Viktig samspillet mellom lærer og bibliotekar

Et nært samarbeid mellom lærer og bibliotekar, er den beste oppskriften for å styrke elevenes informasjonskompetanse.

 

- Av Åsne Hestnes, bibliotekar, Gullhaug skole, Bærum kommune

Erfaringer viser at et nært samarbeid mellom lærer og bibliotekar, er den beste oppskriften for å styrke elevenes informasjonskompetanse.

 

- Av Åsne Hestnes, bibliotekar, Gullhaug skole, Bærum kommune

 

Skolen rektor ga meg denne utfordringen: Å forberede en av planleggingsdagene før skolestart august 2008 ved Gullhaug skole i Bærum. Det ble en todelt dag med innledning i plenum, før det enkelte lærerteam skulle jobbe med å innlemme skolens bibliotek- og ikt-plan i planene for det enkelte trinns undervisningsplaner.

   I innledningen til denne planen heter det at opplæringen i biblioteket er strukturert i to hovedområder: informasjonskompetanse og lesekompetanse. Disse to områdene griper inn i hverandre og på mange vis kan vi si at de forutsetter hverandre.

 

Ny type lesing

Derfor måtte det også innledningsvis handle om lesing. Under forberedelsene kom jeg over en artikkel i New York Times 27.08.08 - om "lesing" og lesingens fremtid. Artikkelen tar utgangspunkt i en typisk moderne familie i stua: Mor har bok, far leser avis, barna har hver sin laptop på fanget. Selv om tenåringene fra starten av er blitt lest for og tatt med til bibliotek, foretrekkes lesing på nett. Dette faktum er mange opptatt av: Skolefolk, skolepolitikere, leseeksperter, internasjonale organisasjoner innen utdanning og lesing.

   Enkelte mener at surfingen på nettet - disse timene som går fordi man stadig klikker seg videre til nye sider - representerer en lesingens fiende - at det ødelegger vår evne til konsentrasjon og fratar oss den felles kulturen som oppstår ved lesing av bøker.

   Artikkelen påpeker at ved internett har det utviklet seg en ny type lesing - en lesing som skolen og samfunnet ikke kan underslå eller overse. Denne leseferdigheten er ikke noe man lærer eller evaluerer på skolen. Noen mener at dette er ferdigheter som barn lærer seg av seg selv - barn er smarte - vi trenger ikke lære dem å sende sms'er på skolen

   Men mange såkalte web-evangelister hevder at barn BØR evalueres for deres ferdigheter på nettet på lik linje med måling av tradisjonelle leseferdigheter. Neste år skal elever i enkelte OECD-land også testes for "elektronic reading".

   Hva er så forskjellen på det vi tenker som tradisjonell leseferdighet og denne nye leseferdigheten utviklet gjennom internett bruk? Tradisjonelt har lesing av trykt tekst vært lesing av en forfatters visjon strukturert med innledning, midte og avslutning. Lesing på weben innbærer i større grad at leseren beveger seg fragmentarisk gjennom ulike tekster og skaper sin egen innledning, midte og avslutning.

 

Demokratisering

Ungdom er muligens ikke i samme grad som oss avhengig av lesing som følger den tradisjonelle linjen - verden er jo heller ikke organisert langs en linje, og weben er ikke organisert i separate deler eller i kapitler. Så oppstykkethet er noe vi forholder til hele tiden. En annen sak er vel at det kanskje er et menneskelig grunnleggende behov å skape helhet, sammenhenger og mening.

   Tradisjonalister mener at nettets oppstykkethet, mangfold og fragmentiske karakter (vi ledes stadig videre via lenker) - distraherer mer enn styrker leseren og leseferdigheten. "What the Web seems to be doing is chipping away our capasity for consentration and contemplation" - noe som gjør det vanskelig å gi seg i kast med en tykk bok enten det er en roman eller faglitteratur.

