«... jeg vil brænde et eller annet Samfundsonde»

Kiellands forfatterskap har holdt seg godt. De mest sentrale temaene hans vil alltid være viktige og berøre lesere: kampen mot feighet, urett og undertrykkelse, og kravet om å være ærlig og sann overfor seg selv uansett tilkortkommenhet. Fortellingene hans viser hvordan press, tvang og svik fører til uopprettelige personlige nederlag. Kiellands romaner og noveller lar leserne se hvor avgjørende det er å være ekte og sannferdig i alle livets forhold.

Idealene hans er ærlighet, selvstendighet og medmenneskelighet. Han satte seg fore å avsløre hykleri, dobbeltmoral og løgn både i forretningslivet, skolen og familien. Slik ville han bidra til mer harmoniske individer, lykkeligere familier og et bedre samfunn.

Borgermester, gastronom og samfunnsrefser

Han ble født inn i Stavangers handelspatrisiat, i et rikt handelshus og familiedynasti der tradisjon og dannelse var viktige verdier. Denne bakgrunnen preger hele hans forfatterskap og hans privatliv. Livet igjennom hadde han ambivalente følelser overfor sin privilegerte oppvekst og livssituasjon. 

Som voksen skrev han i et brev til August Strindberg: «Jeg lever her i en forhyklet, reaktionær Smaaby, i en fin Familie hvor vi lide av aristokratiske Opstød». Han utdannet seg til jurist, ble borgermester i Stavanger, sjef for et teglverk og amtmann i Romsdal – altså med en suksessrik karriere ved siden av skrivingen. 

Men han hadde en tendens til å bruke mer penger enn han tjente, foretok dyre reiser til Paris, likte fine klær og avansert gastronomi (han veide 150 kilo på det meste). Av økonomisk betydning var det også at han ble ydmyket av Stortinget. Bjørnson og Jonas Lie foreslo i 1885 at Kielland skulle få statens diktergasje. Men da ble det bruduljer. Saken ble splittende for Venstre og var en av grunnene til at Johan Sverdrup senere gikk av som statsminister. 

Opprørte stortingsrepresentanter minte de andre folkevalgte på Kiellands angrep på kirken og presteskapet i sine bøker. Han ble oppfattet som altfor radikal, og Kielland kommenterte tørt at Norges nasjonalforsamling hadde votert at han var umoralsk. Dermed fortsatte Kiellands pengenød ut livet, men med midler nok til at han så å si spiste seg i hjel.

En av de mange sterke skildringene i hans bøker er historien om Abraham Løvdahl, som vi først møter som gutt i Gift (1883) og deretter som voksen i Fortuna (1884) og Sankt Hans Fest (1887). Abraham elsker sin mor, Wenche Løvdahl, og frykter sin far, professor Løvdahl. Wenche vil innpode sønnen å stole på sin indre, moralske styrke og leve med et personlig sannhetskrav. Professorfaren representerer derimot konvensjoner og dobbeltmoral. Verdikonflikten går altså tvers igjennom hjemmet, og Abraham rives mellom moren og faren. Moren vil for eksempel ikke at Abraham skal konfirmere seg, fordi han ikke er kristen i sitt hjerte, mens faren tar det som en selvfølge at sønnen skal stå fremst på kirkegulvet og være til «Glæde og Ære» for sin far. Kiellands psykologiske utviklingshistorie viser hvordan Abraham, etter å ha forsvart sin venn Marius (den stakkars gutten som kun er flink i latin), blir bebreidet av både faren og moren for sitt «opprør». Abraham knuges, og mister det moralske fotfestet som moren har forsøkt å gi han. Derfor virker hans triste bane i Fortuna og Sankt Hans Fest nesten uunngåelig.

Undertrykkelsesmekanismer

Kielland regnes som en av landets fineste stilister, men kan også være hardhendt. Han skriver ofte bitende ironisk og med besk satire, som riktignok ofte skaper humor i tekstene. Han viser undertrykkelsesmekanismer, enten de går ut over barn, kvinner eller arbeidere. Ikke minst er han krass mot prester og predikanter, uansett om det er statsansatte eller vestlandske pietistpastorer. De tilhører den «giften» i samfunnet han så det som sin oppgave å motvirke. Her er han tydelig påvirket av den danske filosofen Søren Kierkegaard og dennes angrep på selvtilfreds vanekristendom og dresserte prester. 

