Bokjakt i vinterland

16-19 Bokjakt-oppslag.jpgHvor er bøkene i en hvit by uten bokhandel? Bli med på jakt.

 

Av Sigri Sandberg Meløy, frilansjournalist

Hvor er bøkene i en hvit by uten bokhandel? Bli med på jakt.

 

Av Sigri Sandberg Meløy, frilansjournalist


16-19 Bokjakt-oppslag.jpgHer er så underlig. Hvitt noen timer midt på dagen, så blått og så en svart natt som kommer snikende og legger seg tungt over hele landskapet, vinteren, og julen som nærmer seg. Velkommen til Longyearbyen, 78 grader nord, et par minusgrader, snø i luften. Her er seks sportsbutikker, men ingen bokhandler.

DERFOR SKAL journalisten på bokjakt. Hun skal finne bøkene i byen, skal spørre og lete og finne og snakke med de som har peiling, og hun trekker pusten. Hun står midt i sentrum, fryser litt, det er bare å begynne. Hun passerer et skilt med VÅPEN FORBUDT, og går inn døren til dagligvarebutikken.

     - God dag, god dag - er det noen bøker her?

     - Ja, vi har bøker, sier butikksjef Karin Mella og svinser forbi epler og bananer og litt melkesjokolade.

     - Se her, sier hun og viser fram bøker med Svalbard og midnattsol og polarnatt og isbjørn. 22 ulike titler. Litt bortenfor, ved siden av noen paller med cola står flere bøker. "Skjebnevalget", "Englevinger", "Bånd av blod", "Lokkende løfte", "Fanget av kjærligheten". I alt 122 kiosklitteraturtitler.

     - Ja, vi har litt kiosklitteratur også. Det selger bra det, sier Mella, hun sier de tar inn det kundene etterspør - og viser fram en bok for barn om gruvedrift og lokalsamfunnet og hun sier det er morsomt med lokale forfattere.

OG I EN av de navnløse veiene i byen, i nr 17, bor en av de lokale forfatterne. Han har skrivejakken på. Og han har laget kaffe og skjenker i små hvite kopper og snakker om isbjørn.

     - Du vet. Det er så mye myter - og så mye hysteri rundt isbjørnen, spesielt her i byen, sier Birger Amundsen. Han er redaktør i lokalavisa Svalbardposten og har skrevet flere bøker og laget flere filmer om Svalbard. Nå har han permisjon fra avisa for å skrive en bok han har tenkt på lenge. Om isbjørnen og mennesket.

     - Det blir ikke den komplette isbjørnboka, men skal handle om alt fra forskning til fangst og historiene om der folk strøk med. Siden 1971 er fire personer drept av isbjørn på Svalbard, sier Amundsen, som selv forsket på isbjørn for Norsk Polarinstitutt på 1970-tallet.

     Utenfor balanserer en halv måne på et av fjellene. Landskapet er tegnet i svart, hvitt, bare forsiktig skisset, hvit snø, svart stein, så kommer vinden og visker alt ut igjen og forfatteren og journalisten snakker om alle bøkene.

     Svalbard setter dype spor i besøkende - spor som resulterer i bøker i hauger og kilovis. Det fortelles om ballongferdene til Roald Amundsen og Umberto Nobile mot Nordpolen. Om hvalrossfangst og isbjørnjakt, om tøffe tak. Om fangstmenn totalt isolert i mørket og kulden - minusgrader og vindføyk står ut av bøkene når du åpner dem. Det fortelles også om hvordan byen har forandret seg. Fra å være en company town med kullselskapet som eneste arbeidsplass, til å bli et familiesamfunn med turisme, forskning og kebabsalg. Det gis også ut mange rene bildebøker.

     - Jeg tror aldri det har blitt gitt ut så mange bøker som nå. Mye av det er fryktelig lettvint, drøvtygging av gammel kunnskap. Man gjør en reise på 14 dager og skriver om det og putter inn litt historie. Boken blir kanskje unik for deg, men for oss andre blir det repeterende, kjedelig. Klisjeene står i kø, og bildene gjentar tema som bre og fjell og isbjørn. Bøkene blir bare interessant for den lille skaren av lidenskapelige samlere, sier Amundsen.

     I fjor slaktet han Kjartan Fløgstads bok om den nedlagte russiske gruvebyen Pyramiden, og nå, live, slakter han Jarle M. Vadders bok om sitt år på fangststasjonen Mushamna tidlig på 1990-tallet.

     - Han er ikke fangstmann, han er en avansert turist som leker fangstmann. En totalt uinteressant mann fra Skien.

AMUNDSEN SAVNER ingen bokhandel, han handler på nettet og på fastlandet når det er noe han trenger. Ære være Amazon. Sofaen tar så stor plass at han har ikke plass til bokhyller og alle bøkene som står stablet rundt overalt og de aller fleste i kasser i en bod. Han aner ikke hvor mange han har.

     - Jeg må bare vise deg noe, Amundsen finner fram et knippe små hefter, og blar i en av dem; "Thorleif Bjertnes' dagbøker". Bjertnes overvintret sammen med to mann lang nord og øst på Svalbard i 1933-34.

     - Det var full krig fra dag én. Boka er utsolgt på museet, hevder Amundsen, men museet har fått flere utgaver inn igjen, det vet journalisten for hun har sagt farvel til forfatteren og jogget gjennom byen og ned til museet. Og der står den, i bokhyllen i museumsbutikken. Til og med oversatt til engelsk.

