– Vi må tåle ubehaget ved å se

– Jeg var fem og et halvt år og lekte på en strand. Da fant jeg to solvarme steiner. Jeg strøk dem over huden og kjente at det var godt. På magisk vis kunne de lindre smerte. Når jeg la dem på øyelokkene, tok de vekk indre bilder av noe stygt, som jeg hadde sett. Så begynte jeg å snakke med steinene, og jeg tok dem med hjem.

Det er Guro Torhildsdatter som forteller. «Trusler, vold og seksuell mishandling var en del av barndommen.» Dette skriver hun i etterordet til sin første av to diktbøker. Steinene, som hun kalte Hunin og Munin, ble hennes samtalepartnere i sju år. For å overleve laget Guro også poesi.

– Jeg pakket det vonde inn i noe som var vakkert, og plasserte det utenfor meg selv. Diktene og fortellingene oppfattet jeg som bevis for krenkelsene. Det skulle bli bøker. Dette var livet og livsverket mitt. Der lå identiteten min.

Da hun var tolv og et halvt år fant overgriperen alt Guro hadde forfattet, og ødela det. Opplevelsen var knusende for jentungen. Hun samlet resten av skattene sine, blant dem de to steinene, og gravde alt ned på et hemmelig sted i naturen. Rundt to tusen årsskiftet fant hun igjen steinene.

Oppdage og hjelpe

Samtidig forberedte to fagpersoner, Siri Søftestad og Øivind Aschjem, utstillingene «Hvis klær kunne fortelle 1 og 2». De «har som hovedintensjon å skape en nærhet til barns fortellinger og på den måte øke muligheten for at barn blir oppdaget, beskyttet og hjulpet så tidlig som mulig», skriver forfatterne i introduksjonen til en bok, med samme tittel som utstillingene.

Siri anbefaler ansatte ved bibliotek å lese denne boken. Hun er sosionom med doktorgrad og forfatter av flere fagbøker. Hun har i over tretti år arbeidet med temaet seksuelle overgrep mot barn og unge. Siri kontaktet Guro og spurte om hun hadde et klesplagg, som kunne være med i utstillingen.

– Da satt jeg med steinene foran meg, var i en skriveprosess og svarte: «Det eneste jeg har er to steiner.»

Siri ba henne skrive en liten historie, som steinene skulle fortelle. Det klarte ikke Guro.

– Jeg har reflektert over hvorfor og kommet fram til at steinene er tause, fordi de har lovet ikke å si noe.

Møter et alvor

Guro ble med i arbeidet med utstillingene. Særlig i begynnelsen opplevde hun det rørende å se steinene sine der.

– Det var og er et godt gjensyn.

– Og hver gang oppfatter jeg mer av de andre historiene. Jeg har distansert eller beskyttet meg, fordi det er vondt å ta dem inn. Sist gang jeg var med på å rydde sammen den ene utstillingen, fikk jeg et skikkelig slag i magen i møte med hettegenseren til Christoffer, som åtte år gammel ble drept av mammaens nye kjæreste. Jeg var helt uforberedt på min egen reaksjon.

Dette alvoret er det et mål at skal møte dem som kommer og ser utstillingene. Guro husker spesielt godt en tilbakemelding. «Så trist å bare ha noen steiner som venner.»

– For meg ble det en oppvåkning. Oi, jeg syntes det var vakkert å ha de steinene. I andres øyne er det kaldt og trist. Da skjønner jeg hvor ensom jeg var.

«Du må fortsette å formidle. Det er viktig at du gjør dette.» De sterke og appellerende ordene, som ble verdifulle for Guro, kom fra en mannlig rektor.

Rammene rundt

Arendal bibliotek var ett av de første stedene «Hvis klær kunne fortelle 1» ble vist, for 13 år siden. En ansatt som arbeidet med arrangementet, husker fortsatt godt «den utrolig sterke utstillingen».

Nåværende biblioteksjef Kristin Flo er fornøyd med rammene de valgte: Offisiell åpning med fylkesmannen, samtale mellom fagperson fra ABUP og en av bidragsyterne til samlingen, foredrag av fagperson fra UiA, pluss musikalske innslag. Utstillingen ble plassert i voksenavdelingen i andre etasje, så færrest mulig gjester bare skulle snuble over den, men i stedet bevisst oppsøke inntrykkene. En fagperson var til stede de tre dagene det varte, i tilfelle noen ville trenge krisehjelp.

– Både barn og voksne legger lokk på egne opplevelser med vold og overgrep. Og vi tenker ikke nødvendigvis på at folk blant oss har det sånn, sier Kristin.