Haugianske svovelpredikanter som truer sine tilhørere til omvendelse, får heller ikke Kiellands nåde. Disse strenge mennene forsaker all livsglede (med noen unntak bak fasaden) og bøyer seg for et urettferdig samfunn.

Det var ikke bare presteskap som fikk tyn med det Kielland kalte «Indignationens Glød». Arbeidsfolk (1881) er en av Kiellands tendensromaner, og målskiven er hovedstadens embetsmenn og byråkrater. Denne romanen har en stemningsfull skildring av trekkfugler i Egypt under intens hete, som så flyr nordover og kommer med våren til Norge. Og i kontrast til menneskenes sorger og plager, er havet framstilt som godlynt og mildt: For «langs hele den lange Kyst gik Havet og smøg kjærtegnende som en Kat ind mellem Skjærene. Hvor Skummet kunde sprøite og koge i Vinterstormene – der gled nu grønne Smaabølger ud og ind; det store, blaa, solbeskinnede Hav sluttede saa smilende varmt om det gamle barske Land, som om de aldrig havde været Uvenner.». 

Romantittelen er ironisk fordi det ekte arbeidsfolket er de fattige sliterne som skaper verdier av jord og hav. Om denne romanen skrev Kielland til sin bror: «Naar Folk sover tungt, hvisker man dem ikke i Øret: Staa dog op og tag fat paa alle dine Stræv; men man raaber: Brand, og naar de faar gnedet Søvnen og Sinnet af sig, takker de ham, som raabte, at de kom tidlig paa Benene og kunde begynde Dagens Værk. Den som vil vække, maa overdrive …».

Kielland bidro til at Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884, en organisasjon som står i skarp kontrast til Forening for faldne Kvinder i St. Petri Menighed i hans roman Else (1881). Kielland skildrer ofte kvinneskjebner i sine romaner og noveller, særlig hvordan kvinner går til grunne som følge av verdikonflikter og pengehensyn. Unge kvinner blir lurt av sine foreldre til å gifte seg mot sin vilje med menn de ikke liker, med ulykkelige konsekvenser. Leserne kan lett merke fortellerens forbitrelse. Han ville at noen tekster skulle bite seg fast og uroe leserne helt til de så behovet for nye normer og politiske reformer. Og ofte bruker han munterhet som et farlig våpen i denne striden for mer frihet og frisinn, mer ærlighet og medmenneskelighet.

Reformglød og kunstnerisk eleganse

Det har ofte blitt sagt at selv om Kielland framstår som en radikaler og barrikadestormer, er det enkeltmenneskets moral han er mest opptatt av, ikke samfunnssystemet. Men i kollektivromanen Garman & Worse (1880) er klasse og miljø hovedanliggender. Her er det scener der vi får høre hva arbeiderne faktisk mener om sine arbeidsgivere, og det er ikke pene ord. Vi ser hvordan økonomi, klassekonflikter og maktkamp fungerer i en by som ligner påfallende på Stavanger. Det er en sjøfartsby som tjener på sildefiske, skipsbygging og handel, men der velstanden fordeles svært ujevnt. 

Fortelleren i Garman & Worse framstår nesten skremt av å være mest enig med de fattigste og farligste, selv om arbeiderne ikke er udelt sympatisk framstilt. Noen av dem er rabulister som ville blitt brutale tyranner hvis de hadde makt, uten sans for hevdvunnen tradisjon. De dolker sine arbeidsgivere verbalt i ryggen, men er for feige til å risikere noe ansikt til ansikt. 

Blant det store persongalleriet i denne romanen er også sypiken Marianne, som blir forført av en av byens rikeste og mektigste menn og gravid med hans barn. Etterpå blir en fattig kusk mot betaling utpekt som barnets far, og Marianne føler seg som et skjørt glass knust mot de velstående og kyniske sin harde vegg. 

