Hva skal vi med bibliotek- og informasjonsvitenskap?

Ved bibliotek- og informasjonsstudiene på Høgskolen i Oslo hadde ingen av de faglig ansatte doktorgrad i 1995. Nå har nesten halvparten det. I tillegg finnes det et stipendiatmiljø med fem unge forskerrekrutter. Professor Ragnar Audunson går opp i fugleperspektiv og forteller hvorfor denne utviklingen er viktig.

 

- Av professor Ragnar Audunson, JBI, Høgskolen i Oslo

Ved bibliotek- og informasjonsstudiene på Høgskolen i Oslo hadde ingen av de faglig ansatte doktorgrad i 1995. Nå har nesten halvparten det. I tillegg finnes det et stipendiatmiljø med fem unge forskerrekrutter. Professor Ragnar Audunson går opp i fugleperspektiv og forteller hvorfor denne utviklingen er viktig.

 

Av professor Ragnar Audunson, JBI, Høgskolen i Oslo

 

Det er nå drøyt 13 år siden Norges forskningsråd etablerte sitt bibliotekforskningsprogram med midler fra Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektjenesten og Nasjonalbiblioteket og med Romlu Enmark som leder og Statistisk sentralbyråforsker Kari Skrede som sentralt forskningskompetent medlem i Programstyret.

   Programmets hovedmål var å bidra til å utvikle norsk bibliotek- og informasjonsfaglig forskning gjennom å bygge en grunnmur av formell forskerkompetanse. Slik kompetanse var den gangen langt på vei fullstendig fraværende. Riktignok fantes det på 70- og 80-tallet noen viktige og svært gode FoU-miljøer innen området bibliotek og datateknologi med Norsk dokumentdata, BIBSYS-miljøet og BRODD i fremste rekke. Disse miljøene førte til at norsk bibliotekvesen, når det gjaldt forskning og utviklingsarbeid om digitalisering og bibliotekautomatisering, lå internasjonalt langt framme, ja på noen felt helt i front.

   Men innenfor de øvrige delene av bibliotek og informasjonsvitenskapen var det nok mye hjemmesnekring til lystig akkompagnement av en variasjon over Kumbels klassiske gruk:

 

Enhver som kan gripe en penn og utrede

Kan kalle seg forsker

Som fru Kari Skrede

 

Den situasjonen har nå endret seg vesentlig, ikke minst som følge av Bibliotekforskningsprogrammets arbeid. Det er bygd en grunnmur av forskerkompetanse og det har utviklet seg et aktivt forskningsmiljø som dekker de ulike sidene av bibliotek- og informasjonsvitenskapen - kunnskapsorganisering og gjenfinning, digitale bibliotek, litteraturformidling og forskning om bibliotek- og informasjonsformidlende institusjoners samfunnsmessige rolle og verdi.

 

Begrunnelser for forskningen

Neste trinn i byggingen av bibliotek- og informasjonsvitenskap som forskningsfelt i Norge er etablering av en doktorgradsutdanning ved Høgskolen i Oslo. Til nå har vi måttet avlegge våre doktorgrader ved andre universitet i Norge og utlandet. Når et forslag om en slik utdanning om forhåpentligvis ikke så altfor lang tid sendes fra Høgskolen i Oslo til NOKUT - det norske akkrediteringsorganet for høyere utdanning - vil vi bli avkrevd svar på følgende spørsmål: Hvorfor trenger vi en egen forskerutdanning i bibliotek og informasjonsvitenskap? På ulike universitetsinstitutt - for eksempel universitetenes institutt for litteraturvitenskap, informatikk, sosiologi og medier og kommunikasjon - drives det med forskning som er relevant for bibliotekfeltet. Kan dere ikke klare dere med den? Hva er det som egentlig konstituerer bibliotek og informasjonsvitenskap som forskningsfelt og rettferdiggjør egne programmer på feltet?

   Ett åpenbart svar er naturligvis at de utfordringene som bibliotek- og informasjonsfeltet står overfor og som forutsetter forskning dersom de skal håndteres på en adekvat måte, ikke vil gis førsteprioritet av andre forskningsinstitusjoner enn de som er knyttet til bibliotek- og informasjonsvitenskapen. La oss ta ett eksempel: Det er nå etablert et bredt nordisk forskningsprogram om den nordiske folkebibliotekmodellen, dens rolle i de nordiske velferdsstatene og de utfordringene denne modellen nå står overfor. De toneangivende universitetene og høgskolene i Norden som driver forskning og utvikling på feltet, har gått sammen om en slik felles satsing. Det er lite trolig at forskningsinstitusjoner knyttet til andre fagområder ville gjøre det. Dette svaret er pragmatisk.

 

Medisin

Det andre svaret på hvorfor vi trenger å bygge bibliotek og informasjonsvitenskapen som et fullverdig forskningsfelt med egen forskerutdanning, er prinsipielt og knyttet til fagets karakter av å være profesjonsvitenskap. Her kan vi sammenligne oss selv med for eksempel medisin. Medisinen kan ikke klare seg med den forskningen som drives ved universitetenes institutter for biologi, farmasi, psykologi osv. selv om alle disse fagene representerer sentrale byggeklosser i det som utgjør profesjonsfaget medisin.

