Er det for mange fotballspillere på fotballandslaget?

debatt-red.jpgEr det for mange med helsefaglig utdanning blant de ansatte på norske sykehus? For mange tannleger på tannklinikkene? For mange musikere i symfoniorkestrene? For mange lærere i skolen? For mange dansere i Nasjonalballetten? For mange fotballspillere på fotballandslaget?

 

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

 

 

debatt-red.jpgEr det for mange med helsefaglig utdanning blant de ansatte på norske sykehus? For mange tannleger på tannklinikkene? For mange musikere i symfoniorkestrene? For mange lærere i skolen? For mange dansere i Nasjonalballetten? For mange fotballspillere på fotballandslaget?

      Slike spørsmål er naturligvis absurde. Ingen som har som ambisjon å bli tatt på alvor, vil finne på å stille dem. Men i bibliotekvesenet forekommer det. Det har vi sett både i Aftenposten og Bok og Bibliotek de siste månedene. Det synes også som om de stiller slike spørsmål, gjør det i fullt alvor. Derfor er det nødvendig enda en gang å skrive om verdien av profesjonsfaglig kompetanse generelt og bibliotek- og informasjonsvitenskapelig kompetanse spesielt.

 

For det første: De institusjonene som velferdssamfunnet er tuftet på, konstitueres av profesjoner og profesjonskunnskap. De medisinske profesjonene og den medisinske profesjonskunnskapen konstituerer helsevesenet; pedagogisk kunnskap er sentral i konstitueringen av utdanningsvesenet, jusen konstituerer rettsvesenet - og bibliotek og informasjonsfaglig profesjonskunnskap konstituerer bibliotekfeltet. Naturligvis er impulser fra andre fag viktig på alle disse profesjonsfeltene og naturligvis trenger man mennesker med annen fagkompetanse til å løse en rekke oppgaver. Det er for eksempel tryggest for oss alle at sykehusets datautstyr utvikles og driftes av personale med datafaglig kompetanse og at regnskapets føres av økonomer - skjønt det siste kan de være grunn til å stille spørsmål ved. Den aktuelle debatten om helseforetakene, New Public Management (NPM) og regnskapsprinsipper importert fra privat sektor viser hvor galt det kan gå når mennesker uten forankring i kjernekompetansen setter seg - eller blir plassert - i førersetet.

      Profesjonskunnskap og profesjonsfaglige vurderinger må være utgangspunkt for praksis i skoleverket. Ikke-medisinere må ha som utgangspunkt at deres rolle er å betjene og støtte opp under kjernekompetansen.

 

For det andre: I alle profesjoner må vi skille mellom allmennpraktikeren og spesialisten. Slik er det også på bibliotekfeltet. Allmennpraktikeren representerer fagfeltets førstelinje.. For svært mange formål er det mer hensiktsmessig å oppsøke allmennpraktikeren enn spesialisten. Skal du ha en generell helsesjekk er det formodentlig bedre å oppsøke fastlegen enn øyelegen. Men det er avgjørende at det finnes store sykehus med spesialistkompetanse.

      På samme måte er det viktig at vi også på bibliotekfeltet i tillegg til allmennpraktikeren har ressurssterke bibliotek som har kompetanse til å håndtere spesialiserte informasjonsbehov. Men akkurat som det på det medisinske feltet er viktig at allmennpraktikeren og de ulike spesialistene har samme kjernekompetanse i bunn - det er nødvendig for at de skal kunne kommunisere med hverandre og gi et helhetlig behandlingstilbud - bør også ulike spesialister på bibliotekfeltet ha en felles grunnmur av kjernekompetanse og profesjonsetikk. Fellesskap i kjernekompetanse og profesjonelt verdigrunnlag binder sammen institusjoner. Uttynning kan føre til at institusjoner fragmenterer.

 

For det tredje: Å utdanne profesjonelle praktikere, betyr ikke bare å utdanne mennesker i fag som er spesifikke for den aktuelle profesjonen. Alle profesjonsfag er tverrfaglige. De enkelte disiplinene denne tverrfagligheten er satt sammen av, studeres også av andre. En som fordyper seg i en disiplin vil sannsynligvis trenge lenger inn i akkurat den disiplinen enn en som studerer det som en del av en profesjonsutdannelse.. En biolog har kanskje trengt dypere ned i biologi som disiplin enn som har studert medisin og en litteraturviter kan helt sikkert mer litteraturvitenskap enn en bibliotekar.

