Den korte halen - et skråblikk på forskning

Svekkes forskning og kunnskapsutvikling som følge av digitalisering? Blir vi dumme av Google? Første problemstilling er forskningsbasert, den siste erfarings- og meningsbasert. Men kanskje det finnes en sammenheng?

 

- Av Hans Martin Fagerli, stabsdir. ved Høgskolen i Oslo

Svekkes forskning og kunnskapsutvikling som følge av digitalisering? Blir vi dumme av Google? Første problemstilling er forskningsbasert, den siste erfarings- og meningsbasert. Men kanskje det finnes en sammenheng?

- Av Hans Martin Fagerli, stabsdir. ved Høgskolen i Oslo

 

I sommer fikk jeg et tips fra en kollega, som verken er forsker eller bibliotekar, om en artikkel i Science for 18.juli 2008. Snappet opp på Internet. Artikkelen som var skrevet av Associate Professor James Allen Evans ved University of Chicago, dokumenterer overraskende funn. Evans er sosiolog med doktorgrad fra Stanford, med spesialisering innenfor bl.a. kunnskapssosiologi. Stanford tilhører kremen av amerikanske kvalitetsuniversiteter, og vi får tro at Evans holder høy kvalitet. Bloggere var allerede i ferd med å diskutere artikkelen. Her hjemme har det imidlertid vært stille - ferien er fortsatt total avkopling for de fleste av oss. Stillheten kan imidlertid også forsterke Evans funn som indikerer at forskningsformidling skjer innenfor stadig snevrere og consensuspregede nettverk.

   Evans starter artikkelen med et sitat fra en rapport utgitt av U.S Presidents' Information Technology Advisory Committee med tittelen "Digital Libraries: Universal access to Human Knowledge": "All citizens anywhere anytime can use any Internet-connected device to search all of human kvowledge... In this vision no classroom, group or person is ever isolated from the world's greatest knowledge resources".

 

Vesentlig mangel

Dette utsagnet, som bibliotekfolk definitivt bifaller, har i følge Evans en vesentlig mangel. Det tar overhodet ikke hensyn til den menneskelige natur. Nettopp fordi kildene er digitale og lett tilgjengelige, skjer det følge Evans en "ironic change" ved bruk av digitale kilder. Mens vi naive sjeler mener at digital publisering er ekvivalent med at man blir spredd og lest i langt større grad enn gjennom en strengt økonomisk regulert trykt publisering, viser Evans at det er det motsatte som skjer innen forskningens verden.

   Evans baserer sine konklusjoner på en undersøkelse av utviklingen i bruk av sitater i vitenskapelige arbeider i perioden 1945-2005 med basis i 50 millioner artikler. Han har vært spesielt opptatt av forandringer i siteringsmønster etter 1998 som han fastsetter som det året hvor digitale artikler har fått et rimelig volum og deretter vokser kraftig. Artikkelen krever god statistisk og matematisk bakgrunn for å bli lest med fullt utbytte, men de sentrale konklusjonene er lett forståelige:

 

- når flere artikler blir tilgjengelig digitalt, blir færre lest - enn tidligere

- når flere artikler blir tilgjengelig digitalt, siterer forskere fra færre og ferskere artikler  - enn tidligere

- når flere tidsskrifter går online, siteres det fra færre tidsskrifter - enn tidligere

- når tidsskriftene digitaliserer eldre årganger, bidrar det kun til å øke effektene nevnt i punktene 1 til 3

 

Dette mønsteret er uavhengig av om tidskriftene er åpent tilgjengelig (gratis) eller bundet av lisensavtaler. Evans refererer til forskning på forskeres informasjonsadferd, som viser at forskere i dag (fortsatt) browser noen kjernetidsskrifter i trykt eventuelt i digital form. Deretter blir interessante artikler gjennomlest i trykt form. Ytterligere søk etter informasjon foregår imidlertid nesten utelukket i det digitale, hvor man også følger siteringer og linker.

 

Minste motstands vei

Evans forklarer sine funne med hyperlinkingen, som setter forskere med sammenfallende vurderinger og interesser hurtig i kontakt med hverandre, med konsekvens at avvikende synspunkter ikke finner grobunn eller blir oversett. Tidligere forankret forskere i større grad sin forskning i både nyere og eldre artikler, "tvunget" som de var til å lese igjennom trykte tidsskrifter og referatorganer. I dette arbeidet fant forskere mer varierte og relevante synspunkter som baserte videre arbeid på.

