Kasseringsdebatt 1: Kassering er kult

debatt-red.jpgNår verden er grå, tenker jeg med gru: Bibliotekarer ønsker ikke å drive samlingsutvikling. De liker å kjøpe bøker, men orker ikke å kaste dem. De lar samlingene vokse - på brukernes bekostning. De vil ikke ha regler som styrer deres valg.

 

Av førsteamanuensis Tord Høivik, JBI, Høgskolen i Oslo

debatt-red.jpgNår verden er grå, tenker jeg med gru: Bibliotekarer ønsker ikke å drive samlingsutvikling. De liker å kjøpe bøker, men orker ikke å kaste dem. De lar samlingene vokse - på brukernes bekostning. De vil ikke ha regler som styrer deres valg.

 

Av førsteamanuensis Tord Høivik, JBI, Høgskolen i Oslo


Når verden er svart, fortsetter jeg å gremmes. De lar gamle fagbøker bli stående på hylla slik at hullene ikke synes. Jo trangere, jo bedre. De legger kjedelige omløpstall underst i bunken. Ekte litterater bryr seg ikke om statistikk. De åpner bokpakkene fra Oslo uten å vurdere Kulturfondets milde gaver. Vi kan jo ikke mene noe annet de sakkyndige komiteer. Fatter, forfatter og forlag vet jo best.

piler-red.jpgTenk på Sandefjord. Når verden er lys, tenker jeg på Sandefjord. Ikke fordi min mor vokste opp rett ved Hvalfangstmuseet, men fordi biblioteksjef Hans Gjerløw har tatt kassering på alvor - og samtidig gitt et godt bilde av den bibliotekariske habitus:

     Etter gjennom flere år å ha registrert en nedgang (i absolutte tall) i utlånet av skjønnlitteratur for voksne, bestemte vi oss for å gjøre det vi alle vet, men som allikevel er så vanskelige, nemlig å kassere kraftig. Sjelden har jeg hatt det så vondt i min lange bibliotekarkarriere: Å kassere alle disse bøkene som jeg hadde et slikt nært forhold til og som jeg så mange ganger hadde holdt nesten som babyer i hendene.

     Brukeren i sentrum, sier vi. Det varmer så godt i mageregionen når vi tenker på vår store kjærlighet til publikum. Brukervennligheten tilhører navleområdet. Men store studier av bibliotekarer har vist at profesjonen egentlig er ganske innadvendt. De som vil ha med mennesker å gjøre, blir lærere, prester og barnehageonkler. Biblioteket er for bokelskere. Mange bibliotekarer, har jeg lagt merke til, dropper alt som heter brukerkontakt når de stiger i gradene. Men boka - den er nesten like hellig som katalogen.

 

piler-red.jpgMindre er mer. Men med meget god hjelp av min ikke fullt så nostalgiske kollega begynte det å løsne. Etter et par uker hadde vi redusert skjønnlitteraturen i åpne hyller med ca. 20%. Og reaksjonen lot ikke vente på seg. Vi fikk stadige kommentarer fra lånerne om at de synes vi hadde fått så mange nye (!) bøker og det absolutte utlånet steg allerede samme året for ytterligere å øke i 2007.

     Andre bibliotek har gjort de samme erfaringene. De ukurante bøkene skygger for det som fortsatt er interessant. Brukerne ønsker ikke å forholde seg til tusenvis av titler. De fleste låner på impuls, viser britiske brukerundersøkelser, og trekker seg forvirret tilbake når bokmassene blir for store. Kassering skaper et åpent landskap og gjør det lettere å reagere spontant på spennende titler, forsider og anbefalinger. Jeg sier med Gjerløw:

     - Dette er enkle sammenhenger som vi alle så godt kjenner, men som allikevel er så vanskelige å gjennomføre. Og det er i hodene våre det sitter...

piler-red.jpgKassasjonsangst. Min gode kollega Lis Byberg har undervist i samlingsutvikling i mange år. Jeg har også fusket i faget - og dessuten skrevet en lang rekke poster om kassering på Plinius. Jeg har aldri opplevd noen faglig begrunnelse for å bevare rubbel og bit. Motstanden er emosjonell, ikke prinsipiell. Dagsaviser leses og kastes med god samvittighet. Vi beholder ikke sveivegrammofon og båndopptaker hjemme hos oss selv etter å ha fått CD-spiller og iPod. Men bøker er omgitt av en aura av ukrenkelighet.

