Musikken i biblioteket

I folkebibliotekloven heter det at «Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme

opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet» (Folkebibliotekloven,1985, § 1). Denne litt upresise betegnelsen «andre medier» danner i dag grunnlaget for at musikk, film og spill er en del av samlingene på norske bibliotek.

Som en musikkinteressert bibliotekarstudent observerte jeg gjennom tre år på bachelorstudiet at musikk og musikksamlinger i bibliotek sjelden eller aldri ble nevnt i undervisningssammenheng. Ved å ha vært bruker av musikksamlingene på flere bibliotek opp gjennom årene, og på den måten etablert musikk som en naturlig del av biblioteket i mitt eget hode, var det en liten forbauselse at det aldri var snakk om samlings- eller formidlingskompetanse på dette feltet for de kommende bibliotekarene. At litteraturen og bøkene vies størst plass både i biblioteket og i utdanningen er helt naturlig, men å nesten ikke sveipe innom disse «andre mediene» som står oppført i folkebibliotekloven skapte en nysgjerrighet som jeg tok med meg inn i arbeidet med bacheloroppgaven. Da siste semester kom og tiden for valg av tema var inne, så jeg det som en gylden mulighet til å utforske den litt skyggebelagte musikken og dens posisjon, eller rettere sagt situasjon, i dagens bibliotek.

Problemstillingen hvilken posisjon har musikk i folkebiblioteket? ble formulert sammen med to underordnede spørsmål som kunne danne et klarere bilde av hva jeg egentlig ønsket å undersøke:

1. Hvordan jobber norske musikkbibliotekarer med samling og formidling av musikkmateriale i norske folkebibliotek?
2. På hvilke måter preger digitale strømmetjenester og nettbasert musikk- konsumering musikktilbudet i biblioteket?

For å besvare problemstillingene og spørsmålene jeg hadde stilt meg, ble det besluttet å intervjue bibliotekarer som jobber tett med musikksamlinger i sine bibliotek. Utvalget falt på fire bibliotekarer ansatt ved fire forskjellige bibliotek, spredt utover større eller mindre byer i Sør-Norge. Felles for dem alle var at de hadde spesielt ansvar for musikksamlingen på sine arbeidsplasser. Tre av intervjuene ble gjort over videochattetjenesten Zoom og ett av dem som en god, gammeldags telefonsamtale. Under intervjuene fikk de blant annet spørsmål om hvor mye tid de bruker på musikksamlingene, samlingsutvikling, formidling og hvordan de opplever at strømmetjenester har påvirket tilbudet.

Budsjett og innkjøpsordningen for musikk

Innenfor temaet tid og ressurser svarte ingen av informantene at de hadde en stilling som tilsa å kunne bruke all tid til arbeid med musikksamlingen. En anslo at halvparten av arbeidstiden gikk til musikk, en konkretiserte ikke i prosent, men oppga at det meste av kontortid utenom skrankevakter og lignende gikk til dette. Når det kom til budsjettpenger og ressurser oppga tre av fire at avviklingen av innkjøpsordningen for musikk (avsluttet i 2012) hadde en negativ påvirkning på samlingen, en av dem trakk også dette frem som en panikk-preget handling fra Kulturrådets side. Informanten oppga å være avhengig av budsjettpenger fra kommunen for å kompensere for tapet av innkjøpsordningen, da det ble ansett som vesentlig for opprettholdelsen av samlingen å fortsette å ta inn det de før fikk tilsendt gratis.

En annen mente at mange små bibliotek rundt om i landet kvittet seg helt med musikksamlingene som en følge av kulturråd-kuttet. Mangel på ressurser, men også kunnskap om musikk, kunne være grunner til dette. Informanten takk frem at bibliotekene på den tiden var avhengige av sterke krefter innad i biblioteket for å ikke bli grepet av «panikken» som bredte seg rundt fysiske og analoge musikkmaterialer da digitale musikktjenester kom.

Alle oppga også at budsjettet for musikk har blitt smalere de siste årene. En av dem brukte betegnelsen «å kjempe» for å hindre at budsjettpengene skal minske ytterligere. En annen fortalte om en kreativ tilnærming til å løse noe av pengemangelen, som for eksempel ved å kontakte plateselskap og be om donasjoner av gamle vinyl-cover til bruk som dekorasjon i musikkavdelingen.

Samling og utlån

De fysiske samlingene hos de fire varierte i formater og omfang, men felles for dem alle var en samling med CD-er og musikkbøker. Tidligere nevnte budsjett og muligheter for samlingsutvikling henger tett sammen. En informant hadde gitt opp å kjøpe inn alt det nye innen musikk, og hadde i stedet tatt i bruk en «kvalitet fremfor kvantitet»-strategi. Hovedtanken var å bygge en samling som kunne tilby noe utenfor strømmetjenestene og brukte betegnelser som «å kuratere» og «bygge historiske hull» i denne sammenhengen.

Flere av informantene delte tanken om kvalitet fremfor kvantitet. Hos tre av bibliotekarene innebar dette å bygge en samling lokalt materiale. En av dem mente at de på den måten fanger opp musikk som heller ikke Nasjonalbiblioteket klarer å få med seg, og som kan gi større nytte og tilgjengelighet for brukerne plassert på lokalbiblioteket enn på depotbiblioteket i Mo i Rana.