– Ansatte på biblioteket er vant til å snakke med mange, men vi er ikke utdannet eller rustet for å ta oss av akutte reaksjoner blant gjester.

Hun tror aldri det kan bli nok oppmerksomhet rundt temaet utstillingen tar opp.

– Det er underkommunisert i samfunnet vårt hvor mange som lider under for eksempel mishandling, alkoholmisbruk og incest. Vi må ikke lukke øynene for det. Så får heller vi voksne tåle ubehaget ved å se.

Siri Søftestad forteller at de laget utstillingene, med personlige fortellinger, nettopp for å treffe folk i følelsene. I tillegg ønsket de å nå fram til den allmenne befolkningen.

– Bibliotek er suverene steder for å informere og arbeide forebyggende. Mennesker i alle aldre går inn og ut der, både fagfolk og privatpersoner.

– Og bibliotekene kombinerer gjerne utstillingen med egne litteraturskatter, som kan utdype temaet, forteller Siri.

Hver gang hun har lansert en ny bok, har biblioteket i Kristiansand laget et arrangement.

Positivt nysgjerrige

Siri undres på om de ansatte er klar over, at de har en viktig voksenrolle i forhold til barn og unge. Til steder som er åpne, såkalte lavterskeltilbud, kommer også de som trenger hjelp. Siri utfordrer ansatte til å ha øyne og ører åpne.

– Det pleier ikke finnes synlige signal. Blåmerker er gjemt under klær. Barn og ungdommer er opptatte av å skjule at de har blitt utsatt for krenkelser. De er livredde for konsekvensene, hvis noen får vite.

Vekker noe vår bekymring? Siri forklarer at det er væremåtene deres vi må se på. Hun skisserer to hovedgrupper, som begge kan henge mye på bibliotek.

– I den ene enden har vi utsatte barn og ungdommer som reagerer ved å bli innesluttet. De virker triste og ensomme. Beskytter seg med isolasjon.

– Så har vi dem som utagerer eller på en eller annen måte lager trøbbel. Kanskje de fniser, bråker og flytter på bøker.

Vi voksne går mange ganger myndig i møte med dem vi er usikre på: «Hva gjør dere her?» «Dere forstyrrer.» Da skremmer vi de unge vekk, mener Siri. I stedet kan vi være vennlige, positivt nysgjerrige: «Hei, det er koselig å se at du er her ofte. Hva er det som gjør at du liker deg godt her hos oss?» Hvis man får en relasjon, blir det mulig å fange opp flere signal. Etter hvert tør kanskje barna fortelle om sine liv og erfaringer. Når ungdommer trenger hjelp, kan voksne motivere dem til å ta kontakt med fagpersoner i kommunen. For yngre barn er det nødvendig at den voksne tar avgjørelsen. Alle ansatte må lære hvilke instanser de kan henvende seg til.

– Når vi er bekymret for et barn, er det aldri feil å be fagpersoner om råd og veiledning, understreker Siri Søftestad.

Et trygt sted?

Hun arbeider mye med å undervise, blant annet lærere.

– De er giret inn mot fagene sine og enkelte spør: «Hvorfor skal jeg lære om vold og seksuelle overgrep mot barn? Det er ikke min oppgave.» Så glemmer de å tenke på at de ser disse barna hver dag eller flere ganger i uken. En liknende hverdag har ansatte på bibliotek.

Forebyggende arbeid kan innebære å gi ansatte kurs, så de får mer kunnskap om problematikken. Hvis ikke de voksne vet at overgrep skjer, har de ikke det alternativet i hodene sine. De «brillene» mangler. Mennesker som planlegger å utnytte barn seksuelt, kan faktisk ta kontakt med dem inne på biblioteket, for i første omgang å utvikle vennskap. Dessuten kan også ansatte på bibliotek ha planer om å forgripe seg.

– Alle steder der det oppholder seg barn og unge, er det relevant å kreve politiattest fra ansatte, sier Siri og føyer til:

– Det kan ha en signaleffekt ved å synliggjøre for potensielle overgripere at ledelsen er oppmerksomme. Dermed kan det stoppe enkelte fra å søke på stillinger der.

– Hun forklarer at frykt for å mistenkeliggjøre hverandre er en stor propp i systemene, for eksempel i idrettsmiljøer.

– Men alle mener at det ville vært forferdelig hvis frivillige eller ansatte utnytter barn.