   Dagens teknologi bidrar til at forskningsmessig consensus oppnås raskere, mener Evans. Det er for øvrig i tråd med hva pedagoger vet om læring: Den som lærer velger normalt letteste motstands vei. Internet er en digital tilrettelegging for dette veivalget, og forsterker vår tilbøyelighet til å gå utenom og dermed slippe brysom læring og analyse. Det som ikke er lett tilgjengelig er ikke lenger relevant. Den "lange halen" som mange mener blir bedre synlig i det digitale, lever tvert imot i et tiltagende mørke, skal vi tro Evans.

 

Ubehagelige funn

Evans mener også at hans forskning viser at den trykte katalogens mangel på god emneindeksering (og det gjelder vel også den digitale katalogen) nettopp bidro til at forskere tidligere kom over mange interessante eldre artikler når de arbeidet seg gjennom det ene trykte tidsskriftet etter det andre. Digital publisering har laget veier rundt denne "hindringen", og følgelig snevres forskningen inn.

   Evans er forsiktig med å postulere at hans funn er ubehagelige selv om tittelen på artikkelen indikerer dette: "Electronic Publication and the Narrowing of Science and Scholarship". Derimot avslutter han ganske friskt og gjenkjennelig for oss som arbeider ved høgskoler og universiteter når han hevder at dagens studenter gjenspeiler dette skiftet. Utdannelsen deres er blitt kortere (raskere), deres temaer er mer spesialiserte og oppgaver og avhandlinger ligner mer en samling artikler framfor en reell dissertas.

   God læring må basere seg på at det eksisterer mange oppfatninger, men krever da større egensats for å komme fram til et selvstendig standpunkt. Med Internet for hånden blir læring og kunnskapsutvikling preget av rask tilslutning og kopiering av fremherskende innsikt. At forskningsartikler i økende grad dokumenterer reproduksjon av viten er intet nytt, og at studenters læringsarbeid følger samme trend er neppe nytt for lærere ved høgskoler og universiteter - selv her i landet.

   Kanskje vi bibliotekfolk også burde være noe mer differensierte i vår lovprisning av digital utvikling. Noen må tørre å identifisere utviklingens problematiske og uforutsette sider. De finnes. Et enkelt spørsmål tvinger seg fram: Er det gitt at digitalisering av "alt" har den effekten vi tror?

Tidsskriftet Science er litt i tøffeste laget å trenge inn i for undertegnede, men jeg håper noen av våre bibliotekforskere kunne se i samme retning som Evans og hans kollegaer. Det er et interessant scenario han trekker opp. Og det har konsekvenser for bibliotekene framover.

 

Nettet gjør oss dumme?

Mens vi venter på hva våre egne forskere mener om Evans arbeid, får vi hygge oss med Google og alt man kan komme over der. Rett før artikkelen til Evans dukket opp, kom jeg over en sak på Britannica Blog som jeg likte, men som teknologifikserte digitale miljøer neppe ville bidra til consensus om. Det handlet om en bekjennelse av en viss Nicholas Carr, publisert i The Atlantic Monthly med tittelen "Is Google Making Us Stupid?". Carr hevder at vi snart ser slutten på lesning, tenkning og endelig slutten på vår egen kultur takket være måten Internet har endret hvordan vi lærer, samhandler og uttrykker oss. For så vidt en tanke Evans er inne på men uttrykt i mer forskningsmessig språkdrakt.

   Carr, som bokstavelig talt har tilbrakt sine beste år på Internet, starter med en personlig bekjennelse som jeg siterer på originalspråket:

 

"Over the past few years I've had an uncomfortable sense that someone, or something, has been tinkering with my brain, remapping the neural circuitry, reprogramming the memory. My mind isn't going-so far as I can tell-but it's changing. I'm not thinking the way I used to think. I can feel it most strongly when I'm reading. Immersing myself in a book or a lengthy article used to be easy. My mind would get caught up in the narrative or the turns of the argument, and I'd spend hours strolling through long stretches of prose. That's rarely the case anymore. Now my concentration often starts to drift after two or three pages. I get fidgety, lose the thread, begin looking for something else to do. I feel as if I'm always dragging my wayward brain back to the text. The deep reading that used to come naturally has become a struggle."

 

Carr legger hele skylda på internet for sin egen miserable tilstand. Tilhengere og motstandere diskuterer "pasienten" på Britannica Blog. Diagnosene er varierte og delvis spissformulerte. Alt fra at han tar helt feil, til at han ikke kunne vente noe annet slik han har hengitt seg til PC-skjermen og internet.

   Jeg anbefaler at dere snarest går inn på denne bloggen og leser videre. Min artikkel har nemlig allerede blitt altfor lang i følge nyere forskning.