Nye Deichman: Lederen må ha bibliotekfaglig forankring

professorn-11Jeg drømmer om en utlysing der man søker etter en bibliotekleder som, i en situasjon preget av rask endring, har en dyp forankring i bibliotekfeltets verdigrunnlag og har dokumentert evne til å utvikle dette verdigrunnlaget og gjøre det relevant i forhold til nye utfordringer.

 

professorn-11Jeg drømmer om en utlysing der man søker etter en bibliotekleder som, i en situasjon preget av rask endring, har en dyp forankring i bibliotekfeltets verdigrunnlag og har dokumentert evne til å utvikle dette verdigrunnlaget og gjøre det relevant i forhold til nye utfordringer.

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus

Det finnes to grunnmodeller for ledelse. Den ene kan vi kalle Berlusconimodellen, eller i dens norske versjon: Tom Ruud-modellen. Kjernen i den modellen er at dersom man kan lede én type virksomhet, må man også kunne lede en annen. Berlusconi var en suksessrik leder av et kommersielt og litt lugubert medieimperium. Da må han også kunne lede en nasjon, tenkte åpenbart både han selv og mange andre i Italia.

     Tom Ruud ble for noen tiår siden ansatt som sjef i Kredittkassen. Han kom fra stillingen som sjef for industrikonsernet Aker og visste ingenting om bank. Det var en fordel, uttalte han, for da måtte han lene seg tungt på sine medarbeidere.

     Modellen har ikke alltid vært vellykket.

     Den andre modellen kan vi kalle Stein Winge eller Toralv Maurstad-modellen. For å lede en institusjon dominert av kreative fagpersoner, må man selv være en kreativ fagperson innen samme profesjon og kunne dokumentere toppnivå som skapende fagperson.

     Winge/Maurstadmodellen har kan hende heller ikke bare suksesshistorier og vise til.

 

Nå er det sjelden modeller eksisterer i ren form. Men en av dem må legges til grunn. Bør Berlusconi-/Tom Ruud-modellen eller Winge-/Maurstadmodellen legges til grunn når sentrale ledere i folkebibliotek skal rekrutteres? Bør vi ønske velkommen ledere uten bibliotekfaglig bakgrunn og forankring? Er det først og fremst personer med allmenn lederkompetanse vi trenger, eller er faglig bakgrunn og forankring fremdeles viktig? Ansettelse av ny biblioteksjef på Deichmanske bibliotek sammen med revisjonen av Lov om folkebibliotek har aktualisert spørsmålet.

Når dette leses, er kanskje den nye lederen for Norges viktigste folkebibliotek – Deichmanske bibliotek i Oslo – allerede tilsatt (lederen er fortsatt ikke tilsatt, red. anm.). I alle fall vil vi vite hvem som er søkere til denne stillingen, som med hensyn til betydning for den nasjonale bibliotekutviklingen sannsynligvis bare overgås av nasjonalbibliotekarstillingen.

     Det var som kjent fra posisjonen som sjef for Deichmanske bibliotek at Håkon Nyhus innførte den moderne folkebibliotekmodellen i Oslo, Norge og Norden. Den som nå skal overta den posisjonen som Nyhus brukte på en så skapende og bibliotekpolitisk effektiv måte, kan bli den personen som videreutvikler folkebibliotekideen slik at den blir relevant i den digitale og flerkulturelle tidsalderen. Forutsatt at den som får jobben, er tilstrekkelig innsiktsfull med hensyn til bibliotekenes idégrunnlag og rolle til å lede en slik utviklings- og tilpasningsprosess.

 

For å lede et folkebibliotek inn i og gjennom en slik endringsprosess som folkebibliotekene generelt, men Deichmanske bibliotek spesielt står midt oppe i, krever en dyp forståelse for hva et folkebibliotek er. Bare med et utgangspunkt i hva et bibliotek er, kan man utvikle et bærekraftig idégrunnlag for hva biblioteket kan være.

