn. I tillegg ble det kjøpt inn 13 faktabøker. I år 2009 var tallene steget: Det ble gitt ut 1162 bøker for barn og unge, 361 var originalt nye norske, av disse er 280 skjønnlitterære, bare 180 titler ble meldt på til innkjøpsordningen, og 135 ble kjøpt inn. Dessuten kan vi regne med et innkjøp av 25 faktabøker på den selektive Innkjøpsordningen for faglitteratur for barn og unge. 

Dette viser at av den totale utgivelsen av nye bøker for barn og unge i år 2000 ble 21 % omfattet av disse to innkjøpsordningene. I år 2009 var prosenten sunket til 14 %. Innkjøpsordningen omfatter altså ikke en spesielt stor del av den samlede produksjonen. Ordningen er et partssamarbeid som regulerer forholdet mellom forfattere, forlag og stat. Men det kan se ut til at betydningen av innkjøpsordningen avtar ettersom utgivelsestallet øker. Det kan ha mange årsaker, som for eksempel at oppgjøret til forlagene avkortes når det kjøpes inn flere bøker enn budsjettet tar høyde for, at prispolitikken fordrer flere utgivelser, og at flere forfattere gir ut mer enn en bok i året (en forfatter kan kun ha én bok på ordningen pr år). Det jeg etterlyser, er at innkjøpsordningen speiler utviklingen med hensyn til hva barne- og ungdomslitteratur er i dag.

De offentlige ordningene er, med unntak av produksjonsstøtten for bildebøker og tegnserier, innrettet på å fremme verbal litterær kvalitet. Fra gammelt av handler litteraturstøtten om å bevare nasjonalspråket gjennom å sikre bestanden og utviklingen av en verbal litteratur, som tilskrives evnen til å formidle den nasjonale ånd slik den til enhver tid utvikles. Men mediene har endret seg, og samfunnet er blitt alt mer visuelt orientert. Samtidskunsten er kjennetegnet ved at en rekke kunstarter og medieformer samhandler. I voksenlitteraturen har dette fortonet seg som sjangeroverskridelser, men barnelitteraturen går lengre. Der står møtet mellom ord og bilder sentralt. Ettersom de visuelle mediene har fått sterkere gjennomslag, er barne- og ungdomslitteraturen blitt alt mer visuell. Bildebøkene er i dag ikke bare henvendt til små barn, det gis ut bildebøker som passer best for ungdom. En rekke bildebøker betraktes som allaldersbøker og merkes med alle alderskodene i Biblioteksentralens system. Det utgis flere tegneserier for moden ungdom enn for de unge, til og med romanene er i utvikling mot det visuelle.

Grafiske romaner er det nyeste begrepet innenfor litteratursjangrene. Derfor er det betenkelig at litteraturstøtten, som er legitimert i behovet for å sikre tilgjengelighet, kvalitet, bredde og mangfold, i såpass liten grad innskriver det visuelles betydning i samtidslitteraturen for barn og unge. For det visuelle aspektet ved barne- og ungdomslitteraturen er ikke skrevet inn i den avtaleteksten som regulerer innkjøpsordningen. Illustratørene er ikke avtalepartnere og visuell kompetanse er ikke sikret i vurderingsutvalgene på samme måte som verbal litterær kompetanse. Dette medvirker til å gi inntrykk av at ordningen er basert på et foreldet barnelitteraturbegrep, eller kanskje det er rettere å si at innkjøpsordningen er preget av sin historie, den er utformet på voksenlitteraturens premisser på en måte som tilslører barne- og ungdomslitteraturens aktuelt visuelle karakter. 

Intensjonen med innkjøpsordningene er å sikre utgivelse, tilgang og forfatterinntekter.[3] Bildebøker betraktes som skjønnlitteratur og har sin plass innenfor Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur for barn og unge. I et 10 års-perspektiv er denne bokgruppen mer enn fordoblet i ordningen. Romaner er langt den største bokgruppen – både i innkjøpsordningen og i forhold til hva som for øvrig utgis. Men ingen andre bokgrupper for barn og unge har økt så sterkt som bildebøkene.

Mangel på visuell kompetanse
Det står godt til med den norsk barne- og ungdomslitteraturen. Riktignok kunne kunnskapen om den nye barne- og ungdomslitteraturen jevnt over vært høyere, men nye bøker blir anmeldt i NRK radio og i en rekke aviser. Det finnes dessuten et eget anmeldernettsted som har eksistert siden 2003; www.barnebokkritikk.no bringer tre anmeldelser av ny barne- og ungdomslitteratur hver uke. I tillegg arrangerer Norsk barnebokforum hvert år en landsomfattende foredragsturné der de orienterer om årets nye bokutgivelser. Mer betenkelig er det at barne- og ungdomslitteraturen står svakt på universitetene, i forhold til annen litteraturundervisning. Til gjengjeld er den noe sterkere til stede i enkelte sentrale fagutdanninger, så som i bibliotek-, førskole- og lærerutdanning.

Det mest betenkelige er kanskje at de som arbeider med barne- og ungdomslitteratur i undervisning, forlag, vurderingsutvalg og presse i overveiende grad bare har profesjonell kompetanse i verbal litteratur. Årsaken til den ensidige kompetansen kan synes opplagt: Litteratur er tradisjonelt definert som en verbal kunstart. Innenfor akademia er det lite kontakt mellom litteraturfaget og de visuelle kunstfagene. Barnelitteratur står som nevnt svakt som forskningsfelt innen litteraturfaget, men er, meg bekjent, helt fraværende i de visuelle kunstfagene. Den nødvendige kompetansen i visuell barnelitteratur er derfor ikke å oppdrive. Men det er behov for at den utvikles, nå.

Den sterke visuelle økningen innen barne- og ungdomslitteraturen er ikke uventet, medie- og samfunnsutviklingen tatt i betraktning. Vi lever i en visuell kultur. Den speiles selvfølgelig i barne- og ungdomslitteraturen. Kunnskapen om litteraturen må fornyes i takt med utviklingen slik at det avspeiler seg i undervisningen, i redaksjonene og vurderingskomiteene, og slik at den visuelle litteraturen møtes av en kvalifisert barne- og ungdomsbokkritikk i media.