Kvalitet og makt i litteraturfeltet

Saken ble først publisert med en del unøyaktigheter og direkte feil når det gjelder de ulike stipendordningene og forvaltningsstrukturen på litteraturfeltet. Disse ble rettet opp klokka 19:15 onsdag 8. mai etter at redaksjonen ble gjort oppmerksom på feilene. Vi beklager dette. 

***

Norske myndigheters støtte til norsk litteratur skjer hovedsakelig på tre måter: gjennom stipender til forfatterne, gjennom innkjøpsordninga og gjennom det brede momsfritaket på bøker. Innkjøpsordninga er temaet for doktoravhandlingen til Line Elise Holmboe, og striden omkring sammensetningen av stipendkomiteer var tema for hennes prøveforelesning 25. april.

Statlig støtte til litteratur har alltid vært viktig, men er ikke blitt mindre viktig etter at salget av papirbøker har gått ned med 40 % de siste ti årene.

Striden mellom Den norske Forfatterforening og Forfatterforbundet

Forfatterforbundet ble stiftet i 2018. De sier om seg sjøl at de er en «Fagforening for norske forfattere som skriver skjønnlitteratur». For å bli medlem må du dokumentere at du har utgitt minst én bok. Hvis du ikke har gjort det, kan du bli aspirantmedlem med begrensede rettigheter, blant annet uten stemmerett på forbundets landsmøte. 

Den norske Forfatterforening (DnF) har røtter tilbake til 1893. For å bli medlem der må du søke om opptak og deretter må forfatterskapet ditt være vurdert til å holde mål kvalitetsmessig. Gjennom årene har det vært mange presseoppslag om forfattere som ikke holder mål for DnF – ikke bare forfattere av «triviallitteratur», mens også forfattere som Margaret Skjelbred, som i mange år ble nektet medlemskap. Her ligger en hovedårsak til at Forfatterforbundet ble etablert.

Både Forfatterforbundet og DnF fordeler penger som kommer fra bibliotekvederlaget, som er en kompensasjon for at bibliotekene får låne ut forfatternes bøker. Størrelsen har vært basert på utlån, og midlene genereres uavhengig av om forfatteren er medlem i DnF eller i Forfatterforbundet. 

Hva går bibliotekvedelaget til?

Bibliotekvederlaget er hovedinntekstkilden til DnF. For hvert bibliotekutlån utbetaler staten 1,71 kroner. Ifølge en artikkel i Bok365 fra 3. januar i år medførte de skjønnlitterære bibliotekutlånene inntekter til DnF på nær 17 millioner kroner i 2022. Av inntektene utbetaler DnF 9.5 millioner kroner (55 prosent) til forfattere i form av stipender og tilskudd. De resterende 7,5 millioner kronene går til drift av foreningen, inkludert Det litterære Råd og opptakskomiteen som vurderer om nye medlemmer skal få slippe inn.

Forfatterforbundet ble etter en voldgiftsdom i juni 2021 tilkjent 13 prosent av den skjønnlitterære potten fra Bibliotekvederlaget. DnF ble etter dette sittende igjen med 27 prosent. Resten deles likt mellom Norges Barne- og Ungdomsbokforfattere, Oversetterforeningen og Norske Dramatikeres forbund.

Forfatterforbundet fordeler 65 prosent av bibliotekvederlagsmidlene de mottar til forfatterne. Hele 74 prosent av utdelte stipender gikk til andre enn Forbundets medlemmer, i kontrast til DnF hvor ni av ti stipender gikk til egne medlemmer. 

Men striden mellom DnF og Forfatterforbundet handler ikke bare om prioritering av stipendmidler og krav til medlemskap. Det viktigste er at DnF sitt litterære råd i alle år har tildelt kunstnerstipend på litteaturfeltet på vegne av staten.

Når færre bestemmer, blir færre hørt

Staten har altså satt bort oppgaven med å fordele statlige stipendpenger til forfatterne sjøl. Det er det som kalles korporativisme, sa Holmboe i prøveforelesningen. Fordelingen skjer gjennom en fagfellevurdering av litterær kvalitet basert på en forskrift fra myndighetene. Et slikt korporativt samarbeid er hensiktsmessig sett fra myndighetenes side fordi de ikke har legitimitet til selv å avgjøre hva som er «litterær kvalitet». Men det kan by på demokratiske utfordringer fordi det offentlige og det private smelter sammen.