     - Hvor mange bøker har dere her egentlig?

     - Vi har 650 titler tilgjengelig. Kriteriene for å ta bøkene inn er at de skal ha noe med Svalbard å gjøre, sier hun i skranken, Mona Barlien, og peker på bøker om Fridtjof Nansen og Roald Amundsen og fugler og flora og fauna og is og mørke og enda mer midnattsol. Hun har en egen favoritt hun løfter ut av hyllen, Thor Bjørn Arlovs bok, "Svalbards historie" - men hun liker praktbøkene også, "Vanishing world" - og jammen er ikke den nye kioskserien til såpeforfatter Ellinor Rafaelsen her også, "Polarnetter".

     - Vi har ikke solgt så mye av den, sier Mona. Fra museet titter et par seler, en isbjørn og et hvalrosshode fram.

     - Egentlig burde du snakke med ho Tora Hultgreen, museumsdirektøren, sier Mona. Og opp trappen og til venstre sitter denne direktøren og sier at turistene som kommer til Svalbard har et høyt utdanningsnivå og er opptatt av kvalitet.

     - Det er ikke alt vi får fortalt på museet, så vi satser i tillegg på litteratur tilknyttet hvert tema. Svalbards befolkning er over gjennomsnittet interessert i sin egen historie. Hultgreen viser fram museets eget bibliotek og sier hun aldri får nok. Av kulde og tragedier og smerte og slit gjennom Svalbards ca 400 år gamle historie.

     - Og ellers har vi jo et utmerket folkebibliotek i byen da, sier direktøren og utenfor er det fortsatt hvitt og svart, men snart blåner det og journalisten kler på seg den varme jakken igjen og luen og sjalet og vottene og går mot sentrum, tilbake til utgangspunktet.


LIKE VED siden av dagligvarebutikken, i hjertet av byen ligger biblioteket. Opp en trapp, av med skoene og inn en dør. Her er skråvegger og bjelker og hyller med rundt 17500 bøker, endelig, ikke bare istapplitteratur, men bøker om amming og Varg Veum og Albert Åberg og Jarle Klepp. Her er gurgling også. På gulvet borte ved barnebøkene sitter fem babyer og noen mammaer som snakker om garn og barn og et bryllup som skal av stabelen. Vilja vrir seg på gulvet. Lager lyder.

     - Nå begynner du å bli såpass sliten at det ikke er artig lenger, sier mamma Hildegunn Rønningen.

     Journalisten kjenner også at det begynner røyne på. Hun har funnet det hun lette etter. Tusenvis av bøker, bøker, bøker i kasser og hyller og hauger. Hun gnikker seg i øynene. Det sies at madrassen i bingen på biblioteket er skikkelig god. En gang sovnet noen der - og ble låst inne blant bøkene.



16-19 Bokjakt-Monica.jpgPolarbibliotekaren
- Jeg hadde aldri vært her før da jeg søkte jobben, sier Monica Hansen, barne- og ungdomsbibliotekar på Longyearbyen folkebibliotek, nyutdannet. Hun landet på Svalbard en forblåst og stormfull vinterdag i det herrens år 2008. I januar altså. Siden har sola kommet og gått og det har vært full rulle.

     Tirsdagene er det spedbarnstreff, så er det lesering og polarforedrag og forfatterbesøk.

     - Og lørdagene forvandles biblioteket til en kafé eller basar om du vil, sier Monica, og joda, hun føler seg absolutt som en del av norsk bibliotekvesen, men likevel litt isolert. Det er jo langt til Svalbard. Kommer du fra Oslo er du bare halvveis når du lander i Tromsø. Da har du mer enn halvannen times flytur igjen. Det brukes mye penger på fjernlån på dette biblioteket.

     - Hvorfor ville du hit?

     - Det er en lang historie. Moren min arvet en hytte etter en onkel i Gratangen, som hadde jobbet på Svalbard, så hytta var full av polarlitteratur og bilder. Dessuten hadde jeg en onkel som var kaptein på en skute som seilte her oppe. Longyear City. Det er jo et eventyr. Det er ikke tilfeldig at jeg er her.

     Monica Hansen er som sagt nyutdannet - og tullet mye med den gamle strenge, hysjende bibliotekdamen på studiet.

     - Men innimellom må jeg være litt streng. I sommer måtte jeg for eksempel gjentatte ganger be turistene ta av seg på beina. Da følte jeg meg som en kjerring. (Det er en gammel tradisjon i Longyearbyen at man tar av seg på beina, på grunn av kullstøvet som satte seg overalt, red anm.)

     Og noen lørdager, når det tar helt av - må Monica stille seg midt på gulvet og si fra. At nå er det innestemmen som gjelder.

     - Hvordan oppfatter du samfunnet her, barskt, mannsdominert?

     - Nei, dette er et mangfoldig samfunn med masse barn og aktive folk som har en nærhet til hverandre. Og som tar vare på hverandre. Biblioteket har spesialisert seg på polarlitteratur. Og den lånes ikke vekk til andre.

     - Den er vår. Hvis noen vil låne den får de komme hit, rett og slett, sier Monica Hansen. Hun har utsikt til snøen som faller og faller.

 

Fakta
LONGYEARBYEN
- Største bosetningen på Svalbard
- I overkant av 2100 innbyggere
- Ble grunnlagt i 1906 av amerikaneren John M. Longyear, som var den første
som satset på kommersiell gruvedrift på Svalbard