     Når bibliotekarenes personlige forhold til bokobjektene fører til kassasjonsangst, kan vi nesten snakke om en profesjonell nevrose. Jeg kjenner bokas fristelser. Hadde jeg vært Røkke, ville jeg bygd et bokpalass i stedet for en lystyacht. Men dersom vi lar våre lyster styre litteraturen på biblioteket, blander vi person og fag på en uprofesjonell måte. Systematisk samlingsutvikling er en faglig oppgave - og innebærer jevn og planlagt kassering.

 

piler-red.jpgBuskerud bokgerilja. Jeg aksepterer at det kan være tungt å starte. Men hjelp finnes. I de senere årene har en rekke fylkesbibliotek satt kassering og samlingsutvikling på dagsordenen. Noen gjør nyttig arbeid i det stille. Andre utfordrer både profesjonen og politikerne. I Buskerud har fylkesbiblioteket opprettet en egen bokgerilja. På to dager klarte Beate Ranheim, Håkon Knappen og Jannicke Røgler å fjerne over to tusen fem hundre bind fra biblioteket på Nes - godt hjulpet av biblioteksjef Hilde Alsaker.

     Brutale handlinger må følges opp av like brutale holdninger. Lokalpolitikerne og deres velgere har et bevisstløst forhold til det å kaste bøker. De bærer med seg mentaliteter fra årene rett etter krigen, da bøker og bananer var knappe goder. I dag er bananer billigere enn poteter. Bøker som kastes gjenoppstår fluksens som gråpapir og melkekartonger. Derfor skal vi ikke kassere i nattens mulm og mørke - jeg har vært med på det og - men frekt og freidig. Kassering er kult - det er jo en faglig oppgave!

 

piler-red.jpgSelvmordsbøkene angriper. Tekstenes digitalisering betyr at papirboka nå bør betraktes som skygge eller en avatar av den egentlige boka - som rett og slett er en datafil på det bølgende nettet. Knapphetens tid er forbi. Det ligger i kortene at alle bøker noen måtte ønske, snart vil finnes på nettet som digitale filer. Dermed er det ikke sagt at alle får gratis eller rimelig tilgang. Forlagene klamrer seg til fortidas økonomiske modeller og vil bekjempe fildelingen med selvmordsbøker. Etter fire ukers lånetid sprenger de seg selv i lufta. Inntil videre tar de ikke leseren med seg i døden. Hva forlagene finner på i neste runde, er uvisst...

     I løpet av noen få år vil vi få en helt annen balanse mellom trykte og digitale boktekster. Det som har skjedd i musikkens verden viser hvilke endringskrefter som nå utløses. I mellomtida kan jo bibliotekene tenke kassering med en digital framtid i bakhodet. Bøker er forbruksvarer, mens filer lever evig.

 

piler-red.jpgDen langsomme karusellen. I dag ligger omløpstallet for norsk skjønnlitteratur rundt 0,7. Det betyr at romaner, dikt og skuespill i gjennomsnitt blir lånt ut sju ganger på ti år. I de aller minste bibliotekene, det vil si kommuner med mindre enn fem tusen innbyggere, ligger tallet på 0,3 - altså ett utlån hvert tredje år. Samtidig vet vi at alle populære bøker og medier - dvs. lydbøker, musikk og video - lånes ut minst tre-fire ganger i året. De mest etterspurte bøkene, ser vi av Bibliofils topp 100 liste, lånes ut ti-tolv ganger i året.

     Hvis utlånstida er fire uker, er gjennomsnittsboka utlånt i omtrent tre uker - og står på hylla de øvrige 49 ukene. På sine hyllevandringer vil folk som besøker biblioteket, stadig møte de samme titlene. En klesforretning som presenterte sin varekolleksjon på samme måte, ville gått dundrende konkurs i løpet av noen måneder.

     Bibliotekarer liker ikke å sammenlikne biblioteket med vanlige butikker. Men dagens brukere er ikke lenger velferdsstatens barn. De blir preget av dagens marked og markedsføring. Vi trenger ikke å kalle dem kunder. Men de oppfører seg stadig oftere som krevende og selvbevisste kunder. Dersom bibliotekene skal opprettholde sin posisjon i kunnskapssamfunnet, må de fokusere like mye på brukerne som Rema, Rimi, Coop og Benetton. Det hjelper ikke med varme følelser rundt navlen hvis bibliotekene ikke gir dem tilbud de ser seg tjent med.

     Systematisk kassering er en effektiv måte å ivareta brukerne på. Lys og luft og oversikt er rett og slett god kundebehandling.