Trenger vi biblioteket?

Aktuelt-11President Darwin P. Erlandsen i salig Norsk dusteforbund foreslo i sin tid at alle burde komme til verden med artiumsvitnemål. Men, la han til, da må sannsynligvis svangerskapstiden forlenges vesentlig – i alle fall dersom alle skal bli preseterister.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd ABI

Aktuelt-11President Darwin P. Erlandsen i salig Norsk dusteforbund foreslo i sin tid at alle burde komme til verden med artiumsvitnemål. Men, la han til, da må sannsynligvis svangerskapstiden forlenges vesentlig – i alle fall dersom alle skal bli preseterister.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, avd ABI

Darwin P. Erlandsens forslag synes nå å ha kommet til heder og verdighet igjen i form av en besynderlig tro på at alle unge er kommet til verden fullt ferdig utstyrt med informasjonskompetanse og søkeferdigheter. Slik er det ikke.

Trenger vi egentlig universitets- og høgskolebibliotekene, spurte informatikkprofessor Kai Arne Olsen i en artikkel i Aftenposten den 13. august i år. Svaret hans er nei. Digitaliseringen gjør bibliotekene overflødige. Det vil gå med dem som det har gått med platebutikkene og reisebyråene.

Bibliotekforeningens leder Ingeborg Rygh Hjorthen og lederen for biblioteket ved Høgskolen i Molde, der for øvrig Kai Arne Olsen er rektor, har begge svart på tiltale: Det er gårsdagens bibliotek Kai Arne Olsen vil legge ned. Dagens bibliotek har tatt digitaliseringen innover seg og utviklet tjenester som er nødvendige og relevante for dagens studenter og forskere. Dessuten avviser studentene Kai Arne Olsens standpunkt hver eneste dag med føttene. De strømmer til biblioteket og tar det i bruk som knapt noen gang før.

Men allikevel: Det kan hende Kai Arne Olsen peker på noe fundamentalt som bibliotekfeltet bør diskutere grundig, så man ikke går som søvngjengere inn i katastrofen, slik den sentrale britiske bibliotek- og informasjonsvitenskapelige forskeren David Nicholas advarer mot.

Professor David Nicholas var i en årrekke leder for Institutt for informasjonsstudier ved University College London. Nå leder han forskergruppa Ciber. I et ti-år har han analysert studenters og forskeres informasjonsadferd på nettet. I en artikkel han publiserte i april i år, breddfull av spissformuleringer, gir han uttrykk for mange av de samme tankene som vi finner i Kai Arne Olsens Aftenposten-innlegg. Nicholas’ grunnbegrep er «disintermediation» – formidlernes og formidlingens sorti. «The digital transition took out the information middlemen – librarians – a process called disintermediation.» skriver Nicholas og konkluderer med en vri på et etterhvert klassisk Clinton-sitat: “It’s disintermediation (and not the economy) stupid!» Sosiale medier og smarttelefoner akselererer denne prosessen. Vi kan kommunisere og dele informasjon uten mellommenn i horisontale nettverk. Iphone 4S, som gjør det mulig å bruke stemmen til å sende meldinger, planlegge møter og søke informasjon mens man er på farta, vil nødvendigvis ha konsekvenser både for lesing og for bibliotekene, argumenterer Nicholas. “Google might have struck the first blow to the profession, but Apple could well deliver the fatal blow».

Ikke uten videre lystig lesing, kan hende, men Nicholas’ problemstilling er ikke ny. Det er en klar linje fra Nicholas til den kanskje enda mer sentrale bibliotek- og informasjonsvitenskapelige forskeren F.W. Lancaster, som på slutten av 1970-tallet publiserte sine klassiske arbeider om det papirløse samfunnet og om bibliotekenes og bibliotekarenes rolle i en elektronisk tidsalder. Det var en tematikk Lancaster forfulgte konsekvent og utdypet utover på 80- og 90-tallet. Og han konkluderte slik i 1993: «Biblioteket er dødt – leve bibliotekaren!».

Så det er all grunn til å diskutere slike problemstillinger alvorlig og grundig og ikke avfeie dem. Den samme Lancaster har gitt noen gode råd om hva som bør ligge til grunn for en slik debatt: Brukernes behov – ikke teknologi. I 1991 beklaget han seg over at bibliotekarmøter mer og mer begynte å ligne på møter for programmerere. Uten unntak snakker de om sin nyeste computer eller siste programvareanskaffelse. «Jeg kan ikke huske sist jeg hadde lunsj med en gruppe bibliotekarer der noen av dem faktisk var opptatt av brukerne», og i 1999 formante han om at det er samfunnsoppdraget og profesjonsetikken som må ligge til grunn for diskusjonen – ikke teknologifetisjisme. «Vi trenger flere varme bibliotekarer», uttalte han.

