Der man bannlyser bøker…

På det glade 80-tallet syntes skolebok-kommisjonen i Alabama at ”Anne Franks dagbok” ikke burde settes på pensum, fordi den la en ”real demper på humøret”. Det er mange grunner til at sensorene vil beskytte oss mot visse bøker.

Av Jan Thomas Hasselgreen

Det var neppe lenge etter at skriftspråket oppsto, at det begynte å gjalle rop om sensur. Men først da Pave Paul IV i 1559 la frem en liste over forbudte bøker for katolikkene, ble det system over sakene. Den 42. utgaven av listen ble ikke opphevet av Vatikanet før i 1966. Blant de 4126 verkene listen inneholdt da, var skrifter av blant andre Voltaire, Gustave Flaubert, René Descartes og Immanuel Kant.

I boken ”100 Banned Books” av Nicholas J. Karolides trekkes frem fire grunnlag som bøker særlig angripes på: politiske, religiøse, seksuelle eller samfunnsmessige. Den siste er en samlekategori med ingrediensene upassende språk og støtende fremstillinger av narkotikabruk, rase, sosial klasse eller seksuell legning.

Når ”Tilsynet for høg moral” rasler med sablene, fremstår ofte lærere og bibliotekarer som frihetskjempere på vegne av boken. Det er ikke uten grunn at en bibliotekar i en episode av sci-fi-serien New Twilight Zone havnet i helvete – fordi hun hadde sloss for å la bøker av Kurt Vonnegut og J.D. Salinger være tilgjengelig i bokhyllene. Utvelgelsen av de fordømte var nemlig tatt over av en kristen fundamentalist.

En nordisk undersøkelse om bibliotekar-etikk fra 1994 viser at en overvekt av norske bibliotekarer er liberale i sitt syn på hva de låner ut, og også er behjelpelig overfor dem som er ute etter ”uønsket materiale”.

En vandring i kloakken
Sir Basil Blackwell, fra en gammel bokhandlerfamilie i Oxford, leste ”Siste stopp, Brooklyn” av Hubert Selby Jr. da han var i syttiårene, og hevdet at hans gjenlevende leveår nå var skitnet til av romanen. Han sendte romanen videre til et konservativt parlamentsmedlem, og dermed var den britiske prosessen mot boken i gang. I 1967 ble boken stemplet som obskøn og forbudt av domstolen i Storbritannia. Dommen ble anket og til sist opphevet. Under rettssaken var det kun mannlige jurymedlemmer, for å spare kvinner for belastningen med å lese boken.

Juryen skal i alle fall ha litt heder for at de hadde lest boken. Typisk i mange sensursaker er at de færreste av kritikerne har lest bøkene de angriper. Det indiske parlamentsmedlemmet Syed Shahabuddin startet kampanjen mot ”Sataniske vers” i 1988, etter å ha lest avisartikler om boken. Han hadde ingen planer om å lese selve romanen. ”Jeg trenger ikke vandre gjennom kloakksystemet for å vite hva kloakk er”, sa han.

Om ytringsfriheten i dag er bra beskyttet av lovverket i de fleste vestlige land, står det alltids enkeltpersoner og pressgrupper parat til å innskrenke andres lesefrihet. Bokbrenning gir ubehagelige assosiasjoner, så mindre oppsiktsvekkende metoder tas i bruk. Særlig fra USA kommer det ofte nyhetsmeldinger om at skolestyrer og foreldre ønsker å fjerne bøker fra pensumlister og skolebiblioteker.

Enkelte bøker møter motstand like etter utgivelse, for så å bli gradvis akseptert eller glemt, alt ettersom. Men noen kommer seg aldri unna. J.D. Salingers ”The Catcher in the Rye”, utgitt første gang i 1951, var mellom 1966 og 1975 den hyppigst bannlyste boken i amerikanske skoler ? grunnet upassende språk og hovedpersonens asosiale holdninger. I 2001 hadde den fortsatt en pen 6. plass på listen.

Tilsynelatende er det til enhver tid en sak gående mot Mark Twains ”Huckleberry Finn”, i et eller annet bibliotek eller skolestyre i USA. Den blir blant annet kritisert for bruken av ”ugrammatikalsk” dialekt. Som det heter i åpningslinjene: ”You don’t know about me, without you have read a book by the name of The Adventures of Tom Sawyer, but that ain’t no matter”. Men det er spesielt bruken av ordet ”nigger” som skaper problemer for ”Huckleberry Finn”. Bortsett fra at det ikke låter bra i dag, er det ikke brukt i noen negativ sammenheng i boken. Enkelte utgaver har erstattet ”nigger” med ord som ”slave” eller ”tjener”.

