Mitt første møte med verdens største bibliotekkonferanse

8-11_ForfatterenHar dere noen gang sett bibliotekarer bråke med plastkastanjetter, blåse bobler og spise ”Tootsie Rolls” mens de hører på Beatles og Beach Boys? Jeg gjorde det når jeg deltok i sesjonen ”Librarians just need to have fun”.

Forfatteren (bildet) puster ut mellom høydepunktene.

Av Almuth Gastinger, universitetsbibliotekar, NTNU

8-11_ForfatterenHar dere noen gang sett bibliotekarer bråke med plastkastanjetter, blåse bobler og spise ”Tootsie Rolls” mens de hører på Beatles og Beach Boys? Jeg gjorde det når jeg deltok i sesjonen ”Librarians just need to have fun”.

Forfatteren (bildet) puster ut mellom høydepunktene.

Av Almuth Gastinger, universitetsbibliotekar, NTNU

Vi har vel alle hørt om de store bibliotekmøtene i USA. ”Enorme” og ”overveldende” var typiske ord som ble brukt av kollegaer og venner. Ikke rart jeg også ønsket å oppleve en slik konferanse, minst en gang. Heldigvis fikk jeg mulighet i år. Selv om jeg måtte betale alt selv, valgte jeg å dra til The American Library Association 2010 Annual Conferance.

ALA-feransen arrangeres årlig, i juni eller juli, og i år ble den holdt i Washington DC. Utrolige 26.200 mennesker fra 90 land og fra alle typer bibliotek og alle typer stillinger fant veien dit. Det var 19.510 konferansedeltagere og 6.690 som jobbet ved utstillingene. Jeg hadde jo hørt om disse tallene og forestilt meg folkemasser overalt. Så jeg ble overrasket da dette ikke var tilfelle. Deltagerne fordelte seg pent på de mange konferanselokalene. Ja det var mye folk på alle kanter, men det var ikke overfylt slik jeg hadde forventet.

Programmet derimot var virkelig overveldende. Man kunne velge mellom mer enn 300 såkalte utdanningsprogrammer og mer enn 2000 sesjoner og møter. Alle kan forestille seg hvor vanskelig det må være å velge sine favoritter. Det kreves at man leser programmet flere ganger, at man har en liste med betydningen av alle forkortelser tilgjengelig, og så burde man også ha en viss sans for logistikk. Men det er verdt det for det venter mange interessante sesjoner.

 

Store forfattere

Mitt program begynte på fredag ettermiddag med en introduksjon for oss internasjonale gjester. Her fikk vi mye nyttig informasjon om konferansen, programmet og byen Washington DC. I tillegg fikk vi delta i en tombola. Måten dette ble gjennomført på var veldig amerikansk syntes jeg, men også ganske artig.

Deretter ble utstillingen åpnet. Jeg kan ikke huske noen gang å ha sett en så enorm utstilling. Med mer enn 1.500 stands viste bedrifter og organisasjoner sine nyeste tjenester og teknologier og fristet med gratis bøker, gode tilbud på abonnement og andre gaver. Hvis man hadde villet se alt, hadde man ikke rukket annet på konferansen, tror jeg.

Hoveddelen av programmet startet på lørdag. De neste fire dagene var fullpakket med åpningsseremonien, den såkalte ”Auditorium speaker series”, mange faglige sesjoner med foredrag av veldig forskjellig kvalitet, besøk på postersesjonen, mottakelser og avslutningsseremonien. Aktivitet fra kl 8 om morgenen til sent på kvelden. Ja det var slitsomt, men for det meste interessant, lærerikt og utrolig artig. For ALA hadde bl.a. klart å engasjere to nobelprisvinnere i litteratur og bestsellerforfattere som John Grisham og Audrey Niffenegger. Hovedtaleren på åpningsseremonien var Toni Morrison som fikk nobelprisen i 1993. En sjarmerende, vittig dame som snakket kjærlig om sitt intime forhold til bibliotek.

Det neste høydepunktet var Salman Rushdie som var en av talerne i ”Auditorium speaker series”. Han snakket hovedsakelig om de to bøkene som er dedikert hans sønner: ”Haroun and the Sea of Stories” som ble publisert i 1991 mens ”Luka and the Fire of Life” skal publiseres i 2010. Jeg må innrømme at jeg var overrasket over hvor morsom Rushdie var, det var mye latter mens han talte. Hans avslutning var også veldig spesiell. På spørsmålet om den berømte fatwa fremdeles påvirker hans liv, svarte han at den ikke har gjort det veldig mye de siste 11 årene og tilføyde: ”the Ayatollah is dead and I am still here.” Hovedtaleren på avslutningsseremonien var Amy Sedaris som er forfatter, skuespiller og komiker.