Dette er annerledes enn tradisjonelle politiske prosesser. Det representative demokratiet som uttrykk for folkets vilje blir svakere. Hvorfor ønsker man da et slikt samarbeid? spurte Holmboe. Jo, fordi det sikrer inkludering fra organisasjonene og forankring for staten. Ikke minst forankring mot påvirkning utenfra.

DnFs litterære råd har til nå i praksis bestemt hva som er kunstnerisk kvalitet – det har ikke politikerne kompetanse på. Når ikke alle kan få stipend, må noen selektere. Dette er prinsippet om armlengdes avstand mellom kunst og politiske myndigheter.

Selv om medlemmene i Det litterære Råd skiftes ut med jevne mellomrom, har det opparbeida seg en dyp kompetanse som ikke er noe man kan lese seg til, men som skapes gjennom erfaring. Holmboe viser til praksisteori: Det er som å spille fotball. Mange trenger bane, ball og mål. Men det er ikke nok å lese fotballreglene og å være i god form, det skal mere til for å bli en god fotballspiller. 

Ny stipendkomité i støpeskeia

Hvem kan egentlig kalle seg forfatter? Bare de som har skriving som yrke, som lever av det? Eller snakker vi om skriving som profesjon, det vil si noe som stikker mye dypere, og som handler om identitet og erfaring? Når det gjelder andre kunstfelt, er det vanlig å ha kriterier for å bli medlem i organisasjoner, men ofte er det utdanning som kan være et kriterium, sa Holmboe. Hun påpekte at DnF gjør konturene for profesjonen klarere, men holder folk utenfor. Forfatterforbundet inkluderer flere og tilsvarer da andre tradisjonelle fagforeninger.

DnFs synspunkter er ikke lette å forsvare i offentligheten og kan ofte framstå som elitistiske. I forbindelse med lanseringa av St.m. 22 (2022–2023) Kunstnarkår sa daværende kulturminister Trettebergstuen at «kunstnere er arbeidsfolk». 

Forskriften til Kunstnarkår som i disse dager blir utforma av Kulturdepartementet vil legge rammer for hvordan en framtidig komite skal se ut. Politiske signaler tyder på at Forfatterforbundet kan få en rolle inn i en ny stipendkomite. DnF har foreslått at Forbundet skal tilgodesees med to av syv medlemmer. Forfatterforbundet vil at de to organisasjonene hver skal oppnevne tre medlemmer, med en uavhengig leder.

«Kommer den på Kulturfond?»

Innkjøpsordninga er et helt særnorsk fenomen, sa professor Paul Bjerke, som var førsteopponent og innledet med et sammendrag av avhandlingen til Holmboe. Ideen bak ordningen kom fra Henrik Hjartøy, som var biblioteksjef på Deichmanske Bibliotek. Kulturminister Helge Sivertsen fikk vedtatt ordningen i 1965.

Den gikk altså ut på at man skulle kjøpe 1000 eksemplarer av alle skjønnlitterære bøker utgitt på forlag som var medlem i Forleggerforeningen. Finansieringa skjedde gjennom en egen avgift på salg av ukeblader. Formålet var ikke å gi bøker til bibliotekene, heller ikke inntekter til forfatterne – men å redde norsk litteratur og språk. Det gikk bare et par år før man gikk bort fra automatisk innkjøp. Kulturrådet, som styrte Norsk kulturfond, ble oppretta. De etablerte kriterier for innkjøp og satte ned vurderingsutvalg. Forlagene melder på bøker til innkjøpsordningen, og bøkene sendes ut til bibliotekene.

Men hvert år «nulles» noen bøker, det vil si at forlagene ikke får betalt for de bøkene som allerede er sendt til bibliotekene. For å unngå slike tap gjelder det å ha drevne redaktører som sørger for at forlagets bøker ikke blir nullet. 