New York Times refererte nylig fra et møte i National Book Foundation, der debatten gikk voldsomt om sensur. Nå var det ikke lenger stygge ord, smak og anstendighet det handlet om, men politikk og nasjonal sikkerhet. Årsaken var The USA Patriot Act, som blant annet gir myndighetene rett til innsyn i bibliotekenes og bokhandlernes arkiver under etterforskning av terrorisme.

Den norske bokheimen
”Klager over mangel på ytringsfrihet i vårt samfunn er ofte som å høre de bortskjemte barnas klage”, het det i tildelingstalen da Norske P.E.N delte ut Ossietzkyprisen 2004. Om det ikke står om liv og død her i landet som enkelte andre steder, er sensur er likevel ikke noe fremmedord. Da foreningen !Les sendte ut 150 000 eksemplarer av leseboken ”Dramatikk” til skoler høsten 2003, nådde ikke hjelpesendingen frem til alle. På to ungdomsskoler i Rogaland var skolens ledelse og foreldrerådets arbeidsutvalg enige om ikke å dele boken ut til elevene. Årsaken var språkbruken i et utdrag fra Tore Renbergs ”Mannen som elsket Yngve”. – Noen kan kanskje si at dette er pietistisk, men skolen skal ha en viss oppdragende effekt, og ved å kutte ut denne boka markerer vi at et sånt språk som det er i boka ikke er nødvendig i litteraturen, uttalte inspektør Johannes Sirevåg ved Sokndal ungdomsskole til NRK.

Under 2. verdenskrig i Norge vedtok Kultur- og folkeopplysningsdepartementet ”forordning om vern av den norske bokheimen”. Den siste listen over litteratur som etter nazistenes mening ikke holdt ideologiske mål, ble sendt ut høsten 1944. Blant bøkene der var James M. Cains ”Postmannen ringer alltid to ganger” og Max Hodanns ”Hvor kommer småbarna fra?”. På 1950-tallet hadde vi de velkjente rettssakene mot Agnar Mykle for hans ”Sangen om den røde rubin” og mot Henry Millers ”Sexus”. Bokbeslaget mot Mykle ble til slutt opphevet av høyesterett, mens ”Sexus” ble erklært som et ulovlig, utuktig skrift av samme rett. Jens Bjørneboes ”Uten en tråd” ble inndratt og forbudt i 1967. Siden har skjønnlitteraturen holdt seg borte fra norske rettssaler, og få ser for seg at en forfatter vil bli tiltalt for en fiksjonsbok i dag. Noe som selvsagt kan bety at dagens forfattere, bevisst eller ubevisst, er selvsensurerende og ikke prøver ut den hele og fulle ytringsfriheten.

”Det er de avskyelige påstander og meninger som trenger beskyttelse av tunge paragrafer”, skrev Stavanger Aftenblads Sven Egil Omdal nylig. Det var i sammenheng med politiets sensur av et annet medium, nemlig nettstedet killhim.nu, opprettet av rapgruppen Gatas Parlament. Ikke mange andre gikk ut og støttet rappernes sak, selv om stengningen av nettstedet sannsynligvis var i strid med grunnlovens paragraf 100, som sier at ”Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes”. Den manglende støtten skyldtes nok delvis at Gatas Parlament ikke fremstår som store politiske tenkere. Å assosiere seg med folk som oppfordrer til å drepe USAs president er nok heller ikke bra for noens sak – uansett om det delvis er en humoristisk kommentar til den selvgode aksjonen tellhim.no og et forsøk på bruke Bush og Cheneys egen språkbruk overfor verdens ”evil doers”.

Fribyer og omegn
Ikke så langt unna Sokndal ligger Stavanger, friby for forfulgte forfattere (de andre norske fribyene er Molde, Kristiansand, Oslo, Trondheim og Tromsø). Fribyene gir utvalgte forfattere fri bolig og lønn i et år eller to, før de må reise videre til neste friby.

Det finnes dessverre fortsatt land der det tidvis er jaktsesong på skribenter. Elleve drap på journalister og forfattere ble registrert verden over første halvår i 2004, og over 200 av samme yrkesgruppe sitter fengslet. Da P.E.N. Norge markerte Forfulgte Forfatteres Dag i november, tok de opp sakene til fengslede skribenter i blant annet Iran, Turkmenistan, Maldivene, Elfenbenkysten og Mexico. Fra nær fortid husker vi sakene mot Salman Rushdie og Taslima Nasrin. Iranske myndigheter distanserte seg i 1998 fra dødsdommen over Salman Rushdie, men forfatteren er fortsatt under politibeskyttelse døgnet rundt. Taslima Nasrin fra Bangladesh lever i eksil etter forfølgelse fra både myndigheter og ytterliggående muslimske grupper. Dette etter at hun skrev den dokumentariske romanen ”Lajja”, der hovedpersonen tar til orde for at staten skal styres uten religiøs påvirkning. De påfølgende bøkene hennes ble også forbudt i hjemlandet. I fjor la hun enkelte av dem ut på sin egen hjemmeside, slik at de kan leses i hele verden.

