Tanker om hva som begrunner bibliotek

Fagansatte i bibliotek og det allmenne publikum ser ut til å vurdere viktigheten av bibliotekets rolle som møteplass ganske forskjellig. Og politisk ligger de bibliotekansatte et ganske langt stykke til venstre for dem de skal betjene.

Hva er bibliotekenes viktigste oppgave og begrunnelse? Hva er det som først og fremst begrunner bruk av knappe offentlige midler til å opprettholde en folkebibliotektjeneste?

Det spørsmålet stilte jeg ved inngangen til 2000-tallet til et representativt utvalg av den voksne norske befolkningen, et representativt utvalg norske kommunepolitikere og til bibliotekarer i norske folkebibliotek. Den gangen fant jeg noen tydelige forskjeller med hensyn til hvordan de tre gruppene tenker om dette spørsmålet. Respondentene i befolkningsundersøkelsen la størst vekt på den praktiske nytten: biblioteket er viktig fordi det gir tilgang til informasjon og kunnskap man trenger i hverdagslivet. Politikerne la mest vekt på dannelsesfunksjonen og bibliotekets rolle som formidler av litteratur og kulturarven, mens bibliotekarene mente den aller viktigste begrunnelsen var knyttet til bibliotekets rolle som redskap for å fremme demokrati og likhet.

Den gangen var det relativt få blant folk flest, politikere og bibliotekarer som framhevet bibliotekets rolle som møteplass i lokalsamfunnet som en viktig begrunnelse for biblioteket.

I Almpub-prosjektet er vi nå i ferd med å gjøre en tilsvarende undersøkelse. Vi gjorde en surveyundersøkelse i de seks partnerlandene (Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Sveits og Ungarn) i 2017. Nå har vi nettopp gjennomført en undersøkelse blant faglig ansatte i bibliotekene, og til høsten skal vi gjennomføre en survey blant lokalpolitikere.

En forskjell fra situasjonen for 18-20 år siden og i dag er at det ikke lenger er så enkelt å definere hvem som er bibliotekar. Da jeg gjennomførte den forrige undersøkelsen, var det enklere: en bibliotekar var en med fagutdanning fra bibliotekskolen eller tilsvarende. Dem var det den gangen ca. 1000 av i norske folkebibliotek. Nå er variasjonen langt større med hensyn til hva slags utdanning de som har ansvar for bibliotekfaglige oppgaver rundt om i norske folkebibliotek har. Da vi i år ba landets kommunale biblioteksjefer distribuere spørreskjemaet til sine ansatte, definerte vi derfor målgruppa slik: ansatte med bibliotekfaglig utdanning eller ansatte med en hvilken som helst utdanningsbakgrunn, som har faglig ansvar for formidling og/eller utvikling av bibliotektjenester til publikum.

I undersøkelsen fra 2000 ble respondentene presentert for en rekke mulige begrunnelser for folkebibliotek. De fikk imidlertid bare lov å velge en – den som de mente burde stå som selve hovedmålet i en kommunal bibliotekplan. I Almpub-undersøkelsen ble også respondentene presentert for en rekke påstander om hvorfor biblioteket er viktig. Nå skulle de imidlertid ta standpunkt til dem alle ved hjelp av en skala fra 0 til 10, der 0 betyr at den aktuelle begrunnelsen er uten betydning mens 10 betyr at den er særdeles viktig. Alt i alt var det 12 utsagn som dekket ulike roller, for eksempel

– bibliotekets rolle som formidler av informasjon folk trenger i hverdagen,

– biblioteket som en institusjon som fremmer demokrati ved å formidle informasjon folk trenger for å være aktive samfunnsborgere og ved å være arenaer for debatt,

– bibliotekets rolle som møteplass i lokalsamfunnet,

– dets rolle som formidler av kulturarven,

– dets betydning som en arena som fremmer lik tilgang til kunnskap og kultur,

– dets betydning for nyskaping og kreativitet,

– dets rolle med hensyn til å bygge ned digitale skiller,

– dets rolle som læringsarena,

– dets rolle med hensyn til å fremme integrasjon.

En klar forskjell mellom de bibliotek-ansatte og dem de skal betjene, er at bibliotekarene synes alle begrunnelsene – med ett unntak – både er særdeles viktige og langt på vei like viktige. De bibliotekansatte klumper seg sammen i skalaens øvre ende. De fleste begrunnelsene får verdiene 8, 9 eller 10 – altså svært viktige. Stort sett varierer andelen som vurderer de ulike begrunnelsene som så viktige fra 85 til 94 prosent. Bare for tre av de tolv begrunnelsene velger mindre enn 80 prosent av de bibliotekansatte en av de tre øverste verdiene på skalaen. Det dreier seg om biblioteket som formidler av informasjon brukerne trenger i hverdagslivet, biblioteket som debattarena og bibliotekets rolle med hensyn til å fremme kreativitet og nyskaping. 

Respondentene i befolknings-undersøkelsen bruker i langt større grad hele skalaen fra 0 til 10. Rangeringen er imidlertid langt på vei lik. Begge gruppene rangerer bibliotekets rolle som formidler av litteratur og kulturarven, og betydningen av at biblioteket fremmer lik tilgang til kulturelle og litterære opplevelser, som de to viktigste grunnene til å opprettholde en lokal bibliotektjeneste. Dette er tett fulgt av bibliotekets rolle som læringsarena og dets rolle som formidler av samtidslitteratur av høy kvalitet.