      Men det som kjennetegner en profesjonsutøver, er integrasjonen av kunnskap fra ulike fagområder og evnen til å aktivisere denne integrerte og tverrfaglige kunnskapen i konkret problemløsning, for eksempel knyttet til litteraturformidling. Når man i profesjonsutdanninger studerer fag som også tilbys andre steder - for eksempel litterære fag i en bibliotek- og informasjonsfaglig utdanning - skjer det alltid med utgangspunkt i spørsmål som dette:

      Hvordan kan dette faget hjelpe oss til å utvikle oss som profesjonsutøvere? Hvorfor er dette kunnskap som er viktig for bibliotekenes rolle i samfunnet? Profesjonell praksis og profesjonens samfunnsmessige rolle blir brennglasset som samler strålene fra ulike fag og gir fokus og retning. Det resulterer i kunnskap som er annerledes enn om man studerer de enkelte fagene hver for seg. Derfor er det ikke likegyldig om en har studert et fag som en integrert del av en profesjonsutdanning eller frikoblet fra en slik kontekst. Dannelse er igjen blitt et sentralt tema innenfor høyere utdannelse. Profesjonell dannelse innebærer at unge mennesker, i tillegg til å tilegne seg et fags grunnleggende kunnskaper og ferdigheter, i tre eller fem år gis muligheten til å reflektere over profesjonens verdigrunnlag og samfunnsmessige oppgaver.

      Det er viktig - jeg tror jeg vil bruke et så sterkt ord som livsviktig - at velferdsstatens institusjoner bemannes og bekvinnes av profesjonsutøvere som har tilstrekkelig ballast og profesjonell dannelse til å holde fokus på de sentrale oppgavene og verdiene og stå imot tilfeldige bølger - fra spillbølgen til NPM.

 

Hva så med ledelse og profesjonell fagkunnskap? Er ikke ledelse et eget fag? Nå er effekten av ledelse ikke så enkel å observere. Det er mange variable som spiller inn og mange av dem er utenfor kontroll. Men i de tilfellene der sammenhengen mellom ledelse og resultat er tydelig, ser fagkunnskap ut til å være den mest avgjørende lederkvaliteten: Det som skjer i et klasserom, er først og fremst et resultat av lærerens kompetanse som fagperson; kvaliteten på den musikalske opplevelsen vi har i et konsertlokale er avhengig av dirigentenes musikalske kompetanse. Det norske fotballandslagets suksess på 1990-tallet ville vært utenkelig uten Drillos fotballfaglige kompetanse.

      Det avgjørende poenget er imidlertid at de institusjonene som utgjør velferdssamfunnets bærebjelker som helsevesenet, utdanningsvesenet og - i all beskjedenhet - bibliotekene - ikke er verdinøytrale. De er ikke "organisasjoner" som kan ledes med utgangspunkt i utdanning i økonomi og ledelse men institusjoner med et samfunnsoppdrag - ikke et markedsoppdrag - og et verdigrunnlag. Den viktigste lederkompetansen i slike institusjoner er dyp forankring i samfunnsoppdraget og verdigrunnlaget. Den viktigste lederutfordringen er å utvikle og tilpasse verdigrunnlaget og samfunnsoppdraget til nye utfordringer. På bibliotek- og informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo har vi et valgfag for tredjeårsstudentene i endringsledelse som vi har kalt "Mellom forandring og forankring". Den tittelen fanger utfordringen vi står overfor ganske presist.

      Den dagen skoleledere begynner å snakke om kunder i stedet for elever, ledere i helsevesenet erstatter pasient med kunde og bibliotekledere bytter ut begrepet bruker med det samme kundebegrepet - den dagen har vi alle et alvorlig problem.

 

 

Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

 

 

Les debattinnlegg av Øyvind Svaleng, Drammensbiblioteket