Opplysningstiden på Vestlandet

Dette kan vi anta ut fra hva de leste. Statsarkivet har nemlig kilder som kan si mye om hva vestlendingenes forfedre hadde i bokhyllene, og antakelig leste.

–Martin Luther mente at den religiøse sannhet var basert på bibelen, og at folk måtte lese den hellige skrift selv, sier Gina Dahl, bokhistoriker og i skrivende stund rådgiver ved Arkivverket (nå førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Bergen).

Hun har gitt et foredrag på Statsarkivet i Bergen over hva vestlendingene leste på 1700-tallet.

Tidlig lesekompetanse i Norge

Allerede på 1700-tallet var det påbud i lovs form om at alle i Norge skulle lære å lese: Pietismen krevde at en hadde kunnskap om Skriften, og dette nedfelte seg i et lesepåbud i Konfirmasjonsloven av 1736. Skoleloven i 1739 bestemte at alle barn på landsbygda skulle gå på skole. Her skulle de blant annet lære lesing og kristendom. Disse to lovene bidro til at mange i Norge lærte å lese.

–Men det er ikke så enkelt, sier Dahl, og peker på at det også finnes såkalte sjeleregistre.

I disse har presten registrert hvem som bor i sitt prestegjeld, inklusiv den enkeltes lesekompetanse. Lutherdommen stod sterkt, og prestene hadde samlinger med bøker som var til utlån. Mange mødre lærte barna å lese.

–Allerede på slutten av 1600-tallet kunne mange i Norge lese, og dette er blant det tidligste i Europa. Sjeleregistrene dokumenterer dette, sier Dahl.

Mye religiøs litteratur

Bokmarkedet på 1700-tallet var ikke så flyktig som nå, ved at bøkene da var gamle, og gikk fra generasjon til generasjon. Dahl forteller at Statsarkivet har kilder som viser hva vestlendinger hadde i hyllene sine. Auksjonskatalogene viser hvilke bøker som var til salgs på auksjoner. Skifteprotokoller, ofte i gotisk håndskrift, inneholder oversikt over hva avdøde etterlot seg av bøker. Bokhistoriker Jostein Fet fant ut fra slike protokoller at det i gjennomsnitt var ca. 2 ½ bok i hvert skifte på Sunnmøre. Men det fantes også lærde på Vestlandet med store boksamlinger på latin, tysk, engelsk og nederlandsk. Bøkene var fra mange fag og om mange temaer, for lærdomsidealet var da at en skulle være en allrounder, og lese om alt.

Dahl forteller at det var mye religiøs litteratur blant vanlige folk.  Bibelen var sentral, og kongebiblene var de vakreste. Dette er praktbibler som inneholder bilder av kongen, og som er støttet av ham. Til Norge kom det 37 slike bibler. Dahl viser et fotografi av en kongebibel fra 1550 som antakelig har tilhørt Åsane kirke i Bergen. Den har håndskrevne kryssreferanser i margen, som viser til andre tekster.

–Vanlige folk hadde ikke bibler. De hadde Det nye testamentet, for det var det de hadde råd til, sier hun og forteller videre at en annen populær bok var postillene. Dette er trykte prekensamlinger for at presten skulle slippe å skrive selv, og bare kan lese opp. Huspostiller var også populære for vanlige folk, slik at de selv kunne lese gjennom kirkeåret hjemme.

–Salme- og bønnebøker dukker også ofte opp i skifter, sier Dahl.

Populære småtrykk

Monopolene på trykking lå i København. Det meste som ble trykket i Norge var religiøse småtrykk, og disse ble ikke registrert i skifteprotokollene. Vestlendingene var mer orientert om det religiøse enn andre steder. Likevel leste de også underholdningslitteratur.

–Styringsmaktene likte ikke skjønnlitteratur, for de mente at det var ødeleggende for sjelsevnene, og forsøkte å stoppe det. Erik Pontoppidan mente at dette var «horeri i ord», sier Dahl. Folkeeventyr fra middelalderen, som ofte hadde en moralsk undertone, var populære. En av disse var fortellingen om den fattige bondepiken Griselis, som ble pint av sin mann, helt til han angret sine synder og kom til fornuft.

En annen type småtrykk var skillingsvisene. Disse består av ett ark, som kunne brettes ned til 8 sider.

–Skillingsvisene kom i store opplag. Dette er Se og hør-verdige historier og skandaler. Det kunne være viser om hvem som har halshogd hvem, om fødsel i dølgsmål, eller forførte piker i København, sier Dahl.

En kjent vise handler om Jens Amundsen Fenstad fra Trøndelag. På den tiden var pengesedler håndskrevne, og han ble fengslet og dødsdømt for pengeforfalskning. Han klarte å rømme fra fengselet flere ganger.

–Men til slutt ble han halshogd på Nordnes i Bergen, og visen om hans liv ble solgt i store opplag, sier Dahl, og peker på en annen type populære småtrykk, nemlig himmelbrevene. Disse inneholdt en beskjed fra Gud til den som fikk tak i brevet.

– De ble brukt som lykkeamulett, og limt under kistelokk. Det var trykkeren som lagde dem, og de solgte i tusenvis, sier Dahl. Folk var veldig glad i disse. Himmelbrevene ble lest helt opp på 1900-tallet.

Bøkene og småtrykkene som fantes i vestlendingenes boksamlinger, viser tydelig at opplysningstiden hadde et begrenset antall representanter.

–Vestlendingene var like lite opplyst som resten av Norge, men mer religiøst orientert, avslutter Dahl.