Både Garman & Worse og «prequelen» Skipper Worse (1882) handler om kontraster: mellom sannhet og løgn, troskap og svik, kvinne og mann, gammelt og nytt, overklassen og de fattige. Det er tekstvever av motsetninger, men også av paralleller, for uansett klasse og kjønn er personlige valg, og hvilke etiske krav individet setter til seg selv, avgjørende etter Kiellands mening.

Det moderne gjennombrudd fra midten av 1800-tallet var en overgangs- og brytningstid der Kielland deltok med både reformglød og sin kunstneriske eleganse. Han stod midt i tidens generasjons-, samfunns- og idékamp, med oppbrudd fra tradisjoner. I denne kampsonen var Kielland splittet mellom sin fødselsarv med aristokratisk konservatisme og den moderne tids liberalisme og radikalisme. Ut av dette skapte han verk som står i spenningsfeltet mellom det bevaringsverdige og det framtidsrettede. 

Han har fullt fortjent blitt en av de såkalt «fire store» sammen med Ibsen, Bjørnson og Lie. Hans noveller – som han med en blanding av beskjedenhet og bevissthet om at de var mesterverk kalte «novelletter» – har sammen med romanene gitt han en trygg plass i den norske litterære kanon. Novelletter som «En middag», «Ballstemning» og «Karen» har blitt antologiklassikere. Skipper Worse og Garman & Worse er begge spennende, medrivende fortellinger samtidig som de rommer evig-relevante temaer.

Kiellands metode

Men noen har innvendinger. Edvard Beyer hevder i Norges litteraturhistorie om Garman & Worse: «Den psykologiske analysen går ikke dypt [...] De fleste personene har en eller noen få dominerende egenskaper». Ja, det er en god del polemisk lut framfor psykologiske nyanser. Da jeg selv underviste på videregående skole, mente noen av elevene etter å ha lest Gift – romanen om hvordan lærerne i puggeskolen fornedrer elevene – at boka har noen svært karikerte personer. Knut Hamsuns stormangrep på realistene gikk ut på at de bare skapte mennesketyper klipt ut i papp, og Kielland var en av skyteskivene. Men Kielland får likevel det siste ordet, fordi han var bevisst på sin kunstneriske forenklingsstrategi, brukt for å vekke leserne til å forandre seg selv og samfunnet. I et brev til Georg Brandes brukte Kielland en bål-metafor om hvordan han ville få fram samfunnsproblemer gjennom personframstillingene:

«Jeg tænder ligesom et Baal i Midten, hvor jeg vil brænde et eller annet Samfundsonde, og rundt dette grupperer sig en Flok Personer, om hvilke Baalets Lys falder stærkere og svagere, men alltid kun Belysning fra Baalet; derfor blive mine Figurer ensidigt belyste eller – som man siger – overfladiske. Det er nu engang min Maade».

Enten det gjelder kirken, skolen, ekteskapet, forretningslivet, de fattiges arbeidsliv eller andre samfunnsområder, skaper Kielland i sine tekster personer som blir representanter for det som er problemene på disse områdene. Personene opplyses fra den siden som viser hva som knuger dem, hva som gjør dem ulykkelige eller falske. Samtidig er personene hele nok til at vi lesere kan se dem for oss. Noen få, karakteristiske trekk kan være nok til å levendegjøre en romanperson som engasjerer oss ved å stå midt i en konflikt.

I tillegg til Kiellands ønske om å gi noen harde kilevinker, viser han ofte sin språklige smidighet og sprudlende munterhet. Litteraturhistorikeren Kjølv Egeland har kalt det hans «frodige ondskap, elegansen når kården settes i». Kielland er lesverdig både på grunn av innhold og skrivestil (med språk som er modernisert i en rekke senere utgaver av bøkene hans). Lesverdig er han likevel først og fremst på grunn av de allmennmenneskelige temaene: verdien av ærlighet, det etiske kravet om selvstendighet i valg og livsførsel, og behovet for medmenneskelighet på tvers av personlige forskjeller og klasseskiller.