   Dette er viktige tanker for skolefolk av alle profesjoner, og det bekrefter også det vi ser og aner i omgang med elever. Man har startet å forske på hvordan lesingen på internett påvirker leseferdighetene våre og det virker som det er enighet om at med internett har vi utviklet leseferdigheter som man til nå ikke lærer eller evaluerer på skolen. Et viktig funn: Ved å gi lavinntektsstudenter internettilgang hjemme - økte disse studentenes score på lesing og på karakterer generelt. Disse elevene ville ellers ikke lest bøker - heller sett på tv. Internettbruk og lesing på nett representerer altså en demokratisering av informasjon.

 

Informasjonskompetanse - hva er det?

Det er et fagområde som, med det varslede utviklingsprogrammet for skolebibliotek fra Kunnskapsdepartementet, skal styrkes i grunnutdanningen for lærere. Bibliotekarer har tradisjonelt hatt en instrumentell definisjon av begrepet og grovt sett definert det som en tredelt ferdighet:1) definere informasjonsbehov, 2) velge riktig kilde for å finne svar, 3) være i stand til å bearbeide/tilegne seg det svaret. Denne definisjonen er altså ikke knyttet til informasjonsteknologi og fremstår i dag som snever.

   Informasjonskompetanse i vår tid handler om spørsmålet: Hvordan omdannes mengden av informasjon til kunnskap? Begrepet har med livslang læring å gjøre - vi må stadig orientere oss i nye tekniske og kunnskapsmessige landskap.

   Dette ordet har også en demokratisk dimensjon, slik som hele eksistensgrunnlaget for folke- og skolebibliotek har det. Ved å gi alle uansett bakgrunn del i dette, styrkes demokratiet. Det å være informasjonskompetent er etter hvert noe vi ser på som en forutsetning for samfunnsutvikling og samfunnsdeltakelse.

   I dagens informasjonsteknologiske samfunn må vi derfor utvide forståelsen av begrepet og snakke om en sammensatt kompetanse som omfatter en rekke ulike type ferdigheter, kunnskaper og holdninger. Denne måten å forklare det på er nok den mest gangbare og er dekkende for et moderne uttrykk som information literacy (godt beskrevet av Christine Bruce: The 7 faces of information literacy, 1997). Det handler om "å lære å lære".

 

Blåøyd Google-generasjon

Louise Limberg ved Høgskolan i Borås konkluderer gjennom sin forskning blant annet at for mange elever er infosøking tre ting: å finne etter det rette svaret, søke på web og å få levert oppgaven. De er i mindretall de elevene som har forstått at informasjonssøking også handler om å granske ulike kilder for å undersøke/analysere/ sammenligne og kanskje finne ulike innfallsvinkler til et emne. Limberg viser også at det legges for lite arbeid ned i utforming av problemstillinger. Mange elever sier klart at klipping og liming fra internett er i stor grad måten de løser oppgaver på. Og det er ofte tilfeldig hva de velger som kilder til sine oppgaver. Konklusjon: Informasjonskompetanse er komplisert og krever systematisk opplæring gjennom hele skoleløpet.

   British Librarys undersøkelse fra 2008 "Information behavior of the researcher of the future" bruker termen "The google generation" om ungdom født etter 1993 som vokser opp i en verden dominert av internett. Rapporten sier at det ikke bare er studentenes informasjonssøking som har endret seg med de utallige digitale valgene. Det samme har skjedd med professorene, foreleserne og praktikerne - vi beveger oss mer horisontalt i kunnskapsuniverset enn vertikalt.