Begge gruppene er også enige om at biblioteket som en institusjon som fremmer kreativitet og nyskaping «ved å gi folk mulighet til å utfolde seg og drive med ulike aktiviteter, f.eks. strikkeklubb, lesesirkler, hip-hop-verksted, dikt-lab, lesesirkel og folkeverksted», er blant de minste viktige begrunnelsene. For de bibliotekansattes vedkommende kommer denne begrunnelsen på en desidert sisteplass. Det er nesten dramatisk hvor stor avstanden er mellom andelen som vurderer denne begrunnelsen som svært viktig sammenlignet med den begrunnelsen som kommer på nest siste plass – biblioteket som debattarena. 51 prosent av de bibliotekansatte vurderer folkeverkstedbegrunnelsen som svært viktig, mens 73 prosent vurderer debattarenafunksjonen som svært viktig. I befolkningsundersøkelsen ble også disse to lavest rangert, men der er det debattarenafunksjonen som kommer lavest. 29 prosent av respondentene vurderer den som svært viktig.

På ett punkt skiller de bibliotekansattes og publikums rangering seg markant fra hverandre. Det gjelder påstanden om at biblioteket er viktig fordi det er en viktig møteplass i lokalsamfunnet. De bibliotekansatte vurderer den som svært viktig. Så mye som 89 prosent velger en av de tre høyeste verdiene på skalaen. Vurderingen av møteplassfunksjonens betydning kommer blant fagfolkene svært nær de aller viktigste begrunnelsene, som bibliotekets rolle som formidler av kulturarven og dets rolle som læringsarena. I befolkningsundersøkelsen kommer møteplassrollen på den nest siste plassen sammen med kreativitet, nyskaping og folkeverkstedfunksjonen. Sammenligner vi med tallene fra 2001 er det tydelig at det har skjedd en endring i fagfolkenes holdning som enda ikke ser ut til å ha nådd ut til publikum. Den gang – da fikk man som nevnt bare lov til å velge den aller viktigste begrunnelsen – var det 3 prosent av befolkningen og 2 prosent av bibliotekarene som svarte at bibliotekets rolle som møteplass i kommunen var den viktigste begrunnelsen for å bruke ressurser på biblioteket. Nå, i 2018, er fagfolkenes vurdering av denne rollens betydning på linje med de begrunnelsene som lå helt på topp i 2001, for eksempel bibliotekets rolle som formidler av kulturarven.

Men her er vi tilbake til et paradoks jeg har omtalt i andre sammenhenger, blant annet en kronikk i Klassekampen i april: Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom folks bruk av biblioteket som møteplass og deres faktiske bruk av denne møteplassen. Bruken av biblioteket som møteplass har økt markant for hver eneste måling som er gjennomført de siste tyve årene. Oppfatningen av bibliotekets betydning som møteplass står ikke i forhold til den faktiske økningen i bruken av bibliotek som møteplass. Hvordan kan det paradokset forstås?

De bibliotekansatte ble også presentert en liste med 23 ulike yrker og roller og ble bedt om å beskrive hvilket slektskap de føler med disse ulike rollene. Suverent først kommer roller som kultur- og litteraturformidler. 88 prosent oppga å føle et nært slektskap med den rollen. Deretter følger rollene som ytringsfrihetsforkjemper, kunnskapsforvalter, folkeopplyser og arrangør/evenementsansvarlig. Det kan være overraskende at rollen som lokalsamfunnsutvikler kommer relativt lavt – på linje med rollen som redaktør og etter rollen som sosialarbeider. Og søsterprofesjonene i de andre ABM-institusjonene – rollen som henholdsvis arkivar og kurator – er begge blant dem man føler aller minst slektskap med.

De ansatte ble også spurt om noen av disse rollene representerer kompetanser som de føler mangler i eget bibliotek. Da kom IT-kompetanse på topp, for eksempel kompetansen til en driftsansvarlig eller en web-utvikler. På de neste plassene kom sosialarbeiderkompetanse og kompetanse som fritidspedagog, som ble oppgitt av nesten 25 prosent. Arrangementskompetanse ser det derimot ut til at de fleste føler de har i tilstrekkelig grad, bare 16 prosent oppgir at det mangler i biblioteket. Det er omtrent på linje med andelen som oppgir at de mangler den kompetansen en ordensvakt har (13 prosent) eller kompetanse som lokalsamfunnsutvikler (14 prosent).

Et annet punkt der fagfolk i bibliotek og publikum skiller markant lag, er politiske preferanser. Både i befolkningsundersøkelsen og i undersøkelsen blant bibliotekansatte spurte vi respondentene om hva de ville stemme dersom det var storingsvalg i morgen. I befolkningsundersøkelsen lå ikke resultatene så langt unna den virkeligheten vi kjenner fra både valg og meningsmålinger. Det var for eksempel 15.2 prosent som sa at de ville stemme FrP, mens 4,2 prosent svarte SV og 3,1 prosent svarte Rødt. I undersøkelsen blant de bibliotekansatte er FrP så å si ikke-eksisterende. Blant dem som har tatt standpunkt, er det 1,2 prosent som sier de vil stemme FrP. Rødt er akkurat like store som Arbeiderpartiet med 20,5 prosents oppslutning blant dem som har tatt standpunkt. Størst er SV med 25 prosents oppslutning. 

Av professor Ragnar Audunson, OsloMet Storby­universitetet, avd. ABI