Da Finnmark skulle siviliseres

I boka Internatliv – den unike historien om skoleinternatene finner vi blant annet historien om Lillian. Hun var sjøsame og kunne samisk og norsk da hun begynte på internatskolen. Hjemme hadde de bare Bibelen, salmebok, en bok om stueplanter og en om barneoppdragelse. Men på internatet oppdaget hun biblioteket. Hun leste hylle for hylle, underernært på boklig lærdom.

«Spesielt glad var hun for botanikkbøker», skriver Tjelle. «Å gå i fjæra og løfte på steiner for å se hva som lå under, fikk en helt annen dimensjon etter at hun fordypet seg i botanikkens verden.» 

Fortellingen om Lillian kan illustrere noe av dobbeltheten i den norske statens storstilte internatprosjekt i Finnmark. For Lillian åpnet internatskolens bibliotek døra til noe positivt. Men for svært mange andre ble internatårene til et traume.

For mye smerte

Hvorfor er ikke Finnmark på samme nivå som resten av landet når det gjelder utdanningsløp? Jeg tror en del av forklaringa handler om at en tredel av skolebarna måtte sendes bort for å gå på skole i perioden 1905–1999.

Ingjerd Tjelle

– Jeg tror jeg har en evne til å få folk til å åpne seg om vanskelige ting fra fortida, sier Ingjerd Tjelle til Bok & bibliotek. Journalisten var selv ukjent med historiene om internatliv da hun som ansatt i NRK Finnmark ble satt til å lage en programserie om skoleinternatene i fylket. Resultatet ble at hun tok permisjon og skrev sin første bok om temaet Bortsendt og internert. Møter med internatbarn (Polar forlag, 2000). 

– Jeg har reist masse rundt i Finnmark, drukket enormt mange kopper kaffe og har møtt folk hjemme i deres stuer. Riktignok ikke alle som bor langtvekkistan, men de fleste har jeg møtt ansikt til ansikt.

Da Sannhets- og forsoningskommisjonen ble etablert, fant hun at tiden var inne for å skrive en ny bok om temaet.

– Ingen hadde før skrevet særlig om dette. Taushetskulturen rådet. Det var nok for mye smerte i denne historien til at folk hadde villet prate så mye om det før.

– Jeg synes det er fint at sannheten kommer frem. Mange har båret på så mye skam og fått sår på grunn av fravær fra hjemplass og familie. De mest sårbare av internatbarna har aldri fått reparert sin fortid, og generasjonene etter er også preget. Hvorfor er ikke Finnmark på samme nivå som resten av landet når det gjelder utdanningsløp? Jeg tror en del av forklaringa handler om at en tredel av skolebarna måtte sendes bort for å gå på skole i perioden 1905–1999, sier Ingjerd Tjelle.

Ingen andre steder i Europa ble det over en så kort periode bygget så mange skoleinternater som i Finnmark. Det første internatet sto ferdig i 1905. Det siste stengte sine dører i 1999. Fra 1945 til 1969 ble det brukt 118 millioner kroner på disse institusjonene. 

Sivilisering av samene

– Det var en holdning fra myndighetene i Norge at Finnmark måtte siviliseres. De statlige skoleinternatene ble en brikke i arbeidet for «å sivilisere folket», og spesielt det samiske. Vi må huske at det var stor fattigdom og svært mange barn som ikke kom seg på skolen. Derfor var det helt riktig av myndighetene å gjøre noe med skolesituasjonen. Men måten det ble gjort på, ble hard for mange, sier Tjelle.

Etter meldinger om opposisjon mot fornorskingen kom en ny streng statlig instruks, den såkalte Wexelsenplakaten av 1898, om å bruke norsk. «Det lappiske eller kvænske sprog brukes kun som hjælpemiddel til at forklare, hvad det er ufortsaaelig for børnene», siterer Tjelle i boka.

Det er ingen tvil om at det ble brukt mye penger på å bygge en helt annen skolemodell i nord enn ellers i landet. Det var ingen enkel oppgave å sørge for at en spredt befolkning, reindriftsnomader og barn med lang reisevei – kanskje over isen, kanskje over vann i robåt – skulle få utdanning. Skolene skulle i tillegg fungere som kulturelt grensevern, ikke bare mot naboene i øst, men også for å skape en felles norsk identitet. Derfor måtte barna tas ut av hjemmene sine.

Iskaldt vann måte bæres og varmes opp, kjøkken ble brukt både som sovesal og til matlaging og vask. Det var kummerlige forhold for både barn og voksne. Det finnes altfor mange historier om overgrep og straffer, en streng kristendomsundervisning og barn uten voksenkontroll. Men parallelt med dette går en historie om gratis skolegang og barn som fikk det bedre da de kom bort fra hjemmet. 

Tøff arbeidsplass

I 1886 ble det rapportert at fornorskningsprosessen gikk sakte og samisk og kvensk dominerte. Internatskolene skulle bøte på dette.

Daniel Hægstad hadde gått på lærerseminar med samisk som tilleggsfag. I 1888 kom han til et klasserom han skulle jobbe og bo i. Hygienen var dårlig, det var lavt under taket. Han hadde lyst til å slutte på dagen, men ble i 13 år. En av de andre lærerne beskrev hvordan han ankom Magerøya med dampskip og to timers vandring for å innlosjeres i et «likhus».