I tråd med Lancasters budskap må debatten føres langs to spor: Hva blir konsekvensene for bibliotekarene som profesjonsgruppe og hva blir konsekvensene for -biblioteket som institusjon?

La oss ta bibliotekarene først. I en situasjon der verden blir et bibliotek er ikke bibliotekarens posisjon og framtid truet selv om kanskje bibliotekets er det. For jeg tror – nei, jeg er overbevist om – at Nicholas tar grunnleggende feil når han mener teknologien opphever behovet for bibliotekaren som mellommann og formidler. President Darwin P. Erlandsen i salig Norsk dusteforbund foreslo i sin tid at alle burde komme til verden med artiumsvitnemål. Men, la han til, da må sannsynligvis svangerskapstiden forlenges vesentlig – i alle fall dersom alle skal bli preseterister. Darwin P. Erlandsens forslag synes nå å ha kommet til heder og verdighet igjen i form av en besynderlig tro på at alle unge kommer til verden fullt ferdig utstyrt med informasjonskompetanse og søkeferdigheter. Slik er det ikke. Det viser forskning – også Nicholas egen forskning. I artikkelen «The google generation» fra 2008 konkluderer de blant annet med at «unge studerende bruker redskaper som krever få ferdigheter og de synes å nøye seg med svært enkle former for søking». Flere undersøkelser fra USA viser at studenter som begynner på universitet og høgskoler nok kan være teknologivante og ha god trening med hensyn til å bruke IKT i underholdningsøyemed, men at de mangler den informasjonskompetansen som er en forutsetning for høyere utdanning. Gross og Latham fant at bare 13 prosent av et utvalg på 4000 studenter oppnådde en tilfredsstillende skåre på informasjonsferdigheter. Funnene fra deres undersøkelse viste også en problematisk sammenheng mellom dårlige ferdigheter og et inflatert selvbilde av egen dyktighet på feltet. Nei – informasjonskompetanse er ikke noe man i det 21. århundre får i fødselsgave, like lite som man på 60-tallet kom til verden med artiumsvitnemål.. Som alt annet må informasjonskompetanse tilegnes gjennom læring. Her er det åpenbare oppgaver for den profesjonen som har informasjonskompetanse som sitt spesialfelt – bibliotekarene. For læringsprosesser forutsetter nettopp kompetente personer som kan formidle.

Nå er det også åpenbare forskjeller mellom de informasjonsproblemene en som planlegger en reise eller å kjøpe et -musikkalbum står overfor, sammenlignet med en som starter arbeidet med å søke etter informasjon til en bacheloroppgave, masteroppgave eller doktoravhandling. Den amerikanske bibliotek- og informasjonsforskeren Carol Kuhlthau har pekt på utfordringene studenter som skal skrive en akademisk avhandling står overfor med hensyn til å finne fokus. Først når man har funnet fokus, kan man starte målrettet og planmessig informasjonssøking. Planlegger jeg en langhelg i London og søker etter billigste flyreise, er fokus klart fra første stund. Det er ikke tilfelle med en student som for eksempel skal skrive en avhandling om digitaliseringens konsekvenser for bibliotekarprofesjonen. Der er det en utfordring å finne fokus og studenten vil trenge hjelp fra medstudenter, fra lærere og fra bibliotekar i prosessen mot fokusering og spesifisering av et informasjonsbehov. Bibliotekarene vil vi trenge.

Og hva så med biblioteket? Her kommer betydningen av sted inn. Den institusjonen jeg selv er ansatt ved, Høgskolen i Oslo og Akershus, har investert hundrevis av millioner på å utvikle et fysisk samlet campus der studentene er sammen og der lærere og studenter møtes ansikt til ansikt. Er ikke det fullstendig bortkastet og paradoksalt i en digital tid? Kunne vi ikke klart oss med noen studio med utstyr for streaming av forelesninger og videokonferanser.? Nei – vi kunne ikke det. Som mennesker er vi grunnleggende sosiale vesener. Det blir mer dynamikk i kommunikasjon og læring når vi sitter ansikt til ansikt med medstudenter og lærere i et felles fysisk rom enn når vi sitter hver for oss og følger en videokonferanse. Og derfor trenger vi fysiske arenaer der mennesker kan møtes og der læreprosesser og kunnskapsdeling kan finne sted med utgangspunkt organiserte – i dag først og fremst digitale – samlinger av informasjon og kunnskap. Den arenaen kan vi kalle biblioteket.