Nøkkellesninger

Pedro er rett og slett bra.

Av Henning H. Bergsvåg

Nygårdsgaten. Klokken er halv ni, mandag morgen. Jeg står og venter på Pedro. Utenfor Garage ligger fortsatt restene etter nattens jam. Sneiper, oppkast. Jeg vet han snart dukker opp. Han kommer til å komme rundt det hjørnet der borte. Han kommer til å ha på seg øretelefoner, være litt fyllesyk, han kommer til å dukke opp alt for seint. Pedro er den travleste fyren jeg vet om. Spiller i en drøss band, redaktør i Vagant og Signaler, skriver dikt på løpende bånd. Pedro skriver svært gode dikt. Han spiller i et svært godt band. Pedro er rett og slett bra. Verdt å vente på, som det heter. For Nå skal han anbefale oss bøker. Bøker som ikke kødder.

Hvilket type utvalg har du foretatt?
Pedro: Jeg valgte ut nøkkellesninger. Ikke nødvendigvis de beste bøkene, men de som har vært viktigst for meg.

Hvordan viktig?
For en eller annen sving, i en eller annen periode. Det er jo åpenbart at Bob Dylans ”Tarantula” eller Tore Renbergs ”Matriarkat” ikke er de beste bøkene i verden sammenliknet med Dante, f.eks, eller noe annet… Det har med hvor man er når man leser… Hva man får ut av det.

”Tarantula” og ”Matriarkat” kan være viktige lesninger for en eller annen som leter etter akkurat det, akkurat da?
Absolutt. En lesning er en blanding mellom timing og flaks. Plutselig treffer en bok deg. Du vet aldri hvorfor det skjer. Jeg leste nettopp opp igjen Salingers ”Catcher in the Rye”. Han skriver litt om dårlige bøker der . At av og til finner man en bitteliten ting inni en ganske dårlig bok. Jeg vet åpenbart ingenting om hvordan folk leser bøker, men jeg tror at alt jeg gjør har et mål. Det er et slags årvåkent litterært imperativ som ligger og resonnerer under lesningen, tror jeg. Og dette kan måles, oversettes, dette kan man bruke senere, under skrivingen.

Kanskje vi skal gå tilbake til starten? Jeg ser at har med mange latinamerikanske forfattere: Cortazar, Marquez, Allende. Er dette bøker du ble kjent med før du kom til Norge?
Å, nei, nei! Jeg leste ingenting før jeg kom til Norge. Jeg begynte å lese på norsk først, faktisk. Bøker altså.

Hvilke bøker var det?
Først måtte jeg lære meg norsk. Skjønte tidlig at eneste måten å lære å snakke skikkelig var å lese mye. Få noe å snakke ut i fra. Jeg leste ”Beatles” av Lars Saabye Christensen nokså tidlig husker jeg. Fantastisk, siden jeg var Beatles-fan. Samtidig visste jeg at jeg måtte lese spansk for ikke å miste spansken. Der begynte det. Så ble det liksom ”min greie” å lese. Det var ikke så mange andre omkring meg som leste da, for å si det sånn. Og i hvert fall ikke Allende, Marquez og sånt. Det betonte enda mer at jeg var annerledes. Vanvittig ting å gi ”Hundre års ensomhet” og ”Kjærlighet i koleraens tid” til en unge på 12-13 år. Det opplevdes som ekstremt presist, rent språklig og dessuten brilliant fortalt! ”Åndenes hus” og ”Eva Luna”, de gode bøkene til Isabel Allende, er på mange måter Marquez-epigoner, hun har nok ikke hans register og eleganse, men likevel: det er utrolig fengslende historier å høre. Og spesielt fordi de så direkte kan knyttes opp mot min fortid, i Chile, historiske ting, ting som på den tiden var ekstremt viktige å ta tak i på en alvorlig måte, selv om jeg bare var en unge.