     De siste årene har man på mange felt vært opptatt av kunnskapsbasert praksis og kunnskapsbasert ledelse. Eller resultatorientert ledelse. Eller endringsledelse. For ikke å snakke om det mest dagsaktuelle moteordet: Gjennomføringskraft.

     Jeg vil foreslå et nytt begrep: Innsiktsbasert ledelse. Innsikt – det er kunnskap og kyndighet kombinert med dyptgående forståelse og evne til refleksjon med utgangspunkt i dyp fagkunnskap. Kunnskapen, kyndigheten og forståelsen kan ikke være kontekstløs; den må være forankret i den virksomheten som skal ledes. Forskningsledelse krever kunnskap, kyndighet og forståelse – innsikt – i forskningens vesen. Utdanningsledelse krever innsikt i utdanningens vesen, helseledelse i helseprofesjonenes vesen osv. På samme vis krever folkebibliotekledelse innsikt i folkebibliotekenes vesen.

 

Jeg husker en gang tidlig i min karriere som lærer i bibliotek og informasjonsfag. Jeg hadde fått i oppdrag å organisere og lede et videreutdanningskurs – jeg tror det var det man den gang kalte en halvårsenhet – rettet inn mot ledelse i fylkesbibliotek. På ett av temaene inviterte jeg en foreleser fra Bedriftsøkonomisk Institutt (BI). Vedkommende var åpenbart reisende i det ledelsesevangeliet han prediket. Da tiden var kommet for hans dobbeltforelesning, gikk han opp til kateteret og innledet omtrent på følgende vis: “Når jeg nå skal snakke om endringsledelse til dere farmasøyter, vil jeg legge vekt på følgende…”

     Dersom ikke den forsamlingen han foreleste for allerede hadde dyp innsikt i, dvs. dersom ikke det vi i dag kaller læringsmålet allerede var nådd, slik at kursdeltakerne var i stand til å trekke ut av forelesningen det som kunne være relevant for dem og tilpasse det og sette det inn i sin kontekst, var sannsynligvis denne forelesningen bortkastet. Personen som var engasjert for å gi en undervisning som kunne utvikle kursdeltakernes innsikt, presenterte et kontekstløst og dermed innsiktsløst bidrag som sannsynligvis var akkurat like irrelevant for bibliotekarene som det hadde vært for farmasøytene.

 

Nå er det ikke slik at den studenten Liv Gjestrum ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har gitt et bachelor eller mastervitnemål i bibliotek og informasjonsvitenskap, har hun nødvendigvis også gitt den kunnskap, kyndighet og dype forståelse som innsiktsbasert ledelse forutsetter. Noen og hver av oss kan vel ha opplevd eksempler på at det ikke alltid forholder seg slik. Allikevel er det sannsynligvis slik at det å bli gitt anledning til å reflektere over bibliotek og informasjonsfagets vesen og grunnlag gjennom et tre eller femårig bachelor- eller masterstudium, bortimot er en nødvendig plattform for å nå fram til slik innsikt.

     Hvorfor er det slik?

     En bibliotekleders fremste oppgave er å være den personen i biblioteket og i kommunen som best er i stand til å sette ord på og formulere det som skal være bibliotekets rolle og oppgave i kommunen, dvs. hun eller han skal være den som bibliotekfaglig og bibliotekpolitisk er i stand til å tenke dypest og mest presist. Det forutsetter forankring i verdi- og idégrunnlaget. Da Håkon Nyhus kom fra USA og implementerte den moderne folkebibliotekmodellen i Norge, var det ikke Harvard Business School og allmenn ledelsesteori som var hans forankring. Han var forankret i det framvoksende profesjonsfaglige folkebibliotekfeltet. Nettopp den forankringen var forutsetningen for at han kunne bli den epokegjørende biblioteklederen han faktisk ble. Derfor blir det feil å si at lederen i store folkebibliotek ikke trenger å ha bibliotekfaglig bakgrunn, for slik bakgrunn vil det være så mange andre i slike store bibliotek som har. Lederen må først og fremst ha lederkompetanse. I faglige saker kan hun eller han lene seg på det sterke bibliotekfaglige miljøet som finnes i store system som for eksempel Deichmanske.