Formidling

Ved formidling av musikken kom igjen den kreative tilnærmingen frem. Kuratering av samlingen var en måte å gi publikum noen innganger. En bibliotekar hadde holdt en foredragsserie om musikkhistorien, og videre kategorisert samlingen etter sjangrene som ble gjennomgått i serien. Informanten opplevde at dette ga publikum nye innganger til lånematerialet, som igjen førte til mer utlån. Andre oppga at formidlingsarbeidet dreier seg om å sette fram CD-er sammen med en god anmeldelse eller holde bokprater der musikk er temaet. Spotify ble også brukt for å formidle musikk fra biblioteket. En kunne fortelle at musikk også knyttes opp mot andre aktualiteter på biblioteket. Et eksempel var en arrangementsserie om nyheter og hendelser i verden. En gang kunne det for eksempel handle om situasjonen i Jemen. Musikkbibliotekaren hentet i den sammenheng frem musikk fra landet, laget en nettsak om Jemensk musikk, samt at musikken ble spilt i forkant av møtet. På denne måten ble musikksamlingen gjort aktuell og tatt inn i helheten av biblioteket.

En av bibliotekarene påpekte at størsteparten av brukerne i musikkavdelingen kan kategoriseres som «menn 55+». Det ble av dem selv sett på som en stor styrke å tiltrekke seg nettopp denne gruppen, da kvinner ofte er en stor gruppe som tar turen innom for å låne bøker.

Digitale musikktjenester

Ikke uventet var strømmetjenester og digitale musikktjenester en del av samtalen med informantene. Alle fire oppfattet at lånetall hadde gått ned i takt med framveksten av disse, sammenlignet med det som blir omtalt som «storhetstiden» før digitale tjenester slo til for fullt, da det yret med liv i musikkavdelingen og det nyeste alltid var utlånt. En påpekte imidlertid at man skal være forsiktig med å gi strømmetjenestene en overdreven betydning, at de ikke nødvendigvis klarer å gi et fullstendig alternativ til musikkbiblioteket da det finnes få tjenester som er hundre prosent gratis.

Flere av informantene opplevde også en økende tendens der samlingene blir satt på magasin for å gi plass til arrangementer og annen aktivitet. Det ble av noen uttrykt et håp om at man ikke glemmer selve essensen av hva et bibliotek er rent grunnleggende; et sted der bøker, musikk, filmer, tidsskrift og andre medier stilles gratis til disposisjon for brukerne. En av informantene satte det fint på spissen, i kontekst av den økende arrangements-trenden i biblioteket:

«Selv om Bob Dylan kom og spilte hver eneste fredag i biblioteket, i musikkbiblioteket, det ville vært fantastisk og en verdensnyhet (…), så ville ikke det gjort musikkbiblioteket noe bedre av den grunn, alt det vi fyller med aktiviteter. Det er viktig å ha et bibliotek der du har klassikere, der du har undergrunns-sjangre og der du har hele spekteret og virkelig kan oppdage ting».

Mot slutten av intervjuene fikk alle spørsmål om hvordan de så på fremtiden til musikkbiblioteket. Alle delte et nokså nøkternt håp om at musikkbiblioteket skulle få lov til å eksistere i fremtiden. En av dem uttrykte også et ønske om at flere ville få øynene opp for at musikk i biblioteket er viktig, en annen ønsket seg et musikkinteressert publikum som kom og virkelig tok i bruk musikkbiblioteket og samlingene, og ikke bare brukte det som leseplass eller oppholdssted.

En slags oppsummering

Samtalene med de fire musikkbibliotekarene fikk frem mange forventede og relativt nedslående aspekter ved musikkens posisjon og status i biblioteket, men også noen uventede. Nedslående var det å høre at selv de større musikkavdelingene i landet mister rom, ressurser og penger til opprettholdelse av samlingene. Noe av det mer oppløftende var at det fortsatt finnes musikkbibliotekarer som har vilje og lyst til å opprettholde gode samlinger og gi publikum gode musikkopplevelser. De jobber kreativt med samlingsutvikling og formidling på tross av lite tid og penger. At det fortsatt finnes musikkavdelinger av en relevant størrelse og kvalitet kan virke som et resultat av bibliotekarer som er interessert i å arbeide for musikkens eksistens, spørsmålet er bare om dette er nok for å beholde gode musikkavdelinger og samlinger i fremtiden. Eller er det behov for en større vilje nasjonalt og lokalt for å holde musikken i live?

Sett med en muligens naiv og nyutdannet bibliotekars øyne tror jeg musikkavdelingen kunne hatt en unik plass som musikkformidler og kilde til både ny og gammel musikk, dersom det ble gitt tid, penger og ressurser til det. Akkurat som skjønnlitteraturen formidles for å gi publikum kunnskap, glede og underholdning, kan musikkbiblioteket være en ikke-kommersiell arena for å oppdage, oppleve og nyte et vidt spekter av god musikk. Dersom viljen er der.