De seinere åra har innkjøpsordningen blitt utvida, med barnebøker, oversatt skjønnlitteratur, fagbøker, tegneserier etc. De fleste av disse nye ordningene er ikke automatiske, men selektive, det vil si at bare noen titler blir valgt ut til innkjøp. 

Redaktørene har stor makt

Line Elise Holmboes avhandling er basert på 12 kvalitative intervjuer med drevne redaktører i et stort og et mellomstort forlag. Det var forlag med høy tilslagsprosent hos Kulturrådet, der over 90 % av bøkene ble godkjent. Til sammen er det mellom 40 og 100 forlagsmedarbeidere i Norge som melder inn bøker til Kulturrådet, og som i praksis har stor makt over bruken av store offentlige midler. Holmboes problemstilling var å undersøke hvordan innkjøpsordningen legger rammer i hverdagen for arbeidet for profesjonelle forleggere.

Holmboe viste til Theodore Schazkis praksisforskning. Han mener at det dreier seg om regler, om praktisk og generell forståelse av arbeidet – men også om det han kaller telioaffektiv struktur, en dypere forståelse av mening. Han viser som tidligere nevnt til fotballspilling. Det er ikke nok å kunne reglene for å bli en god fotballspiller.

Det finnes ingen egen utdanning for forlagsredaktører. De har ulik utdanningsbakgrunn. For dem som jobber mot innkjøpsordningen, er statusen veldig avhengig av at de lykkes med at deres bøker ikke «nulles». Nullingen skjer oftest tidlig i karrieren, før man har lært de uskrevne og uformelle reglene. De som lykkes i dette arbeidet, får meget høy status i forlagene. Å skille mellom personlig smak og såkalt litterær kvalitet er et kjernepunkt som definerer profesjonalitet hos redaktørene, fastslår Holmboe. 

Nye kvalitetskriterier?

Den telioaffektive strukturen – altså den dypere meningen med arbeidet som redaktør – handler om en forståelse av at god kunst og litteratur er viktig for folket. Det er det kunstneriske som er drivkraften, og det er stor avstand mellom forlagsredaktørens jobb og økonomiavdelingens. Det er nettopp finansieringa2 gjennom innkjøpsordninga som gjør dette mulig.

Korporativisme er samarbeid mellom stat og organisasjoner/institusjoner. Det er cirka 40 forlagsredaktører som har mye kontakt med innkjøpsordningen. Så her er det egentlig samarbeid mellom staten og et utvalg enkeltpersoner som setter statens litteraturpolitikk ut i livet, påpeker Holmboe.

Innkjøpsordningen har alltid blitt utsatt for kritikk om elitisme, for eksempel at det kjøpes inn diktsamlinger som ingen klarer å forstå. At Forfatterforbundet slipper til i Det litterære Råd, innebærer en demokratisering som svekker kunst for kunstens egen skyld. Kan man forvente en lignende utvikling på innkjøpsordningene? Hvor er disse 40 redaktørene om noen år? spurte førsteopponent Bjerke.

– De jobber nok fortsatt mot innkjøpsordningene, mente Holmboe. Men det er mulig at de må endre begrunnelsene for at en bok bør kjøpes inn, mer i retning av en velferds- og demokratilogikk. Ikke at boka har høy kunstnerisk verdi, men at den gir et vesentlig bidrag til det grønne skiftet, er skrevet av en minoritetsforfatter, og så videre. 

Påvirker bibliotekene

Dosent Ann Steiner var andreopponent. Hun arbeider med utdanning av forlagsmedarbeidere på Universitetet i Uppsala. Sverige har ingen innkjøpsordning slik som Norge. Hun spurte Holmboe om hun trodde at forleggere i Sverige jobber annerledes enn i Norge. Det utgis bøker med høy kunstnerisk kvalitet også i Sverige, påpekte Steiner. Dette var en problemstilling som avhandlingen ikke omfatta.

– Forleggere i Sverige må vel finne andre måter å få finansiert bøker på, mer avhengig av gaver og støtte og kryssfinansiering, mente Holmboe. Men uansett har innkjøpsordninga hatt stor betydning for hva som finnes i bibliotekene, avsluttet doktoranden.