     Men hva i all verden betyr det?

     Er det ikke nettopp lederens oppgave å være den som først og fremst kan formulere den bibliotekpolitiske og bibliotekfaglige strategien? Ikke allmenne visjoner og verdier av typen raushet, romslighet og respekt, men en genuint bibliotekpolitisk visjon og strategi? Er det ikke hans eller hennes oppgave å være den som først og fremst kan forklare ledere på høyere nivå i kommunen, forklare politikere og forklare offentligheten hva et bibliotek i vår tid kan være og kan bidra med? Og kan man løse disse lederoppgavene uten tung faglig forankring? Naturligvis kan man ikke det. Ledelse uten bibliotekfaglig forankring betyr at man ikke har noen bibliotekledelse. En leder som lener seg på sine ansattes kompetanse, men er kunnskapsløs selv, kan ikke lede.

     Nå kan man naturligvis ikke utelukke at noen kan tilegne seg en slik faglighet uten for eksempel bibliotekfaglig forankring, slik for eksempel vår nåværende riksantikvar ser ut til å ha tilegnet seg innsikt på sitt felt uten å ha fulgt den slagne faglige landevei. Men det vil ikke kunne være hovedregelen.

 

Et klassisk arbeid i organisasjons- og ledelsesteorien er Philip Selznicks ”Leadership in administration”. Der beskriver Selznick det vi kan definere som statsmannsdimensjonen ved ledelse. Hva består denne statsmannsdimensjonen i? Dels kan vi si at den består i å fylle aktivitetene i virksomheten – biblioteket, skolen, høgskolen – med mening, en mening som går utover den løpende oppgaveløsningen. Men først og fremst betyr ledelsens statsmannsdimensjon at lederen er i stand til å sørge for at det som konstituerer den aktuelle institusjonen – det som konstituerer folke-bibliotekinstitusjonen, utdannings-institusjonen, helseinstitusjonen mv – overlever og kan videreføres i virkelighet i rask forandring. Det forutsetter innsiktsbasert ledelse. En leder som bare kan sin ledelsesteori og som ser alle virksomheter som organisasjoner uten å ha dyp forankring i og forståelse for det som konstituerer en bestemt institusjonstype, vil aldri kunne ivareta denne statsmannsdimensjonen ved ledelse.

 

Det er åpenbart at folkebibliotekene nå er i en situasjon der behovet for innsiktsbasert ledelse, dvs. en ledelse som nettopp kan fylle denne ledelsens statsmannsdimensjon, er større enn kan hende noen gang siden Nyhus’ gjennomførte sin bibliotekrevolusjon. Digitalisering, framveksten av det flerkulturelle samfunnet, kommersialisering og New Public Management kan true det verdigrunnlaget som konstituerer folkebibliotekinstitusjonen og gjøre den irrelevant. Samtidig skaper de samme utviklingstrekkene helt nye muligheter for folkebibliotekene til å framstå som relevante og betydningsfulle – dersom profesjonen klarer og utvikle verdigrunnlaget og tilpasse det til de nye utfordringene. Ledelse uten forankring i fag og profesjon gjør det sannsynlig at den negative muligheten – redusert relevans – materialiserer seg. Påfunn uten bærekraft og perspektiver – det blir lett resultatet av den innsiktsfattige, men som regel ambisiøse og geskjeftige, leders aktiviteter og påfunn.

 

Jeg har en drøm. Det er at morgendagens stillingsannonser for sentrale posisjoner i bibliotekvesenet ikke fokuserer på innholdsløse moteord som krav om å være dynamisk, endrings-orientert, omstillingsdyktig løsnings-orientert, resultatorientert, gjennomføringskraft eller hva det nå måtte være. Jeg drømmer om en utlysing der man søker etter en bibliotekleder som, i en situasjon preget av rask endring, har en dyp forankring i bibliotekfeltets verdigrunnlag og har dokumentert evne til å utvikle dette verdigrunnlaget og gjøre det relevant i forhold til nye utfordringer.

Teksten står på trykk i Bok og Bibliotek nr 4/2013