 

Internasjonalt perspektiv

ALA legger stor vekt på å ha deltagere fra andre land på denne konferansen. I år registrerte man 588 internasjonale gjester fra 89 land. Dessverre var jeg den eneste fra Norge. Det er også spesielle programmer for de internasjonale deltagerne som ”The International Librarian Introduction” og ”The International Librarian Reception”. I år fant det sistnevnte sted i verdens største bibliotek, The Library of Congress. For et storslagent bibliotek! Og mottakelsen er den beste muligheten for nettverksbygging. Der møtes presidenter for bibliotekforeninger, bibliotekledere, medlemmer i nasjonale og internasjonale komiteer, men selvfølgelig også mange ansatte fra bibliotek av alle typer og størrelser. Du ser igjen kollegaer og venner og du blir kjent med mange andre bibliotekarer.

 

De mest interessante foredragene

Har dere noen gang sett bibliotekarer bråke med plastkastanjetter, blåse bobler og spise ”Tootsie Rolls” mens de hører på Beatles og Beach Boys? Jeg gjorde det når jeg deltok i sesjonen ”Librarians just need to have fun: Utilizing fun and humor in the workplace to enhance employee performance” som ble organisert av ALAs seksjon for College Libraries. Har dere hørt om “Library Olympics” eller “Library picnic games” eller “Wall of Thanks” (ansatte takker andre ansatte)?

Bibliotekarer er så utrolig kreative. Tenk dere en konkurranse hvor alle ansatte – inkludert direktøren - må sortere et antall bøker etter Dewey/UDK-numrene. Eller hva med ”Gjett mine kjæledyr” hvor man henger opp bilder av sine kjæledyr hjemme og ansatte må gjette hvem de hører til. Jeg likte også ideen om å ha en ”Employeer of the years award” hvor vinneren får en dag fri fra jobben.

Aller mest likte jeg presentasjonen av en byggekonkurranse. Oppgaven var å bygge den høyeste bygningen med marshmallows og ukokt spagetti. De forskjellige bibliotekene hadde ulike fora for slike aktiviteter, noen i arbeidstiden, noen utenom. Men alle var enige i at man på denne måten blir bedre kjent med hverandre, trives bedre på jobben og dermed kan yte mer. Tilgang til foredragene fra denne sesjonen (og mange andre) får dere på http://www.acrl.org/ala/mgrps/divs/acrl/events/acrlatannual.cfm

 

Viktige verktøy

Evidensbasert læring eller evidensbasert praksis (EBP) er begrep som har eksistert i mer enn 10 år, men de er fortsatt heller nye i forhold til informasjonsvitenskapen eller bibliotekene. EBP kalles også kunnskapsbasert praksis. Med dette menes å kombinere egen erfaring/ekspertise og kunnskap om brukernes behov, sammen med relevante resultater fra forskningen, i det daglige bibliotekarbeidet. EBP høyner kvaliteten på tjenester, samtidig som det gir rom til refleksjon.

Sesjonen “Question, Find, Evaluate, Apply: Translating Evidence Based Practice to Information Literacy Instruction” illustrerte at det er en sammenheng mellom EBP og standarder i informasjonskompetanse (IK). Megan Oakleaf og Diana Wakimoto viste at både EBP og IK standarder støtter seg på den samme metoden for å tilfredsstille et forskningsbehov, at de gjennomgår den samme syklusen: Formulere et spørsmål, finne bevis eller informasjon for å gi et svar, evaluere bevisene/informasjonen, bruke dem og så evaluere effekten eller forskningsresultatet.

Sjekk foredraget på http://meganoakleaf.info/ala2010ebp.pdf for å lese mer om hvordan bibliotekarer kan adaptere EBP for å evaluere og forbedre sine informasjonskompetansekurs. En bibliografi med interessante artikler og bøker om dette temaet finnes her: http://bit.ly/awUZ5j

”Blasphemy! When Religious Values Clash with Intellectual Freedom Values” var tittelen på en av de mest interessante og morsomste sesjonene. Organisatorene (Association of American Publishers og ALAs Intellectual Freedom Committee) hadde invitert to glimrende og engasjerte talere: Irshad Manji og Paul Sturges. Irshad Manji er en filmmaker og direktør for “the Moral Courage Project” på New York University. The New York Times beskrev henne som “Osama bin Ladens verste mareritt.” Hun har skrevet boka “The Trouble with Islam Today: A Muslim’s Call for Reform in Her Faith” og laget dokumentarfilmen “Faith without Fear”. Paul Sturges har ledet IFLAs Free Access to Information and Freedom of Expression (FAIFE) komité fra 2003 til 2009 og er nok kjent for mange i Norge siden han har holdt flere foredrag her.