   Den engelske undersøkelsen konkluderer blant annet med at de unge har overdreven tro på egne ferdigheter og liten innsikt i hva de ikke kan på dette feltet. De søker, klikker og skriver ut mer eller mindre tilfeldige funn. Barn og unges informasjonskompetanse har faktisk ikke endret seg med ny teknologi - utfordringene er de samme som før! De har mangelfull forståelse for eget informasjonsbehov, og søkemetodene er ineffektive. Derfor viser de en preferanse for å uttrykke seg i naturlig språk fremfor å analysere hvilke ord som kunne være mer effektive å søke på. Google-generasjonen kjennetegnes også av manglende forutsetning for å vurdere informasjon de finner på nett.

 

Egen erfaring fra 8 år som skolebibliotekar

Forskningen støtter de erfaringer jeg har høstet gjennom åtte år i et grunnskolebibliotek:

- Informasjonskompetanse ikke et spørsmål om modenhet.

- Informasjonskompetanse styrker demokratiet ved å utjevne sosiale forskjeller.

- Det fysiske skolebiblioteket kan være en nødvendig og viktig tilleggsarena for læring for enkelte elever.

- Størst læringsutbytte når bibliotekundervisning og klasseromsaktiviteter integreres.

- Viktig at bibliotekar og lærer samarbeider og informerer gjensidig om sine planer.

- Repetisjon innen bibliotek- og informasjonsopplæringen nødvendig. Grunnleggende ferdigheter skal videreforedles oppover i skoleløpet.

- Elever tenker internett før bøker når de velger kilder, mange ender opp med tilfeldig valgt kilder med for vanskelig språk.

- Elever finner raskt stoff på nettet som er objektivt relevant - problem: å velge det som er subjektivt relevant. Dette gjelder både i forhold til trykte og digitale kilder. Når det gjelder trykte kilder er elevene hjulpet godt på vei med en oppdatert og relevant boksamling bygget opp med tanke på brukergruppen. Når det gjelder internett kan mange dette å surfe - men ikke søke i bibliotekfaglig forstand.

- Vi tenger å utvikle nye arbeidsmetoder og studieteknikker. De fleste er enige om at oppgaver basert på klipp og lim fra nettet gir lite læring. Før leste vi trykt tekst, brukte markeringstusj, skrev stikkord osv før vi gikk videre til egen skriving. Og for mange skjer jo læringen underveis i denne prosessen. Hva skjer med læringsprosessen når vi kan "klippe og lime" uten å gå veien om refleksjon? Min erfaring er at elevene godtar at de ikke kan "klippe-og-lime", men de vet faktisk ikke hva som er alternativet!

 

Samarbeid

Bibliotekarers svar på utfordringene skissert overfor, har vært å definere informasjonskompetanse som et eget fag med egne undervisningsopplegg. Men det er i den tette sammenvevingen med den øvrige pedagogiske praksis på skolen, man virkelig kan oppnå resultater i form at økt informasjonskompetanse hos elevene. Det kan tyde på at informasjonskompetanse ikke er en allmenn ferdighet man kan tilegne seg isolert som kan flyttes fra fagfelt til fagfelt. Derfor er det nødvendig med utviklingstiltak på mange ulike nivå samtidig - fra den enkelte elev, lærer, klasse og skole til de store nasjonale systemene som produserer, formidler og tilrettelegger læringsressurser. Et viktig utviklingstiltak på Gullhaug skole er bibliotek- og ikt-planen (se: www.gullhaug.skole.no) Med planens tiltakssamling vet vi helt konkret hva vi har å gjøre.

   At lærere har dette med informasjonskompetanse som et anliggende, synes opplagt (det handler jo om å lære å lære). Det er mindre opplagt å snakke om bibliotekaren, fordi man i de fleste skolen ikke har en.

   Ut fra det vi vet både fra forskning og erfaring om hva elever kan og hvilke utfordringer bruk av nettet gir oss, er det ikke vanskelig å markedsføre bibliotekarens kompetanse innad i skolen. Vi har i arbeidet med dette settet av den nye læreplanen (LK06) bare fått forsterket behovet for det som bør være bibliotekarens spisskompetanse: litteratur, lesing og opplæring i informasjonskompetanse.