   Slik er det med oss også. Alle profesjonsvitenskaper har i alle fall to ting til felles: For det første er de tverrfaglige. For det andre utvikling av praksisfeltets repertoar - raffinering av det og overskridelse av det - som sin eksistensberettigelse. Jeg husker en kulturpolitisk forskerkonferanse for noen år siden. Jeg husker et seminar jeg var på der forskeren som la fram prosjektet sitt, sa at om forskningen hans viste seg nyttig for praksisfeltet, var det naturligvis en hyggelig sidevirkning, men for ham som forsker var den praktiske nytten i utgangspunktet uinteressant. Han drev grunnforskning, må vite.

   En som driver med kreftforskning kan ikke si det. Heller ikke en som driver med skoleforskning. Eller en som driver med bibliotek- og informasjonsforskning.

   Profesjonsfaget trenger disiplinforskningen. Men vi kan ikke klare oss med den. Vi er avhengige av en forskning som har fokus på profesjonell praksis.

Det betyr ikke at vi ikke innenfor profesjonsforskningen ikke kan drive grunnforskning. Michael Preminger ved avdeling JBI disputerte nettopp på en avhandling om gjenfinning i vektorrom. Hans avhandling kan beskrives som grunnforskning. Men den er allikevel rettet inn mot å forbedre gjenfinning, dvs. utvikling av profesjonell praksis.

 

Møteplassen

Det er forskjell på å bruke biblioteket som datakilde i et forskningsprosjekt som skal belyse en bestemt teori, for eksempel offentlighetsteori, og å bruke den samme teorien i et prosjekt som har som mål å utvikle bibliotekarprofesjonens repertoar med hensyn til å utvikle bibliotekene som en arena for offentlighet. Samtidig kan profesjonsperspektivet generere innsikter og kunnskaper og supplere disiplinforskningen bidra til å bringe den videre.

   I prosjektet PLACE som forsker på bibliotekets potensial som møteplass og bygger av sosial kapital har vi utviklet begrepsparet høyintensive versus lavintensive møteplasser. Det er nettopp profesjonsperspektivet der vi har reflektert over bibliotekenes særskilte rolle i forhold til å bygge sosial kapital og tillit, som har satt oss i stand til å utvikle dette begrepsparet. Men det kan være et bidrag i den generelle forskningen om sosial kapital.

Hva konstituerer så bibliotek og informasjonsvitenskap som fag? Til nå har vi lagt vekt på tverrfagligheten og fokuset på praksis. Men det er utvendige trekk som ikke avgrenser bibliotek- og informasjonsvitenskap fra andre. Ved bibliotek- og informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo har vi nettopp avsluttet arbeidet med en utredning om doktorgradsutdanning i bibliotek- og informasjonsvitenskap. Siden Høgskolen i Oslo ikke er et universitet, kan vi ikke bare opprette en doktorgrad. Vi må lage en søknad til NOKUT der vi beskriver fagområdet og begrunner behovet for en forskerutdanning. Selv om dette er en situasjon vi ønsker oss bort fra - Høgskolens mål er å bli et profesjonsuniversitet - har manglende universitetsstatus den fordelen at vi dermed må tenke over hva vi holder på med. I utredningen sier v blant annet dette om hva bibliotek- og informasjonsvitenskap er:

   Hovedfokus i bibliotek- og informasjonsvitenskapen ligger på relasjonen mellom et informasjonsorganiserende system, for eksempel et bibliotek, og faktiske og potensielle brukere av dokumentene i dette systemet: Hvordan kan kunnskap, og informasjon organiseres mest mulig effektivt med sikte på å gjøres gjenfinnbar, hvordan kan det innholdet som organiseres formidles til brukere og hvordan kan informasjonsorganiserende og informasjonsformidlende systemer tilpasses brukeres informasjonssøkeadferd og informasjonsbehov i ulike kontekster?

   Informasjonsformidlende systemer og institusjoner eksisterer i en samfunnsmessig kontekst hvor de skal fylle en samfunnsmessig rolle og denne rollen vil i sin tur påvirkes av juridiske, teknologiske og politiske forhold, for eksempel spenningen mellom opphavspersoners rettigheter og offentlighetens tilgang, digitaliseringen og framveksten av det flerkulturelle samfunnet. Å studere informasjonsorganiserende og informasjonsformidlende institusjoner i en slik bredere samfunnsmessig kontekst er også en del av bibliotek- og informasjonsvitenskapen.

   Det innebærer at faget vil bestå av delemner innenfor for eksempel kunnskapsorganisasjon, søking og gjenfinning, demokratisk offentlighet, mediebruk og formidling. Den enkelte forsker vil gjerne fordype seg i ett av disse elementene. Men bibliotek og informasjonsvitenskapen består av helheten av dem med forholdet til praksisfeltet som sammenbindende element og det er avgjørende at forskerne på disse ulike delfeltene av bibliotek og informasjonsvitenskapen står i dialog med hverandre.

   Derfor trenger vi å bygge bibliotek- og informasjonsvitenskap som et eget forskningsfelt.