Jegerne hviler aldri

14-17 Hovedbilde - Kongsberg bibliotek.jpg"Jakten på det nye biblioteket" fortsetter i Kongsberg, hvor en håndfull bibliotekfolk i november spurte: Hvordan kan biblioteket bidra til stedsutvikling?

 

Tekst og foto: Odd Letnes, redaktør

 

14-17 Hovedbilde - Kongsberg bibliotek.jpg"Jakten på det nye biblioteket" fortsetter i Kongsberg, hvor en håndfull bibliotekfolk i november spurte: Hvordan kan biblioteket bidra til stedsutvikling?

 

Tekst og foto: Odd Letnes, redaktør

 

Kongsberg, november 2009. Mens den store ABM-konferansen går av stabelen på Plaza hotell i Oslo, med pomp og prakt og fargerike matfat, samler i overkant av 30 personer seg i gruvebyens bibliotek en regntung novemberdag. Noen har spasert fra byens kommunehus, noen har reist langt. Helt fra den lille kommunen Kvam ikke langt fra Bergen. Andre kommer fra Ringerike, Sandefjord, Drammen, Oslo.

     Hva er det som får folk til å bruke en halv dag i Kongsberg på denne måten? Et seminar som begynner kl 12 og slutter kl 15.15 betyr for mange at hele arbeidsdagen er kjørt. Hvorfor ikke heller gasse seg i koldtbordet på Plaza?

     Det er jaktinstinktet som driver. Deltakerne er jegere, de er invitert til å jakte på det nye biblioteket. Hvordan kan biblioteket være en aktør i stedsutvikling, spør Norsk Bibliotekforening (NBF), avdeling Buskerud, i invitasjonen.

    14-17 Birgithe - Kongsberg.jpg Birgithe Schumann-Olsen (bildet), NBF, avdeling Buskerud, har vært pådriver i planleggingen av seminaret. Nå gjør hun klar en matbit til gjestene som begynner å riste paraplyer utenfor hovedinngangen. Et viktig mål singlet seg raskt ut i prosessen: Hun og kollegene hadde lyst til å få kommunale politikere i tale. Spørsmålet lød: Hvordan få til dialog med politikerne, slik at vi kan få en felles forståelse av hvilken rolle biblioteket skal ha i lokalsamfunnet? Hvordan finne deltagere som kunne være spennende for politikerne!

     Det vanskeligste var å finne folk til panelet. Schumann-Olsen ville ha folk fra både bibliotek- og kultursektoren, men også noen som hadde jobbet med stedsutvikling, som kjente til dette feltet. Så var det bare å begynne å nøste. Når hun spurte en og fikk nei, spurte hun om personen visste om en annen hun kunne spørre.

 

Energisk utkantkommune. Den første innlederen var en av de langreiste, ordføreren i Kvam kommune på Vestlandet. En liten flekk på kartet med 8000 innbyggere, svingete og smale veier og det nærmeste man kan komme definisjonen på spredt bebyggelse. Vi har klart det, forteller Astrid Farestveit Selsvold. Klart å lage et lokalt bibliotekløft.

     På begynnelsen av 2000-tallet stampet biblioteket i motvind. Men i stedet for å kutte i budsjettene, bestemte kommunen seg for å ruste opp. Det var særlig tanken om å utvikle bibliotekene til informasjonskanaler for offentlig informasjon, som slo rot hos politikerne. De visste at alle ikke har tilgang til internett, og at de færreste oppsøker rådhuset i kommunesenteret Norheimsund, hvis de har et spørsmål om rettigheter eller muligheter. La oss derfor desentralisere den offentlige informasjonen gjennom biblioteket, var en tanke som slo rot hos rådmannen.

     Dermed fikk Kvam sine fire biblioteker, som på mange måter materialiserer årtier gamle tanker om å gjøre biblioteket til en kanal for offentlig informasjon.

     - For å skape et attraktivt bibliotek, er det viktig å skape et godt omdømme og et bilde av at biblioteket er et godt sted å være, sier ordføreren.

     Biblioteksjefen i Kvam, Siv Røyneland, sitter i salen og hører på. For seg selv supplerer hun ordføreren:

 

...På byrjinga av 2000-talet hadde Kvam folkebibliotek hovudbiblioteket i 1.etasje i ungdomsskulen i Norheimsund. Lokala var trange og kummarlege. I Øystese var filialen eit kombinasjonsbibliotek i ungdomsskulen. Utanom desse hadde vi bibliotek i Ålvik og Strandebarm. Kvam er ein langstrakt kommune med omlag 90 km frå indre til ytre del. Kvam folkebibliotek hadde difor også eit bokbuss tilbod. Bibliotektilbodet var absolutt til stades, men det var lite innbydande og relativt lite besøkt.