For lesere som ikke har møtt på disse bøkene før, er kanskje ”magisk realisme” et mye benyttet begrep?
Jaaa, det var det da. Jeg mener – med Marquez – at europeiske lesere har bitt seg fast i det begrepet. At det er så mye magi og sånn. Og det tror jeg blir en litt enkel løsning; en lett og friksjonsløs måte å lese på, rett og slett. Dette er jo på mange måter vår form for realisme, siden det fantastiske, det mytiske og det karnevalistiske er så tett innflettet i vårt dagligliv. Som Inger Elisabeth Hansen skriver i sin nye essaysamling, den tredje verden har blitt en mytebrønn for europeerne, siden de har gjort seg ferdig med sin egen mystisisme, sine egne evner til mytisk å utplyndre sin egen historie. Rasjonaliteten er en så sterk markør at man på et eller annet tidspunkt måtte finne frem til de ”jomfruelige” kontinenter for å suge til seg litt mystikk, litt eksentrisme, det hviler en slags flukt i slikt, gjør det ikke? Jeg tror det henger sammen. Europeerne har lenge vært ute etter å suge ut eksentrisitet, suge til seg auraer de ikke helt begriper.

Så ved å stemple denne litteraturen som ”Magisk realisme” ufarliggjør vi den?
Nei, det tror jeg ikke. Kanskje man umyndiggjør den litt. Først og fremst er det den vestlige lesemåten det sier noe om. Vi finner de samme tendensene i lesningen Rushdies ”Sataniske vers”. Det er ikke noe mindre ”magisk” litteratur det, enn Marquez eller Lezama Lima eller Borges eller Cortazar. Poenget er at den europeiske modernismen ikke i like stor grad dreier seg om kollektivitet, kanskje, at disse perifere litteraturene i større grad har kretset om sine egne postkoloniale traumer, som jo nødvendigvis er av kollektiv art; alle disse romanene handler om mer enn fremmedgjorte unge europeere i storbyen; men en viktig ting må påpekes: veldig mange av disse latinamerikanske boomforfattere som f.eks Cortazar og Vargas Llosa, de er jo ekstremt opptatt av den europeiske romanen; Dostovjeski, Flaubert, Proust, Camus etc. Som ung tror jeg nok at lesningen først og fremst førte meg inn i en fascinasjon for den gode, lange fortellingen. Å fortape seg i den. Det er en grusom opplevelse å være 15 år. Da velger noen å stikke av, rømme inn i noe helt annet. Litteraturen er også en flukt. Det synes jeg er viktig å huske på. Flukt er bra det og.

Fortelling for et barn er også mye vanskeligere å skille fra virkeligheten. Man kan dra det så langt som å si at fortellingen skaper virkeligheten. Forteller du et barn om et troll under sengen, så er det et troll under sengen. Dette udefinerbare skillet har disse bøkene også elementer av?
Som Garcia Marquez uttalte da han mottok Nobels litteraturpris. ”Jeg har to store litterære forbilder: Kafkas fortellinger og min Bestemors. Og de er nesten helt like.” Det var en åpenbaring for ham, da han leste Forvandlingen av Kafka, å finne ut av at fortellingene var av samme art som bestemoren sine fortellinger, at de ble fortalt på samme måte. På godt og vondt er dette det jeg liker best med skriving og lesning. Det å ikke sette noen grenser for hva som kan kalles for biografien; ikke vite hvor ting begynner og slutter, men at det hele er flytende og glidende. Foreningen av språket og livet. Jeg skjønner ikke hvor det ene begynner og det andre slutter, jeg har ingen formening. Jeg ser virkelig ikke noe som helst forskjell på et ord og en handling og det kan høres fint ut når vi sitter her og prater, men det å leve med meg, å være kjæresten min, det er ikke nødvendigvis så fint når det snører seg på sånne ting.

