Kjære redaktør del 21

Det var en ting jeg var god på da jeg var liten. Å svømme langt under vann. Trekke pusten, holde pusten, svømme under vann fra den ene siden av bassenget til den andre. Presse lungekapasiteten til det ytterste, kjenne hvordan jeg ble svimmel, bare litt til og litt til og der, kjenne hånden på bassengkanten. Ikke være tung, ikke være lett, bare være presset. Tvinge kroppen gjennom vannet, skjære det turkise, det grønne, det kalde, det varme – i to. Vondt + vondt = godt. Ingen kunne slå meg på det. Og ingen kan si noe på det. Ikke engang i dag. Min følelse. Jeg besøkte faren min i Spania allerede på 60-tallet. Han jobbet på et stort hotell på Mallorca, ingen vet helt med hva. Han tegnet plakater, solgte leiligheter, malte fresker på restaurantvegger. Jeg husker spesielt tre ting fra mine mange uker i solen sammen med ham som sto meg så nær. Og likevel var så fjern. Da jeg var ti, kjøpte han en kjole til meg. En kapteinkjole. Vi reiste med lånt bil til en landsby langt utenfor allfarvei, parkerte i en støvete, varm og doven bakgate og gikk inn i en butikk som man ikke kunne ane var en butikk før man var innenfor. Det luktet intenst av såpe der, grønn såpe med señorita på. De hadde alt i den butikken. Det fineste var likevel en hvit kapteinkjole med korrekte striper i blått og gull på korte ermer. Jeg satt med skatten på fanget i en brun pose hele veien hjem. Strøk på den, klappet på den. Følte meg så rik. Det andre jeg husker er at vi var ute og spiste middag på restauranten til en bekjent av min far. Restauranten lå høyt oppe i en fjellside, med fantastisk utsikt over havet. Det spesielle med stedet var likevel at restauranten gikk innover. Grotte på grotte inn i fjellet. Far insisterte på at vi skulle sitte ute, det var en liten platting med fire-fem bord ved siden av grotteinngangen, han ville ikke inn, sa han, trivdes ikke der inne, i det omsluttende mørket. Far bestilte og servitøren brakte store biffer til bordet vårt. Kjøttet var seigt og trått. Vi slenger biffene over kanten, sa faren min, og en-to-tre, så trillet middagen vår nedover fjellsiden i mørket over byen. Vennen til far som eide restauranten gliste stort da han så vi hadde spist opp. Og ønsket oss hjertelig velkommen tilbake. Min far, en voksen mann, leken og ansvarsløs. Jeg var stolt. Det siste jeg husker godt, kanskje best av alt, var den faste rutinen vi hadde hver eneste kveld. Rett før jeg skulle legge meg, tok far frem en liten karaffel og to ørsmå glass. Vi satte oss ut på terrassen og tente kun stearinlys. På mitt glass sto det "min", på fars glass sto den "din" og på den lille karaffelen fylt med deilig bananlikør, sto det "din og min". Et breddfullt glass og jeg sovnet godt. Hver eneste kveld. Da jeg kom hjem til Norge etter mitt opphold i Sydens land, var min mor en hund etter detaljer. Hun fnøs av kapteinkjolen, skulle likt og sett at han hadde kjøpt noe du virkelig trenger, sa hun. Og kaste mat, hva slags eksempel er det til etterfølgelse. Skjenke en ti-åring, det var vel så du ikke skulle merke at han var ute på damejakt hver eneste natt. Minner knust. I tusen biter. Hvilke er dine, hvilke er mine. Det var en ting jeg var god på da jeg var liten. Å svømme langt under vann. Ingen kan si noe på det. Ikke engang i dag.