     I 2003 starta ei omorganisering i Kvam herad, og rådmannen såg potensialet i biblioteka som informasjonsnodar i heradet. Biblioteka er dessutan eit så positivt kommunalt tilbod, at det måtte gjerast betre kjend, meinte han. Samstundes godkjende heradsstyre ein ny bibliotekplan som sa at ein skulle arbeide for nye biblioteklokaler i sentrum av bygdene og oppretthalde alle avdelingane.

     I 2004 flytta hovudbiblioteket i Norheimsund inn i nær dobbelt så store lokaler midt i sentrum. I 2005 fekk Øystese bibliotek nye lokaler i eit kjøpesenter i sentrum. I 2008 bytta vi ut bokbussen med ein bibliotekbil. Til bibliotekbilen er det knytt ei stilling som leseinspirator. Vi formidlar litteratur og leseglede til barn og ungdom gjennom oppsøkande verksemd mot barnehagar og skular. I 2009 flytta Strandebarm bibliotek inn i eit nytt skule- og idrettsanlegg. Planen var også å fornye Ålvik bibliotek, men dette har stranda i samband med at kommuneøkonomien har stramma seg til.

     Biblioteka i Kvam har i aukande grad blitt møteplassar. Utlånet er dobla. Lokala er slik plassert at folk dett inn. Biblioteka er innbydande og er nærmare målet om å gje innbyggjarane i Kvam «ei kjensle av sosial velferd og oppleving av identitet og fellsskap.»

     Bibliotektenesta er under stadig utvikling, og vi ser at biblioteka kan etablere seg som ein ny informasjonsarena og møteplass for mange. Dette er med på å bygge opp om det strategiske målet for Kvam herad om å gje «gode levekår med spennande og varierte tilbod» til innbyggjarane...

 

Lavintensiv professor. Professor Ragnar Audunson klikker opp et bilde av Sofienbergparken i Oslo. Et typisk eksempel på det han kaller en lavintensiv møteplass. En møteplass som ikke er begrenset av særlige brukerinteresser. Her finnes ingen fotballmål eller tennisnett, som på en høyintensiv møteplass. Her ligger noen og soler seg, noen spiser mat, andre ligger og prater, en gruppe trener skyggeboksing. Hit kan du ikke komme med en fotball under armen og be folk flytte seg så du kan rigge opp en fotballbane. For Audunson er biblioteket en lavintensiv møteplass. En møteplass som overskrider den høyintensive møteplassens begrensninger.

     Vi omgås hverandre mange steder i samfunnet, i butikken, på Posten, på bussen. Men terskelen for samhandling er her ofte høy, mener Audunson og forteller om en episode fra et bibliotek på Søndre Nordstrand i Oslo:

     Det er valgdag. En innvandrerkvinne har kommet til biblioteket for å stemme. Hun spør i skranken og bibliotekaren forteller at det er på skolen hun kan stemme. Skolen, hvor er den? Jo, fortsetter bibliotekaren og tegner og forteller. Men kvinnen er ikke så sterk i norsk, hun skjønner ikke helt forklaringen. I nærheten står en eldre mann, som har hørt på samtalen. Han trår støttende til. Kom, sier han, så skal jeg viser deg veien...

     Et bibliotek bør være en lavintensiv møteplass, hvor det skjer mye samtidig og hvor ingen eier arenaen. Et sted hov man kan kommunisere på tvers av de normene som elles gjelder i samfunnet, runder professoren av. Alle ser at han brenner inne med timelange foredrag.

 

NBF-arrestasjon. Etter kaffen kommer debatten. Med de to innlederne i bakholdet ser deltakerne konturene av noe, en debatt om lokal utvikling paret med et mer overordnet samfunnsperspektiv. Her er det håp for nye tanker om bibliotek og stedsutvikling, tenker tilhørerne.

     Men så sporer det litt av. Litt.

     Panelets alder og fordommer, godt støttet av en ordstyrer som lar diskusjonen kjøre sitt eget løp, gjør at diskusjonen i starten setter seg fast i den gode gamle diskusjonen om bibliotekets og bibliotekarenes rolle. Men det er ikke den tilhørerne har kommet for å være med på.

     Når konsulent Yngve Carlsson i Buskerud KS spør om hva som hadde skjedd hvis biblioteket ikke fantes og når han svarer at det hadde ikke vært noen krise, ja, så er det en interessant problemstilling, men det er ikke den som står på dagsordenen. Når han sier at biblioteket har mange konkurrenter som lavintensive møteplasser og peker på kjøpesentrene som en av de største, ja, så er også det en interessant problemstilling, men det er heller ikke denne negative vinklingen som står på dagsordenen.

     Når kommunalsjef for oppvekst og kultur i Ringerike, Bjørn Tollaas, mener at i folks tradisjonelle oppfatning, er ikke biblioteket først og fremst en møteplass, men et stille sted, så er det i og for seg interessant, men også det utenfor dagsordenen.

     Nnår rådgiver i Drammen kommune, Dag Østern, hevder at hele debatten minner om noe han opplevde for 10 år siden og at det nå er på tide at bibliotekarene slutter å syte, er det også i og for seg interessant, men det handler ikke akkurat om stedsutvikling.

