Kulturarvfilmer mellom underholdning og historieleksjon

30-Downton_Abbey_hovedDerfor liker vi å se hele den sosiale balletten i sving på et herresete, fra kjeller til loft - som her på godset "Downton Abbey". (Illustrasjon: Pressebilde)

Av Helge Ridderstrøm, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus

30-Downton_Abbey_hovedDerfor liker vi å se hele den sosiale balletten i sving på et herresete, fra kjeller til loft - som her på godset "Downton Abbey". (Illustrasjon: Pressebilde)

Av Helge Ridderstrøm, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Det var en gang to søstre som het Melodrama og Kostymedrama. De holdt sammen i tykt og tynt fra barndommen og langt opp i ungdommen. Da de en dag var voksne, ble det tydelig at de hadde helt ulike tilbøyeligheter. Melodrama var uforbederlig promiskuøs, og hadde utallige lettsindige affærer, med en spesiell hang til såpeselgere.

Kostymedrama derimot, tok tilværelsen mer og mer på alvor. Til slutt giftet hun seg med en historiker! Ekteskapet ga snart resultater, i form av en baby med navnet Harry Tage. Eller egentlig "heritage film", et begrep som ennå ikke har fått noen etablert norsk betegnelse. En direkte oversettelse ville vel være noe i retning "kulturarvfilm".

 

Dagdrømmer på TV

Det er litt usikkerhet om når babyen kom til verden, om det var i 1980 eller 1981. TV-serien Brideshead revisited (1981), basert på Evelyn Waughs roman fra 1945, ble svært populær. Cyril Cokes og Fay Weldons 1980-adaptasjon av Jane Austens Pride and prejudice kom året før, men slo ikke like godt an. Begge er kulturarvfilmer.

På 1980-tallet var det produksjonsselskapet Merchant Ivory som bidro sterkest til den populariteten som kulturarvfilmene fikk. Mange seere hadde vakre opplevelser med A room with a view (1985), Maurice (1987) og andre påkostete verk. Dette er ikke vanlige kostymedramaer. Ektemann-historikeren og hans akademiske kolleger blandet seg nemlig inn i det meste når det gjaldt visuelle detaljer og iscenesetting av den unge fruen og hennes sønn. Her skulle ingenting overlates til tilfeldigheter eller TV-produsenter uten nese for historisk nøyaktighet. De som syntes det ble for mye detaljer, snakket nedsettende om "museums-estetikk", men seerne flokket seg foran TV-skjermene og dagdrømte om "den gode, gamle tiden" de fikk oppleve.

 

Stabilitet og solide røtter

Kulturarvfilmene viser primært overklassens liv, med et luksuriøst preg (”grand style”), men her brukes det ikke falske fasader med gullmaling eller plasseres inn “props“ kjøpt på loppemarked. Reelle gater, hus og inventarer er sjangerens varemerke. Uhistoriske lamper og skilt demonteres før kameraene går, slik at filmene både visuelt og ikke minst i seernes bevissthet får noe ekte og autentisk ved seg. De får en spesiell historisk troverdighet eller aura.  Handlingen i filmene foregår dessuten i påfallende langsomt tempo sammenlignet med de fleste hollywoodfilmer.

Kulturarvfilmene har en hverdagslig langsomhet som gir realisme-effekt: "Slik må det jo ha vært …". Den norske forskeren Marie Nedregotten Sørbø skriver i sin avhandling Jane Austen's irony as received in film adaptations (2008):

"The pace and mood of the film are also typical of the new heritage genre. The stateliness of exteriors and interiors, the calmness of manners, the distinctness of the diction of the actors, all contributes to the mood, as does the sheer quitness of the family activities.”

Den atmosfæren av langsomhet, fredfullhet og stabilitet som skapes, har en uimotståelig tiltrekning for mange av oss stressete, postmoderne mennesker som innerst inne lengter etter mer stabilitet og solide røtter.

 

Historisk nøyaktighet

Kulturarvfilmene krever tidsriktige kostymer, bruk av gamle herregårder med bevarte interiører, opprinnelige kulturlandskap, mest mulig tidsriktig språk og gester osv. Troskap mot det historisk korrekte er den nye familietradisjonen hos søster Kostymedrama, men det må legges til at ikke sjelden får søster Melodrama komme på besøk.

Fordi kulturarvfilmene i prinsippet bare aksepterer det som er "historically accurate", kan ikke de avlagte Tatt av vinden-klærne brukes for å spare penger. Historikerne og kostymedesignerne må studere malerier og andre historiske dokumenter fra perioden og instruere nøye de som deltar i produksjonen. Bygninger, klesdrakter, smykker, frisyrer, hagedesign og sosiale manerer skal framstilles med både historisk nøyaktighet og detaljrikdom. Filmprodusentene velger ofte gamle herregårder der historien sitter i veggene, og der erkekonservative eiere ikke har fulgt med inn i sin egen tid. Mange av disse bygningene er fredet.

 

Troskap mot tekstene

Når filmene er basert på gamle romaner, kreves det troskap også mot tekstene. Sentrale scener fra en roman kan ikke kuttes ut i adaptasjonen. Det kan heller ikke legges til viktige personer, lages en alternativ slutt eller lignende krumspring. Utvidelser av detaljnivået i historien derimot, er enklere å svelge for romanlesere som ønsker å se praktversjonen av sin egen leserfantasi. TV-serien Pride and Prejudice fra 1995, altså megasuksessen med Colin Firth i rollen som Mr. Darcy, har en rekke scener med den bedårende Darcy som ikke er beskrevet i Austens roman. Knapt én kvinnelig seer syntes imidlertid at scenene med den kårdefektende eller den badende smukkasen var unødvendige. Tvert imot kan slike serier gjerne vare evig, og da må småhendelser ekspanderes når selve plottet ikke kan forlenges.