Begge tok opp – på en delvis veldig provoserende måte - vanskelige spørsmål om hvordan vi kan eller skal balansere åndsfrihet med kulturelle og religiøse ulikheter. Dette førte også til en livlig diskusjon med tilhørerne. Fantastisk! Jeg anbefaler alle å se på videoen: http://www.oif.ala.org/oif/?p=1389

 

Sensurløst samfunn

Hvor mange av dere har hørt om ”Burning Man”? Jeg var blant dem som ikke hadde hørt om dette prosjektet eller eksperimentet før jeg kikket på programmet og måtte finne ut hva jeg kunne forvente av sesjonen ”Burning Man, Libraries, and the 21st Century: The Intersection of the Individual and Society”. Kan dere forestille dere å bo i en by hvor sensur ikke finnes? Hvor deres (grunnlovs)rettigheter og friheter ikke bare blir tolerert men feiret og fremmet?

En slik kultur eksisterer i fysisk form i én uke hver august.

Nesten 50.000 mennesker reiser hvert år til Black Rock Desert (Nevada) og bygger samfunnet kjent som ”Burning Man”. I denne sesjonen ble Larry Harvey, medgrunnlegger av prosjektet, intervjuet og han utfordret våre holdninger om åndsfrihet. Vi hørte ikke bare om de 10 prinsippene for Burning Man som bl.a. er radikal selvtillit, selvutfoldelse, borgeransvar og radikal inkludering men også om hvordan åndsfrihet preger våre personlige og profesjonelle liv. Intervjuet og den påfølgende diskusjonen ga mye til ettertanke. Mer om dette spennende eksperimentet finnes på http://www.burningman.com/

Disse fire sesjonene var som sagt de mest interessante for meg. Jeg har vært på flere andre hvor det viste seg at det ikke alltid er samsvar mellom titler på foredrag og innhold. Men det var stor interesse i alle sesjoner, de var velbesøkt, det var god stemning og på alle var det ivrige diskusjoner etterpå eller underveis.

 

Andre interessante arrangementer

Konferansen inneholdt også en sesjon kalt “ALA President’s Program”. Dens hovedtale ble holdt av Eppo van Nispen tot Sevenaer som inntil nylig har vært direktør i DOK i Delft, et av de mest innovative folkebibliotekene i verden som også har fått flere nasjonale og internasjonale priser. I sitt inspirerende foredrag “Libraries Wanted: Dead or Alive” presenterte han sin visjon for bibliotekenes og medienes fremtid.

På den siste dagen møttes mer enn 1600 bibliotekarer på Capitol Hill for en såkalt Library Advocacy Day. En slik dag ga bibliotekarene fra hele landet muligheten til å snakke med én stemme for å minne lovgiverne om bibliotekenes betydning og om tjenestene de tilbyr. Dagen startet med en samling av alle deltagerne som hadde med seg plakater og flotte transparenter og heiet på gjestetalerne som f.eks. senatoren for Rhodes Island Jack Reed. Etter samlingen hadde alle deltagerne anledning til å møte sine parlamentsrepresentanter og deres personale i sine kontor på Capitol-bygget for å diskutere tema de var opptatt av. På konferansen ble også 120 postere vist og abstraktene til de enkelte postere finner dere her: http://www.lib.jmu.edu/org/ala/abstracts/

 

Sosialt og kulturelt

Konferansen hadde ikke bare et interessant faglig program, men også et mangfoldig sosialt og kulturelt program. Det var bankett, diverse mottakelser og middager, og utflukter (som riktignok kostet en god del). Man kunne selvfølgelig også besøke bibliotek eller gå på ”Open Gaming Night” hvor man fikk spille kort, brettspill, konsollspill og mye mer.

Konferansen har også sin daglige avis som kalles “Cognotes”. Det lønner seg å lese de fem utgavene som ble publisert i løpet av konferansen eller bare om høydepunktene i ”Highlights Issues”: http://www.ala.org/ala/aboutala/offices/conference/confservices/cognotes.cfm

En for meg interessant og spennende sak var at de fleste sesjoner hadde oversettere for døve. Jeg har aldri sett noe slikt på en konferanse før.

Hva var det beste med denne konferansen?

For meg var det nettverksbyggingen. Selvfølgelig har jeg også lært mye, men det viktigste er å bli kjent med nye kollegaer og treffe gamle venner og utveksle erfaringer som kan være ganske forskjellige fra våre.

Til slutt vil jeg videresende en melding fra Michael Dowling, lederen for ALAs ”International Relations Office”. Han ønsker flere deltagere fra Norge og oppfordrer oss til ikke bare å delta, men bidra med både foredrag og postere. Neste års konferanse blir forresten i New Orleans!