Minnebank
Livet blir til bøker, bøker blir til livet?
Mine lesninger og min dannelse er så integrert i alt jeg gjør. Det er litt sånn høna og egget. Som når du er ung og ser du et sted at det ser kult ut hvis du drar kinnene inn mens du smiler. Og så gjør du det. Og det blir en del av deg resten av livet. Og til slutt glemmer du hvor du fikk det fra. Jeg vet at det finnes føringer som kan ha rot i en litterær bevegelse, på side et eller annet i den eller den romanen finner du noe som du aldri igjen kvitter deg med, i den virkelige verden, liksom. Og det er skummelt og, ikke sant? Jeg leste som sagt nylig opp igjen ”Catcher in the rye”. Jeg prøver å lese den hvert 5 år. Det er viktige lærdommer der. Boken handler om en slags idealisering av barnet som fritt for samfunn, fritt for vanedannelsen som gjør oss voksne til amorfe, kantløse individer. Vi kan lære noe om TRASS der. Ikke automatisk å kjøpe andres virkelighet. Men dette vet jo du som har vært gammel pønker og alt. Et ”Nei!” bør ofte komme før et ”Ja”.

Ja, sånne lesninger er viktige i en identitsleiting fordi de plasserer en i en slags trygg motposisjon. Det er andre som har det kjipt og. Det fins andre som gjennomskuer spillet.
Det fikk jeg gjennom Saabye Christensen og Ambjørnsen. Når jeg leste hvite niggere som 15-åring så skjønte jeg at det var en spalting i verden. Det dreide seg å være på riktig side. Og så finner man ut at den feile siden ofte er den riktige siden, sånn har det vært: det kan høres banalt ut nå, men når man gjør sånne oppdagelser, på bakgrunn av lesninger eller lyttinger – som jo også er enslags lesning – så åpner verden seg; man føler at man har gjennomskuet noe vesentlig. Ser du lenge nok på en ting så forandrer den seg, ikke sant? Rent optisk er det jo sånn, og sånn er det også med det som kalles virkeligheten…de som sier at du må øve 12 timer for dagen for å bli en god gitarist…og så hører man noen som knapt kan spille fem grep, men de spilles fra et sted man gjenkjenner, med en holdning som er uendelig mye tøffere enn …jeg vet ikke, men man lærer å elske Feilen, tror jeg, og Sabotasjen og alt det der. Hvite Niggere sier noe viktig om at du kan drive på med det du vil og samtidig; den sier noe om hvor vanvittig vanskelig det er å vite hva man vil. Du kan drive med hva som helst…gjøre hva som helst…dope deg eller ikke… det som virkelig betyr noe er å ha HJERTET på riktig side. Lære å bli hard, men på en grei måte. Ikke teit og kjip. Hard mot de harde. Det er en sånn Fantomet-greie.

Det er som om de tidlige lesningene fyller opp en minnebank, skaper en personlighet som funker. Vi plukker her og der og setter sammen oss selv. Som å skrive egentlig.
Fernando Pessoa sier det i ”Uroens bok” at han er like interessert i andres barndom som i sin egen. For han finnes det ingen vesentlig forskjell. Det er bare andre optiske litterære muligheter. I dag tror jeg at alle mine lesninger, tidlige og sene, er på omtrent samme nivå som alt annet som har krysset pupillene. Det blir til et slags latent litterært materiale, noe som venter. Så kan vi velge om vi vil stikke høl på det, muligens, eller det aktiveres av seg sjøl eller en hvilken som helst annen fornemmelse. Vi mater oss selv som selvgenererende datamaskiner. Putter ting inn på harddisken hele tiden. Vi aner ikke omfanget på noe som helst. Vi bare pøser på, alle veier, som Thure Erik Lund sier.

Lesningene blir autentiske minner?
Leste Nabokovs ”Lolita” igjen nylig. Har ikke lest den på lenge. Det er brilliant litteratur! Fy søren… men, ja…alt er jo virkelige minner…er det ikke det da?…uansett…å merke hvordan denne boken som var så viktig for meg… at den kan trigge helt spesielle minner. Jeg leste den som 20-åring for første gang, på norsk…og nå fant jeg igjen de setningene jeg beit meg fast i den gang, som jeg hadde «glemt«. Og da kan en sånn lesning blir det helt fysisk, i konkret forstand. Minnet om den lesningen rommer huset jeg bodde i, hva slags solbriller jeg pleide å ha og arret til en pike jeg pleide å elske, f.eks. Rommet. Knirkingen, når det regnet om nettene skjedde det noe med lyset og bilene utenfor. Et helt sett med fornemmelser som har ligget der latent, i over ti år, støvet ned og ligget ubevegelige, og så oppdager man at man bare trenger den ene setningen for å nå fram dit igjen, og det blir fullstendig fullkomment.