Boka The Making of Pride and Prejudice (av Sue Birtwistle og Susie Conklin, 1995) dokumenterer det historiske forarbeidet til Pride and Prejudice fra 1995. I boka er det egne kapitler om kostymer, make-up, hårdesign og dansing. Historiske bilder i den rikt illustrerte boka viser blant annet hvordan frisyrer og drakter så ut i den engelske overklassen ved overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Valg av de historiske bygningene som skulle filmes, forklares i detalj. Å finne Lizzys hjem Longbourne krevde nøye overveielse: ”It has to be a very specific size but can’t be too grand; it mustn’t threaten the social levels that we were hoping to establish. It also needed to sit in its own grounds and be from the correct period." (s. 22) Produsentene av serien lette seg gjennom bunker av fotografier av små herregårder for å finne et Longbourne, og bekymret seg for hva en eier ville si til å forlate sitt hjem i tre måneder mens innspillingen skulle pågå.

Og hva med alt som måtte demonteres? Elektriske ovner, vaskemaskiner, nye tapeter og alt annet som i dag gjør et slikt hus beboelig og behagelig, er bare kostnadskrevende problemer i regissørens øyne. Det kan fort bli fristende å ta noen snarveier som ender i et studio for digital bildemanipulering (James Camerons kostymedrama Titanic fra 1997 ble en suksess ikke minst på grunn av de digitale spesialeffektene).

 

Hverdagshistorier

I 1970 produserte den russiske regissøren Sergei Bondarchuk filmen Waterloo med et enormt oppbud av statister i historiske drakter. I dag ville det blitt brukt digitale triks for å lage så mange soldater i uniform. Kulturarvfilmene derimot, velger bort massescener framfor å ty til programvare. Sjangerens renommé står på spill.

Waterloo ga et godt innblikk i slaget og historien rundt det, men skapte samtidig en stor historisk avstand til seerne. I kulturarvfilmene er hverdagens mentalitetshistorie viktigere enn de verdenshistoriske begivenheter. Konvensjoner og sosiale omgangsformer vektlegges. Hverdagshistoriene gjør det lettere for oss seere å identifisere oss med personene på tross av den store tidsavstanden, samtidig som at det som er annerledes i fortidens miljøer og konvensjoner gir oss historisk lærdom og forståelse.

Med disse sjangerambisjonene er det ikke til å unngå at noen leter etter feil og at eksperter i historiefagene av og til løfter en advarende finger. Kulturarvfilmene har blant annet blitt kritisert for at de fleste personene er påfallende vakkert kledd. Dessuten er de fleste personene, også kroppsarbeidere, i stand til å formulere seg slående elegant og presist.

 

Historietimer med stor sjarmfaktor

På DVD-versjoner av filmene kan det være tilleggsmateriale av typen ”The stately homes of P&P”. Vi får enkelt forståelige historieleksjoner som springer ut av den engasjerende historien vi nettopp har sett. Slikt blir det elegant historieformidling av. Det er historietimer med stor sjarmfaktor. De britiske herregårdene fascinerer mange av oss, til tross for eller kanskje på grunn av det klassedelte skillet mellom "upstairs" og "downstairs". Det spinnes intriger over alt, og lykken er ikke i boks for noen, uansett økonomisk trygghet eller nød.

I Julian Fellowes og hans teams TV-serie Downton Abbey, innspilt på godset Highclere Castle i Hampshire, ser vi hele den sosiale balletten i sving på et herresete, fra kjeller til loft. Alt virker tidsriktig for England i perioden før første verdenskrig. Riktignok kunne ikke herresetet by på alt regissørene trengte. Fløyen med tjenerrom i slike herskapshus har med tiårene blitt mindre og mindre, og ofte blitt helt ombygd. Derfor kan de sjelden filmes slik de er. Snekkere måtte bygge en ny tjenerfløy for Downton Abbey, med beliggenhet et helt annet sted, men i filmen virker fløyen som en integrert del av bygningen.

Både eierne og tjenerne i Downton Abbey driver renkespill som viser oss deres sosiale forankring. Vi får se rom etter rom både i personenes sjel og i selve huset. Det er ikke rart slike historiske åsteder får en besøker-boom på grunn av seriene. For besøk på åstedene i de tallrike Jane Austen-filmatiseringene finnes det sågar et eget reiseselskap (http://www.pandptours.co.uk/). Andre staselige hus kan skues i dokumentarfilmer som Castles of Great Britain & Ireland; The national trust: National treasures; Treasures of the trust; Crown and country: A history of royal Britain. Denne historieformidlingen både belærer og underholder. Det frister å lære mer, og kanskje delta i P and P Tours' siste skudd på stammen: "Visit ALL the film locations of ITV Downton Abbey in our wonderful 2 day tour. Talk to the property owners and learn juicy snippets about filming. Includes Edwardian afternoon tea." Den modne fru Kostymedrama fyller tekoppene i grandiose omgivelser og nyter de besøkendes beundrende blikk.

Artikkelen sto på trykk i Bok og Bibliotek nr 6/2011.