Landets første kvinnelige biblioteksjef «taalte ikke noget Vrøvl»

Valborg Platou var Norges første kvinnelige sjefbibliotekar, ved Bergen Offentlige Bibliotek fra 1882 til 1909. Hun var myndig, med skarpt intellekt. Portrettet av henne med hunden Fido viser ei stram dame med et temmelig lukket ansikt, håret er trukket hardt tilbake, munnvikene peker svakt nedover, og den svarte kjolen er kneppet høyt opp i halsen. I en samtidig avisartikkel om henne heter det at «Hun taalte ikke noget Vrøvl».

En selvlært kulturarbeider

Platou kom fra en familie med en omfattende boksamling. Med selvdisiplin utdannet hun seg i språk og kultur via bøkene og ved dannelsesreiser til europeiske storbyer. Som kvinne fikk hun ikke tilgang til høyere akademisk utdannelse, slik hennes fire brødre fikk. Kanskje var det denne muligheten til selvutdannelse som seinere gav henne så sterk vilje til å kjempe fram et godt offentlig bibliotek der kvinner på lik linje med menn kunne ta for seg av kunnskapskilder.

Som ung forsøkte Platou seg som lyriker og utgav i 1868 Digte, som innledes med diktet «Tør jeg synge?». Og Platou turte, inspirert av blant andre Camilla Colletts forfatterskap, som banet vei for kvinners muligheter og rettigheter. Under et opphold i Paris ble hun kjent med Collett, som hun beundret. Beundringen var muligens ikke gjengjeldt, i et brev datert 22.11.1881 skriver Collett at hun har møtt en «mærkelig Dame fra Bergen, nemlig en Frøken Valborg Platou der skriver korrespondanser …».

Platou skrev mer enn korrespondanser, hun regnes som en av våre aller første kulturjournalister. Som skribent i ulike bergensaviser skrev hun litteratur- og kunstanmeldelser og ble dermed en kjent figur i det bergenske kulturmiljø fra omkring 1870 og framover, i ei tid da nye og radikale tanker kom i omløp og en mer realistisk orientert litteratur begynner å vokse fram i Skandinavia.

Da sjefsposten ble utlyst ved Bergen Offentlige Bibliotek, søkte Platou og fikk stillingen, etter å ha danket ut flere, ja faktisk hele 13 høyt utdannede menn. Det forteller om en sterk personlighet, og at hun må ha hatt en respektert posisjon i byen. Hun ble landets første kvinne som inntok en slik betydningsfull bibliotekarstilling.

Rotter og kjøttlukt

Det finnes adskillige anekdoter om Platou og hennes hund fra deres lange biblioteksjefperiode, men i denne sammenhengen skal vi heller kaste et blikk på Platous arbeid med å finansiere byens sårt tiltrengte nye bibliotek. Selv om Platou hadde ordnet med utvidelse av lokalene for å romme den raskt voksende bokstammen, var annen etasje i Kjøttbasarene innerst i Vågen ikke noe egnet sted for et bibliotek. Kjøttlukten fra virksomheten i 1. etasje steg opp mellom gulvplankene, rottene spiste av boksamlingen, og regntett var det heller ikke. Men hun søkte å gjøre det beste ut av det og fikk også utviklet et tilbud til barn som tidligere hadde manglet. I 1897 opprettet hun et «leseværelse for ungdom», som synes å ha vært mest for gutter i barneskolealder, slik fotografiet viser.

Virksomheten vokste, men byen manglet et eget, tidsmessig bibliotekbygg, og det var stadig flere som mente at en by av Bergens format sannelig måtte få til dette.

Pengeinnsamling til nytt bibliotek

Bergen bys offentlige budsjetter kunne ikke yte de nødvendige midlene til noe nytt bibliotekbygg, så pengene måtte komme annetstedsfra. Konsulen med det høvelige navnet Christian Børs oppfordret i 1899 Platou til å gå i gang med en pengeinnsamling. Han bidro selv med 20 000 kroner, og seinere, ved sin død, med ytterligere testamenterte 50 000. Platous innsamlingsaksjon foregikk blant annet ved et opprop til byens borgere om støtte til nytt bibliotekbygg, signert av en rekke prominente bergensere. Innsamlingen foregikk over flere år, men i 1905 var endelig tilstrekkelig penger samlet til at prosjekteringen kunne ta til, med en arkitektkonkurranse som ble vunnet av Olaf Nordhagen. Da hadde Platou og hennes samarbeidspartnere greid å skrape sammen 100 000 kroner. Dette utgjorde under en tredjedel av de faktiske kostnadene før bygget sto helt ferdig, men var avgjørende for at byggeprosessen ble igangsatt.

En overgangsskikkelse

Hvor kom pengene fra? Både fra private enkeltpersoner som Børs og fra andre som ivret for folkeopplysning, fra ulike legater og fond, og fra organisasjoner og bedrifter, der Brennevinssamlaget var blant de viktige bidragsyterne. Platou syntes innsamlingen gikk tregt, og truet med offentliggjøring av giverlisten, slik at de skammelig små bidragene fra byens borgere ble kjent.

Platou forlot stillingen som biblioteksjef det året hun fylte 60, noen år før det nye biblioteket hun hadde kjempet for, sto ferdig. Den som fikk æren av å innføre den nye bibliotektid i Bergen, ble den USA-utdannede Arne Kildal, en «meget ung mann» etter Platous mening. Kildal framsto med stor faglig selvtillit og med en ganske annen stil i sitt virke som kulturskribent enn sin forgjenger. Platou ble en overgangsskikkelse mellom den gamle, klassiske dannelsen og de nye, amerikanskinspirerte og moderne opplysningsidealene som på denne tiden var på full fart inn i norsk folkebibliotekvesen.

Kronerulling også i dag?

Hvilke lærdommer kan vi trekke fra denne gamle historien? To ting utmerker seg: Den ene er selvsagt at kvinner som gjør en storartet jobb, bør sørge for at de ikke blir usynliggjort av sine mannlige etterfølgere. Den andre er at med svak kommuneøkonomi, som vi ser mange eksempler på også i dag, er det mulig å hente finansiering fra andre kilder til nybygg eller andre nødvendige investeringer. Det har skjedd også i tilfeller nærmere vår egen tid at kapitalsterke private bedrifter har finansiert offentlige museer eller bibliotek. Og selv om dette er å banne i velferdssamfunnets kjærke, er litt banning kanskje å foretrekke om det kan lede til tiltrengt fornyelse av mange folkebibliotek.

Referanser

1. Collett, C. (1881, 22. november). Brev til Alf Collett. Nasjonalbiblioteket.

2. Flaten, T.K. & Gregersen, G. (1995). Veier til viten: Bergen Offentlige Bibliotek fra fortid til fremtid. Bergen Off. Bibliotek.

3. Nøding, A. (2014). Valborg Platou (1839–1928). s. 102–108. I Eide, M. (red.). Journalistikkens norske klassikere: Ved noen av dem. Universitetsforlaget.

4. Rieber-Mohn, H. (1974). «…alle Bergenseres aandelige Løftning: Bergen Offentlige Bibliotek gjennom 100 år: 1874–1974. Bergen.