Hva tenker du om dine egne bøker? Hvordan er det når du skriver? Det er vel den fullkomne iscenesettelsen?
Jeg sluttet å skrive dagbok da jeg gikk i 7.klasse. Jeg klarte ikke å være ærlig. Jeg jugde på meg ting. Det lå en forventning i meg om at noen engang skulle finne disse bøkene og lese det som stod der. Og så dikter man og modererer. Jeg skjønte at det ikke var noen vits. For i dagbøkene må man jo være ærlig. Jeg ser på mine bøker som mine offentlige dagbøker. Der jeg forteller litt og juger mye. Løgn er også bra, så lenge det ikke går ut over noen…det har jeg blitt lært…i virkeligheten altså…at løgn kan være dårlig, men i litteraturen er den enda et virkemiddel…en inngang, en port. Jeg tror jeg har kommet til et punkt hvor jeg vet hva som er mine brønner, det vil si hvor jeg kan hente materiale fra. Det er viktig å vite hvor stoffet i meg ligger. Hva jeg er opptatt av, ikke sant? Jeg har en anelse om hva jeg vil fange, skrive meg inn eller ut av. Iscenesettelsen dreier seg ikke nødvendigvis om meg som privat person, forresten, det er viktig…det er litterære positurer, alt… tror jeg.

Men disse tingene er vel alltid i endring?
Ja, endring, ja…jeg tenker på Sister Sonny…vi prøver alltid å lage noe helt nytt. Et riktig moderne band som aldri skal gjenta oss selv, liksom… det er vår policy. Alltid være noe annet. Vi vet jo selvfølgelig at alt dette også…jeg mener, hvis du forandrer deg hele tiden, så gjør du vel også det samme hele tiden, ikke sant? Uansett: Patrick Lundberg i Ai Phoenix, som debuterer som poet nå til høsten, sa til meg her forleden: ”Jeg er bare interessert i å gjøre akkurat det samme som jeg alltid har gjort, bare MER”. Han vil skrive låter i tre akkorder. Han vil jobbe med det, grave seg enda lenger inn i den lille verden han liker å like. Beckett er også slik. Han går bare lenger, lenger og lenger inn. Jeg har utrolig respekt for det. Jeg gjenkjenner noe av det samme i det jeg gjør…jeg vet ikke…man går jo alltid inn i det samme stoffet, selv om de formelle kriteriene er forandret fra gang til gang. Også iscenesettelsen omkring disse tingene. Litteraturen skaper en forestilling som ikke er virkelig. Men som kan være det likevel…nei…av og til vet jeg ikke hva ord betyr…(end of tape)

Det er ikke så mange nye norske romaner på listen din?
Jeg leser ikke så mye av det. Orker ikke. Romaner har jeg nok hatt litt problemer med de siste årene, tror jeg. Jeg blar, liksom. Har ikke tid. Må skrive selv, lese mye,være redaktør, spille inn musikk. Jeg har ikke så mye tid til å lese for fornøyelsens skyld lenger, det er nok både sant og dumt. Kommer ikke unna det. Ingen nye norsk roman har fristet meg noe særlig på mange år. Leste halve nye Pettersson-boka, og det er jo fint, men ikke så mye mer enn det, for min del. Orker ikke å lese så mye om folk som åpner døren og går og henter melk i kjøleskapet. Orker ikke. Jeg finner liten glede i det. Da går jeg heller og leser Gertrude Stein. Eller som her om dagen; Kierkegaard’s Forførerens Dagbok. Herregud…det er så bra…sånne ting vet man…man vet at det er gull…man lærer noe.