– Der voksne arbeider med barn har det blitt vanlig med regler om at mer enn to ansatte skal være på jobb samtidig. I tillegg har mange gjort bygningsmessige endringer, som å ha glassdører og vinduer i stellerom i barnehager.

Siri håper de ansatte på bibliotek tar en gjennomgang av forholdene og vurderer om dette er et trygt sted for barn og unge. Hva skal til for at det kan bli enda sikrere?

Barn trenger voksne

– Antall voksne på jobb er sentralt. Hvis én er på jobb alene og fem til seks bråkende ungdommer kommer inn, kan det være krevende å skulle opptre som en trygg person. Og uten nok ansatte blir det vel på sikt flere sykemeldinger? Spør Siri.

Hun mener det av ulike årsaker har blitt flere barn som strever i landet vårt.

– Likevel kutter vi ned på hvor mange voksne, som er sammen med barna på skoler og i barnehager. Det er en skikkelig dårlig kombinasjon. Barn trenger kontakt med trygge voksne.

– Lederne er gjerne i en skvis, forklarer Siri, - fra politikerne får de beskjeden: «Nei, vi har ikke mer penger. Du må gjøre det du kan med de ressursene du har fått.» Ofte strekker ikke midlene til i møte med praktiske oppgaver i hverdagen.

Arendal bibliotek er på hele fire tusen kvadratmeter, fordelt over tre etasjer. Deres minimum bemanning er tre personer. Om kveldene oppholder to ansatte seg i første etasje, der er inngangsparti og barneavdeling, som alltid er betjent.

– Vi går jevnlig rundt og kikker der folk oppholder seg, også på lesesalen og toalettene. Så har vi et godt avvikssystem, som sørger for at alt ureglementert blir meldt inn. Jeg sorterer dette og vi snakker jevnlig om det på personalmøtene, forteller Kristin Flo.

De minste barna er stort sett i barneavdelingen. Den er ganske oversiktlig og skal være for barn og foresatte. Kristin sier at voksne som kommer dit alene, blir vennlig henvist til andre steder.

Straff for å fortelle

– Jeg bodde på landet og dit kom bokbussen. I tillegg hadde vi bibliotek på skolen. Det beste bibliotekarene kunne gi meg var å sette fram bøker som traff. Jeg husker godt hylla med ungdomsbøker. De inspirerte og var tiltalende, særlig forsidene var viktige for meg, forteller Guro Torhildsdatter, som minnes ekstra godt Tove Nilsens debutroman Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken.

Hun tenker tilbake på biblioteket som et sted der hun kunne slippe å si noe, bare føle seg trygg, kjenne lukten av bøker – og finne seg en.

– For meg var det litt krevende hvis jeg merket at noen så meg. Hva skulle jeg gjøre med det, liksom? Jeg hadde dårlig erfaring med å fortelle. Da ble alt bare verre når jeg kom hjem. For de voksne snakket sammen. Og jeg ble straffet.

I høst kom Guros andre diktsamling, Kinnet mot Santa Cecilias kinn. Tittelen peker mot et bilde i boken Musikkens verden. Lille Guro fant trøst i å legge kinnet sitt inntil Den hellige Cecilias ansikt.

Forgrep seg på skrivegleden

Hun arbeider som folkehelsekoordinator i Lindesnes kommune, er barnevernspedagog og har i tillegg tatt en master. I 11 år var hun syk og ute av arbeidslivet. Da jobbet Guro blant annet med å huske sin egen barndom. Hennes nødløsning hadde blitt å dissosiere, eller å skille hodet fra kroppen.

Grytidlig i livet visste Guro, og omgivelsene bekreftet, at hun hadde talent for å skrive. Samtidig ødela overgriperen forholdet hennes til litteratur ved at hun ble tvunget til å lese erotiske bøker, og det hun leste ble hun selv utsatt for.

Etter hvert forstod den voksne Guro hvorfor hun automatisk dissosierte i møte med litteratur og kunst. Det var ikke tilgjengelig for henne.

– At han misbrukte det litterære talentet mitt, er kanskje aller sårest. Det handler også om å skade evnen min til å reflektere og sanse.

Likevel har hun hele livet skrevet dikt. Nå har det lenge handlet om å prøve å gjendikte poesien til den lille jenta.

– Bøkene er nye verk, basert på det jeg skapte i barndommen. De er transformasjoner av smerteuttrykk. Jeg håper å formidle hvor komplekst og vanskelig det er for barn å leve med vold i nære relasjoner. Og jeg ønsker å rette oppmerksomhet mot det som hindrer våre minste, særlig de mest sårbare, i å få ytre seg.