Mediet er ikke budskapet

Please select a featured image for your post

Av Eirik Newth

Nylig ble nok en papirversjon av Store norske leksikon lansert, og tallrike og svulstige var ordene om viktigheten av å sikre den nasjonale kunnskapsarven. Samtidig benyttet mange anledningen til å komme med sleivspark mot leksikonets viktigste utfordrer.

Administrerende direktør Kristin Weidemann Wieland i Kunnskapsforlaget kom med en uttalelse i Bergens Tidende som er regelrett bisarr sett i lys av veksten i nettbruk de siste årene: "Fascinasjonen ved internett var nok mye større for fem år siden enn i dag." At nyutgaven bare ble muliggjort av et tilskudd på ti millioner kroner fra doldisinstitusjonen Fritt ord, ble derimot ikke sett i sammenheng med en eventuell sviktende interesse for kunnskap på papir.

Takket være språkrådsdirektør Sylfest Lomheim er lanseringen også blitt trukket inn i diskusjonen om kunnskapssikring og -kvalitet i sin alminnelighet. I en kronikk i Dagbladet 11. januar hyller Lomheim Store norske, og følger opp med en kraftsalve mot internett: "Likt og ulikt er å finna. Det lumske er at ingen står som garantist for tilbodet – gehalten varierer frå fagleg soliditet til rein humbug. Kvalitetssikring finst ikkje, og dermed er internett prinsipielt ubrukeleg som kjelde for påliteleg kunnskap."

Uttalelsen er oppsiktsvekkende når den kommer fra en presumptivt oppgående akademiker, fordi dens grunnpremiss er så rav, ruskende galt. En stor del av nettet er kvalitetssikret, og uttalelsen om faglig soliditet og humbug kunne like gjerne brukes om forlagenes høstlister. Det er åpenbart at Lomheim lever i en svært utbredt villfarelse.: papir er nok mer pålitelig og solid enn bits og bytes i nettet, men det betyr ikke at papirbasert kunnskap per definisjon er mer pålitelig og solid enn det nettbaserte motstykket. Språkrådsdirektøren burde ha fått en pekepinn fra de siste årenes debatt om forlagenes praksis, senest eksemplifisert ved en artikkel av Ottar Grepstad.

På www.samtiden.no har han publisert et svar på Geir Morks forsvarsskrift for Gyldendals og Karsten Alnæs’ opptreden de siste årene, og han pulveriserer Morks argumentasjon så elegant at det er en fryd å lese. Grepstads har mange gode poenger, men det mest interessante i denne sammehengen er at rot og slurv ikke bare forekommer i "Historien om Norge", men tvert imot er blitt ganske utbredt (noen som husker Grosvolds "Norges førstedamer" og Ringdals "Norske ikoner"?) i en bokbransje med hardere krav til inntjening.

Denne diskusjonen bør også få konsekvenser for bibliotekene, som kommer til å bli Kunnskapsforlagets viktigste kunde i årene fremover. En forlagslogo kan ikke lenger betraktes som et kvalitetsstempel i seg, og isteden bør kvaliteten på innholdet i bøker sammenholdes med nettbaserte kilder i den grad det er mulig. Lomheim demonstrerer ufrivillig dette poenget når han bruker ordet "tsunami" som eksempel på hvor viktig det er med leksika.

Som bruker av Store norskes nettutgave slo jeg opp på "tsunami", og fant to snaue avsnitt som sa lite utover det man kunne lese i avisreportasjer. Deretter slo jeg opp i dugnadsbaserte www.wikipedia.no, og fant en grundig artikkel om tsunamibølger (som blant annet nevner at slike bølger også kan forekomme her til lands), samt en kontinuerlig oppdatert artikkel om katastrofen i Asia.
Poenget er selvsagt ikke at Wikipedia alltid er best, men at det noen ganger er best. Miljøet rundt kunnskapsproduksjonen er hovedsaken, ikke mediet kunnskapen formidles med. Derav parafrasen på Marshall McLuhans klassiske setning i tittelen.