Dagbøker på opptur

Rachel Cusk, Annie Ernaux, Karl Ove Knausgård, Tomas Espedal, Linn Ullmann og Vigdis Hjorth har fortalt oss i detalj om livet sitt og kalt det roman. Nå er en annen trend vokst frem – dagboken som ikke kaller seg noe annet enn dagbok. Men den er på trykk, så vi alle kan lese den.

– Per Pettersons siste utgivelse var ikke en roman, men en dagbok med tittelen «Mitt Abruzzo». Og det er virkelig en dagbok, men åpenbart en dagbok skrevet med publikasjon som formål, sier litteraturkritiker i NRK, Knut Hoem.

Han har observert mange lignende utgivelser i de siste. Maja Lundes «De første dagene» er en dagbok. Hoem klassifiserer den som koronadagbok, skrevet i løpet av, og kanskje også på grunn av, pandemien.

Disse dagbøkene mener Hoem må plasseres i kategorien skjønnlitteratur.

– Jeg tror alt en forfatter skriver, selv en dagbok, er en del av verket. Forfattere som også skriver dagbøker, regner nok med at de blir utgitt når de er gått bort. Du ser det på Kafkas dagbøker, der er private notater og den klart skjønnlitterære biten del av én og samme tekst, sier han.

Polemisk dagbok

Den polemiske dagboken er nok en trend, som forfattere, politikere og andre bruker for å fremme sitt syn på noe som opptar dem, eller for å forsvare seg mot anklager i offentligheten. Her er offentliggjøring selve poenget.

Den svenske kulturkommentatoren Åsa Linderborg utga dagbok fra et år med både private og karrieremessige kriser, mens Haddy N´jie ga ut dagbok fra tiden rundt MeToo-anklagene mot kjæresten Trond Giske. Poet og tidligere Svenska Akademi-medlem Katarina Frostenson, gift med voldtektsdømte Jean-Claude Arnault, har skrevet to dagbøker hvor hun særlig forsvarer sin mann.

– Frostensons budskap er «ligg unna mannen min». Hun og Linderborg bruker dagboken som polemikk, sier Hoem.

Linderborg sto også midt i MeToo-debattene i Sverige. Som daværende kulturredaktør i Aftonbladet var hun en tidlig kritiker av MeToo-dekningens personfokus. Men hun fikk selv sterk kritikk for egen dekning av anklager mot Benny Fredriksson, leder for Stadsteatern, som tok livet av seg etter mediestormen. I «Året med 13 måneder» tar hun et oppgjør med seg selv.

Dette er dagbøker hvor forfatteren kan redigere og velge hvor mye av det aller mest private som er med. De står i motsetning til mange dagbøker i historien, som oftest ble utgitt etter forfatterens død, som er ekstremt private. De siste kan inneholde angst, tvil, usikkerhet, pinligheter, «uakseptable meninger» og mye mer av det som før (og særlig før de sosiale mediene) hørte privatlivet til.

Selvutforskende, litterær dagbok

Det man kan kalle den litterære dagboken, er en egen sjanger. Denne teksttypen har ca. 2000 år gamle røtter, men er lite kjent i Norge, mener konservator ved Nynorsk kultursentrum Øystein Hide. Han har skrevet doktorgrad om Olav H. Hauges dagbok.

Den må imidlertid plasseres i kategorien sakprosa, ikke skjønnlitteratur, mener Hide.

– Den litterære dagboken er en selvutforskende og selvkommuniserende tradisjon. Den har to formål. Det ene er epistemologisk, altså å finne ut hva man kan vite om seg selv til fordel for hva man bare kan tro eller anta. Det andre formålet er terapeutisk, å skrive seg frisk eller skrive seg til klarhet om seg selv.

Disse to nivåene holdt Hauge adskilt. Først skrev han bekreftende om erfaringer og sine mentale floker, så skrev han om hvordan han kunne løse dem. Dette skillet er uvanlig i norsk og særlig i nynorsk sammenheng. Garborg har det ikke i sine dagbøker, og Aasen bare i forsvinnende liten grad.

Sjangeren litterær dagbok kan ifølge Hide spores tilbake til dagbøkene til Augustin og Marcus Aurelius. Disse bøkene inspirerte Hauge i hans dagbokprosjekt helt fra han var barn, for han var klar over tradisjonen, inkludert de amerikanske transcendentalistene og dagbokforfatterne Emerson og Thoreau (han klassifiserer «On Walden Pond» primært som dagbok).

– Hauges onkel, som hadde emigrert til staten Washington, sender ham disse amerikanske bøkene, og han leste dem allerede som tenåring, sier Hide.

Litterært verksted

Hide understreker at Hauges dagbok ikke er noe «sideskrift» til de høyt anerkjente diktsamlingene hans. Hauge skrev dagbok i 70 år, og den er i aller høyeste grad en del av hans litterære verk – men altså ikke skjønnlitterær.

Noen dagbokskrivere har helt eller temmelig sikkert skrevet dagbok for offentliggjøring. Enkelte, som Liv Køltzow, gir den ut i redigert form mens de ennå er i live. Andre, som Hauge, gjorde ikke det, men ifølge Hide må vi regne med at dikteren skjønte at den ville bli utgitt. Kjente personer vet gjerne det, og de passer på sitt ettermæle.

– Det er spor av en diskusjon om dagboken skal utgis, i selve dagboken. Noen dager mener Hauge ja, andre ganger nei, forteller Hide.

Det hender at dagbokskrivere redigerer dagboken sin før sin død, Hauge gjorde ikke det. Da Det Norske Samlaget i 2000 ga ut en minimalt redigert versjon, tok de kun bort et par tilfeller av nedsettende karakteristikker om andre.

Ifølge Hide var det ikke grunn til å redigere den i noen større grad. Hauge skrev sjelden nedsettende om bygdefolk, familiemedlemmer eller andre. Slikt stoff var han ikke interessert i, dette passet ikke inn i dagboksjangeren, slik Hauge så den, mener filosofen.

– Målet med den litterære dagboken er heller å søke selvkunnskap gjennom å skrive i dialog med andre forfattere, andre tekster.