I Lakselv rapportere en lærer i 1910 om for mange arbeidsoppgaver. Det var ikke uvanlig at styreren måtte skaffe vann og ved, være vaktmester, klokker, telegrafbestyrer og drive eget gårdsbruk i tillegg til å være lærer. På Skjånes internatskole var temperaturen inne nede på tre minus om morgenen, og den første bestyreren, teolog Bruland, som kom fra Bergen i 1926, var ikke spesielt fornøyd. Lungetuberkulose, engelsk syke og høy spedbarnsdødelighet var utbredt, og synet på det «lappiske» var preget av fordommer.

Noen foreldre klaget på regimet og nådde frem, andre holdt barna borte fra internatet og fikk bot, og enkelte av lærerne ble avsatt. 

Skolefaglig redskap

Helge Chr. Pedersen, historiker ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk, UiT Norges arktiske universitet, campus Alta, skriver i Nordnorsk debatt 25.okt. 2022: «Det var også et skolefaglig begrunnet redskap – det var, i sin samtid, sett på som den eneste måten å organisere skolegang på en hensiktsmessig måte. I tillegg skulle skolen være et redskap i bekjempelsen av fattigdom og helseproblemer. Og fattigdom, ussel bekledning og dårlig mat er en gjenganger i fortellingene.»

Før nedbrenningen i Finnmark var det 49 skoleinternat i fylket, statlige og kommunale, i tillegg til skolehus. Av totalt 120 ble 95 brent ned av tyskerne. Etter krigen fikk mange barn undervisning i trekkfulle bygg, og internatene som etter hvert ble bygget, var ikke stort bedre. Fysisk avstraffelse ble brukt lenge etter at loven om forbud mot fysisk straff kom i 1936. 

Lærere uten språk

I 2016 ble to norske lærerpar som jobbet på en internatskole i Karasjok i nesten 20 år, intervjuet i NRK av Liv Inger Somby. Da de kom til Grensen internatskole i Karasjok i begynnelsen av 1970-årene møtte de barn fra Finnmarksvidda, fra gårdene i Tanadalen, Iešjohka og Anárjohka som hadde forlatt foreldrene for første gang.

Bare husmor og betjening snakket samisk. Det norske lærerparet kunne ikke ett eneste ord av språket.

– Vi burde ha tatt språkstudier før vi reiste nordover. Alle fire er enige om at solid språkkompetanse hadde vært nøkkelen til barnas verden og til å lykkes som lærer i et samisk miljø, uttalte lærerparet. 

Oslo i Finnmark

Billedkunstner og tidligere internatskoleelev Ingunn Utsi fra Repvågstranda forteller i Internatliv at hun aldri glemmer da hun kom til internatskolen Sarnes/Solvang. Hun har skildret opplevelsen i en artikkel i Samisk skolehistorie 2, Davvi Girji 2007:

«Etter flyttinga til Sarnes blei norsk alle barna sitt fellesspråk, og samiskkunnskapane våre blei ein løyndom. Vi snakka samisk bare med foreldra og andre vaksne når vi var på heimplassen. Etter at vi var 10–12 år gamle har vi søskena mest brukt norsk oss i mellom. Ettersom den eldre generasjon etter kvart døydde ut, så blei det bare norsk i dagliglivet. Nokon av oss søskena kan framleis snakke samisk oss i mellom, men andre har tilsynelatande glømt språket.»

Det var ikke forbudt å snakke samisk på skolen, men uten at det ble sagt direkte, følte hun at «det som var vårt var ikkje noko verdt».

Hun forteller også om da det kom strenge og harde folk som lærere, og at de lærte mye om Oslo.

«Første gongen eg kom til Oslo kjentest det som om eg kjente byen frå før, så mye hadde vi lært om han. Vi lærte om eit heilt anna liv enn vårt eige. Heile skolen var laga til slik at vi skulle sjå opp til det som var langt borte.» 

Fornorskingen forkastes

I 1952 kom en samisk–norsk ABC-bok skrevet av prestefrue Margrethe Wiig. Departementet mente den skulle være på norsk, men det endte med et kompromiss. En komité med lærer og politiker Per Fokstad fra Tana, tidligere medlem av Samisk Råd, var med på å utarbeid en innstilling med forslag om at integrering i storsamfunnet og vedlikehold av samisk egenart kunne foregå samtidig. I 1963 ble den nesten 100-årige fornorskingspolitikken forkastet.

«Man må jo være mindre intelligent for ikke å skjønne at man må lære seg samisk for å kunne undervise barna», uttaler Inger Seierstad (f.1933), som kom fra Oslo som erstatningslærer til Kautokeino i 1953. Hun tok samisk grunnfag og skrev flere undervisningshefter på samisk.

Men det skulle ta ytterligere noen tiår. Så sent som i 1992 fikk sameloven av 12. juni 1987 tilleggsbestemmelser om bruk av samisk språk i Norge. Loven slår fast at samisk og norsk er likeverdige språk. I 1997 kom samisk lærerplan. Stortinget opprettet Samefolkets fond i 2001 for å gi en kollektiv kompensasjon for fornorskningspolitikken. Fondet ble benyttet til ulike språk- og kulturtiltak. I 2008 hadde 700 samer fått erstatning på 70 000 kroner for tapt skolegang.