Rett før jul angrep flere hundre sikher Birmingham Repertory Theatre, som de mente hadde fornærmet religionen deres med å sette opp teaterstykket "Behzti” (vanære). De reagerte på at et Sikhtempel i stykket er åsted for voldtekt og annen brutalitet. Teatret hadde på forhånd nektet å imøtekomme demonstrantenes krav om at handlingen måtte flyttes til en annen bygning enn et tempel, men etter angrepet stoppet teatret de resterende forestillingene av sikkerhetsårsaker. Forfatteren Gurpreet Kaur Bhattisom, som i likhet med flere av skuespillerne selv tilhører sikh-religionen, valgte å gå i dekning. Saken har skapt stor debatt i Storbritannia om hva som veier tyngst, ytringsfriheten eller minoritetenes rettigheter.

Komisk og farlig
Til tross for at sensorenes argumenter ofte er komiske og kuriøse, er det nok dessverre flere samfunnsstøtter enn landsbyidioter blant sensurkreftene. Apartheidregimet i Sør-Afrika bannlyste Anna Sewell sin hestebok ”Silkesvarten” (”Black Beauty”). I 1996 ble Shakespeares ”Hellig tre kongers aften” trukket fra skoler i New Hampshire, USA, fordi skolestyret hadde bestemt at det ikke skulle ”drives opplæring i alternativ livsstil”. I løpet av stykkets romantiske forviklinger er det nemlig en ung jente som forkler seg som gutt.

Den overdrevne politiske korrekthet kan ramme litteratur fra mindre fintfølende tider. I stedet for å se en bok som et produkt av en viss tid og dens holdninger, foretrekker enkelte å fjerne boken eller renvaske den for tvilsomt innhold. Shakespeares ”Kjøpmannen i Venedig” er strøket fra flere leselister grunnet fremstillingen av den jødiske pengeutlåneren Shylock. Som kjent forlanger han i pant ett pund kjøtt fra konkurrenten Antonios kropp, som ikke kan betale gjelden sin. Det mye diskuterte spørsmålet er om stykket skildrer anti-jødiske holdninger eller om det selv er anti-jødisk. Da Hollywoods filmversjon med Al Pacino i en av rollene ble lansert før jul, prøvde filmskaperne å løse problemet med en introduksjon som fortalte om intoleranse overfor jøder på 1600-tallet.

Motstand mot sensur og kamp for ytringsfrihet blir ofte sett på som en liberal fanesak. Men sensuren slår alle veier: Både mot Bibelen og Koranen, Hitler og Marx, kvalitetsforfattere og underlødig lektyre. Det kan være lett å glemme, forhåpentligvis før man får tenkt seg om, at ytringsfriheten også skal gjelde for det vi finner forkastelig. Boken ”The Hoax of the Twentieth Century”, som stiller spørsmål ved jødeutryddelsene under andre verdenskrig, ble forsøkt stoppet både i Tyskland, USA og Canada. Det samme skjedde med ”Did Six Million Really Die?” av Richard Harwood. Paradoksalt nok ble disse bøkene nektet plass under en utstilling av bannlyste bøker i California i 1983. Forleggeren Ernst Zündel har sammen med flere fornektere av Holocaust protestert mot lover som begrenser deres ytringsfrihet. På den annen side har Zündel tatt til orde for å bannlyse ”Schindlers liste”. Det er ikke lett å være konsekvent.

Sensur selger
Det er elementær kunnskap at forsøk på stoppe en bok fører til økt interesse for den – også blant dem som ellers er fornøyde med bøkene de glemte å avbestille fra bokklubben. Slik sett burde motstandere av bestemte bøker helst holde sin misbilligelse for seg selv. Ikke mange i vesten hadde hørt om Taslima Nasrin før opptøyene startet i Bangladesh. Og det ligger helt sikkert en god del uleste eksemplarer av ”Sataniske vers” rundt om i Norge, siden det nærmest ble en borgerplikt å kjøpe boken. Sensur skaper bestselgere, fordi det å nekte oss noe, er det samme som å gi oss lyst på noe. Så hvorfor ikke bruke vinteren til å slenge seg på sofaen, tulle seg inn i et teppe og riktig kose seg med bøker noen helst vil forby? Utvalget er stort.