     Men nå farer Hege Nouri Newth fra Norsk bibliotekforening i været og arrestere Østern på flekken, med at bibliotekarene faktisk ikke er de som syter, problemet er tvert i mot at kommuneøkonomien er strupet - og hvordan skal bibliotekarene få til en bibliotekutvikling når ressursene er så knappe.

 

Innhenting. Så, etter en oppvarming om rolle og sytende bibliotekarer, er diskusjonen på rett kjøl. Hva skal så til for å skape et attraktivt bibliotek og hvordan skal bibliotekarene "fronte" saken sin?

     Det er ikke sikkert strategien bør være å rope på mer penger direkte til bibliotekene, men kanskje bør man i stedet alliere seg med andre sektorer i kommunen, eller hvorfor ikke næringslivet. I Kongsberg har for eksempel kommunens ungdomskontor flyttet inn i biblioteket - og teknoteket, devotekBank1, i annen etasje i biblioteket, har blitt et naturlig supplement til skolene i Kongsberg. Det mener kultursjefen i Kongsberg, Heidi Hesselberg Løken. For å ha tatt disse grepene, har hun fått hatbrev fordi hun er i ferd med å ødelegge biblioteket.

     Den innledningsvis kritiske Carlsson mener nå at bibliotek og stedsutvikling henger sammen med omdømme. Et godt omdømme fremmer interesse og er første bud i en god markedsføring. Bibliotekarene skal ikke selv stå på barrikadene, men de må gjøre biblioteket så godt at brukerne reiser seg opp for det. Bibliotekenes eneste pressgruppe er brukerne. Det er derfor viktig at de står bak bibliotekarene og presser på.

     Nå kommer Tollaas støttende til. Et godt omdømme bygges gjennom kvalitet og ved at bibliotekets kvaliteter blir så synlige som mulig. Brukerne må vekkes til å si: "Vi kan ofre mye, men biblioteket ofrer vi ikke."

 

Blomster og ettertanke. Seminaret rundes av kl 15.20, fem minutter på overtid, som ingen vil si var misbruk av tid. Schumann-Olsen deler ut blomster og takker for at så mange hadde funnet veien til Kongsberg bibliotek. Den som lytter godt kan kanskje høre noen si "provoserende typer" på vei ut. Antakelig med adresse til de "utenforstående". "Provoserende, men interessant," hvisker en annen under paraplyen utenfor.

     I bilen hjem dukker kanskje denne tanken opp hos enkelte: Dersom det er disse stikkordene - "provoserende" og "interessant" - deltakerne sitter igjen med etter møtet i Kongsberg, ja, da har arrangørene oppnådd noe positivt. Det er i slike møter, mellom de trygge og samstemte fagmiljøene og blikkene utenfra, fra ordførere og kommunale konsulenter, at de fruktbare spenningene oppstår. Det er denne friksjonen, denne ubehagelige fremmedheten, som man opplever enten man er innenfor eller utenfor, som gjør at man kan stoppe, sette seg ned i ro og mak en stund, for så å skyte fart mot nye mål - i jakten på det nye biblioteket.

 

Drammen, en svane. Hva tenker så Schumann-Olsen om bibliotek og stedsutvikling mens hun vinker deltakerne hjem til sine ulike hverdager?

     Hun tror at biblioteket kan spille en rolle, men at det vil kreve bevisst satsing på nettopp denne rollen. Stedsutvikling krever samarbeid med flere aktører i kommunen, kanskje med partnere man ikke har tenkt på før. Se på Kongsberg, tenker hun, og det samarbeidet de har med lokalt næringsliv! På seminaret kom det også opp at biblioteket som møteplass konkurrer med andre møteplasser som kjøpesentre, museer, fotballkamper osv. Men kanskje kan biblioteket samarbeide med noen av disse "konkurrentene" f eks ved å styrke andre arenaer som er konkurranseutsatt, som lokale festivaler, etablere seg i kjøpesenteret, samarbeide tettere med lokalhistoriske foreninger osv. Men da må man være åpen for andre allianser enn vi kanskje er vant med. Poenget er å engasjere seg på de områdene som er med på å gi lokalsamfunnet identitet, eller være med på å bygge opp en ny identitet, som i Drammen.

     Schumann-Olsen kommer til å tenke på en epost hun nylig fikk, som går rett inn i temaet, og som handler mye om etableringen av Drammensbiblioteket. Hennes datters venninne har hytte på Hurum og er ofte i Drammen. Etter at begge jentene besøkte det nye biblioteket og Papirbredden i Drammen i sommer, snakker begge jentene om å flytte til Drammen når de om få år blir voksne, noe som ville vært en helt uaktuell problemstilling for to 15-åringer fra Sandnes for 10 år siden.

     Så jo, stedsutvikling er kjempeviktig, og biblioteket kan spille en rolle. Drammen har i deres øyne forvandlet seg fra andunge til svane.