Tilbake til Ranganathan – ”biblioteket er en voksende organisme”

professorn-11

Slik lyder den siste av den klassiske bibliotek og informasjonsvitenskapelige teoretikeren Ranganathans fem lover for bibliotekvitenskap. Hva betyr det?
 

- Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, avd. JBI

Det innebærer at bibliotek er i kontinuerlig vekst, endring og utvikling. Men det innebærer samtidig at denne veksten bygger på og gis retning av det som er har vært – av bibliotekenes historie. Men enda viktigere: det betyr at historien ikke bare er historie, et avsluttet kapittel, men levende del av biblioteksorganismen på samme måte som de erfaringene hver og en av oss har gjort gjennom livet, er en levende del av oss som mennesker.

De to danske forskerne Casper Hvenegaard Rasmussen og Henrik Jochumsen illustrerer det godt i sin doktoravhandling fra 2006. Der analyserer de bibliotekdebatten i de viktigste danske bibliotektidsskriftene og identifiserer diskurser og konflikter. Da folkebibliotekene var i ferd med å institusjonalisere seg de første ti-årene av det 20. århundre, hadde man en konflikt mellom en demokratisk opplysningstradisjon med røtter i folkehøyskolebevegelsen og en mer teknokratisk og byråkratisk tradisjon. For dem med røttene i folkehøyskolebevegelsen, kunne muntlige fortellertradisjoner være like viktig som trykte bøker og man var ikke så opptatt av formell utdanning, byråkratiske strukturer og formelle systemer. De teknokratiske modernistene, derimot, var opptatt av den trykte boka, av kanon og kvalitet, formell utdanning hos dem som skulle drive bibliotekene, formelle systemer og byråkratisk organisasjon. De siste vant. Så beskriver Jochumsen og Hvenegaard Rasmussen Hvordan nye måter å tenke om biblioteket og dets rolle på vokser fram gjennom diskusjonene på 1960. 70, 80 og 90-tallet: de eliteorienterte unge mennenes opprør mot det de så som populærlitterær forflatning på 1960-tallet; venstrebevegelsen med en folkelig orientering på 1970-tallet – mangfoldets diskurs som de kaller det, 80-tallets økonomiske krise med vekt på forsøksvirksomhet fram til dagens situasjon. Ulike tankemåter og diskurser har stått mot hverandre. Den ene tendensen har avløst den andre. Men alle har avleiret seg i bibliotekorganismens genmateriale. Det gir feltet et rikt repertoar av tilnærminger og perspektiv. Og tilnærminger som har tapt men som allikevel er en levende del av det idémessige arvematerialet, kan aktiveres igjen. Den retningen som i det danske bibliotekfeltet tapte den aller første kampen som Hvenegaard Rasmussen og Jochumsen beskriver – den som hadde sine røtter i folkehøyskolebevegelsen, som sidestilte den muntlige fortellingen med den trykte boka, som var lite opptatt av formelle regler og systemer og en etablert litterær kanon – er ikke den aktualisert igjen i på 2000-tallet?

Men biblioteket som en voksende organisme slik Ranganathan beskriver det, betyr mer. Det betyr et perspektiv på biblioteket som en organisk enhet med flere ledd som utgjør en integrert helhet og der man ikke kan ta ut ett ledd, uansett hvor viktig det er, og beskrive biblioteket med utgangspunkt i det. En del høyskoler og universitet har døpt om biblioteket til læringssenter. Og læringssenterfunksjonen er naturligvis en helt sentral dimensjon ved biblioteket. Men det kan ikke reduseres til det. Et bibliotek er mer, og det bibliotekariske ligger i denne større helheten.

La oss ta et eksempel – igjen fra dansk bibliotekforskning – for å illustrere det. En av de mest innflytelsesrike arbeidene i nordisk folkebibliotekforskning de siste årene, er Marianne Andersson og Dorte Skot Hansens bok fra 1994 – Det lokale bibliotek – afvikling eller udvikling. Her skisserer de fire modeller for folkebiblioteket: Biblioteket som kultursenter, biblioteket som kunnskaps- og læringssenter, biblioteket som informasjonssenter og biblioteket som sosialsenter. Enten på grunn av bevisst planlegging fra bibliotekarenes side eller på grunn av måten brukerne tar et bibliotek i bruk på, kan den ene eller andre av disse modellene dominere. De observasjonene vi har foretatt innenfor ramme av PLACE-prosjektet i Holmlia, Sandaker og Røa filial av Deichmanske bibliotek har vist oss at biblioteket i disse bydelene tas i bruk på ulike måter som både vektlegger og utformer disse funksjonene noe ulikt selv om bibliotekene tilsynelatende ser like ut. Biblioteket som organisme påvirkes av og tilpasser seg den biotopen det er en del av.

Men alle må være tilstede. Ikke noe bibliotek kan reduseres til den ene eller den andre av disse modellene. Et bibliotek kan ikke være bare informasjonssenter eller læringssenter. Dels er det slik at de ulike funksjonene forutsetter hverandre. Bibliotekets særlige rolle som læringsarena er for eksempel betinget av dets rolle som sosial møteplass og av dets rolle som kultursenter. Dels er det slik at det som definerer bibliotekets spesielle karakter og kvalitet, til forskjell fra for eksempel et kommunalt informasjonskontor, er mulighetene til å vandre mellom kulturrommet, læringsrommet, informasjonsrommet og det sosiale rommet. Selv om Anderssons og Skot Hansens modell er utformet for å fange folkebibliotekene, gjelder den slik jeg ser det også bibliotek ved skoler og universitet.

I et vedlegg til den danske bibliotekstyrelsens utredning fra 2010 om folkebibliotekene i kunnskapssamfunnet, har Skot Hansen sammen med Hvenegaard Rasmussen og Jochumsen utviklet denne modellen videre. Utgangspunktet for denne nye modellen er bildet av et bibliotek som skal støtte opp under fire grunnleggende funksjoner:

  • Erkjennelse og erfaring, dvs. læring
  • Engasjement
  • Empowerment, eller myndige borgere
  • Innovasjon.

 De to første funksjonene er knyttet til menneskenes behov for læring, aktivitet og identitet i et komplekst samfunn – de to siste til samfunnsmessige behov. For å bidra til å støtte opp under disse funksjonene, beskrives så biblioteket med utgangspunkt i fire rom: 

  • Et inspirasjonsrom orientert mot opplevelser som støtter opp under og binder sammen innovasjon og erkjennelse.
  • Et performativt rom for kreativitet og skapende aktivitet, som støtter opp under og binder sammen engasjement og innovasjon.
  • Et møterom for deltakelse som støtter opp under og binder sammen engasjement og empowerment og den myndige borger. 
  • Et læringsrom som støtter opp under erkjennelse og erfaring. 

 Her er det enda tydeligere enn i modellen fra 1994 hvordan de ulike ”rommene” ikke kan isoleres fra hverandre, men griper inn i hverandre, forutsetter hverandre og bidrar til å utvikle hverandre på samme måte som organene og leddene i en organisme. Og vi ser hvordan funksjoner som har vært sentrale for folkebibliotekene siden de oppsto – læring, opplevelse og myndiggjøring – er utgangspunktet for modellen, men er videreutviklet og tilpasset i forhold til det miljøet dagens folkebibliotek skal virke i.

 Biblioteket er en voksende organisme.