Mamma
Og nå har du sjansen til å fortelle folk nettopp hva som er gull! Når det gjelder bøker av nyere dato, så er det et større innslag av diktsamlinger. Når begynte interessen for poesi?
Kom inn via musikktekster. Cohen, Dylan. Leste sangtekster. Lånte meg ”Damer i regn”. Volds oversettelser av Dylan. Jeg ga faen i oversettelsene. Men den hadde tekstene på engelsk! Å lese et album som ”Highway 61”! Skrive av tekstene. Sitte og skrive av tekster etter hukommelsen. Jeg tror nok jeg fant en større frihet i poesien enn i å fortelle en fortelling. Siden har jeg lest Ole Robert Sunde sine romaner og skjønt at det går an å bryte seg fri i den sjangeren også. Det var viktige lesninger…Sunde skriver på mange måter klumpete og klønete og jeg vet mange synes det er mye ufokusert der, men jeg elsker det, rytmen, når han klarer å skrive seg inn i en sånn litterær feberaktig stemning…og sprangene… Men ok…uansett, det første jeg leste av skreven lyrikk må ha vært Neruda og Lorca, gjennom Mor, men Leonard Cohen… og Saabye Christensen… jeg tror nok ikke jeg hadde lest så mye norsk samtidspoesi før jeg begynte på skrivekunstakademiet i ´94.

Du sa noe engang om at du begynte å skrive for å få sjangs på en jente du likte eller noe?
Ikke for å få sjangs. Jeg begynte å skrive fordi jeg var forelsket i en pike jeg ikke kjente. Så kunne jeg ikke fortelle om det til noen, så jeg måtte skrive om det. Det måtte ut et sted. Jeg skrev om henne, men det var jo ikke henne, jeg kjente henne ikke. En forestilling. Før jeg begynte på akademiet skrev jeg kun om henne.

Gjør du det enda? Er det for å få pikene?
He he, to get the girl! Nei…språkarbeidet…har på en måte vært en lang reise, gjennom mange ting. Det med hun piken dreide seg jo først og fremst om å finne ut av hvordan ordene kunne brukes i forhold til ting man ikke kan snakke om…ord betyr jo forskjellige ting…det er jo det som er så bra, kanskje. Ting betyr jo forskjellige ting. Men altså, først lære seg norsk, beherske det. det var nok det første store arbeidet jeg bega meg ut på. Men det var nødvendig, selvfølgelig, og veldig seriøst fra min side, det var jo snakk om liv eller død, liksom. Kan du snakke, kan du gjøre hva du vil, men hvis du ikke kan snakke blir du sett på som tilbakestående. Alt dette berører jo også den identitetsgreien som jeg tror alle etnokids går igjennom. Hva gjør jeg her? Hvem er her? Hva skal jeg beholde fra greiene til mammapappa og hva skal jeg fjerne?

Tenker du på norsk eller spansk?
Når jeg er i Norge tenker jeg på norsk Men tenker jeg på noe som har med ting hjemme å gjøre, så tenker jeg på spansk. Det er en bryter. To måter å oppleve verden på. Det er som å ha fire øyne. Jeg har nettopp sittet og sett igjennom min nye diktsamling ”Prinsens gate” med redaktøren min. Og han spør: ”Hvorfor stiller du opp setningen sånn? Det heter ikke det!”. Men jeg synes det er finere slik. Og det er ofte fordi det har en spansk syntaks bak setningstrukturen.

Du har virkelig lyktes med reisen din! Du har ikke bare greid å beherske språket og bruke det, men du befinner deg nå i det poesilaboratoriet der det norske språk utvides!
Jo, takk…det hørtes flottenfeier ut…jeg tror at dette språkarbeid som jeg snakker om, for min del, var en viktig del av mitt liv lenge før jeg begynte å skrive. Jeg begynte ikke å skrive før jeg var 18 år, men da hadde jeg allerede jobbet intenst med språk i en eller annen form siden jeg var 10. Jeg visste litt om det.

Men romanene du anbefaler er også interessert i andre ting enn et blomstrende språk?
Fascinasjonen for labyrinten, Borges labyrinter, Ole Robert Sundes labyrinter, Gertrude Steins labyrinter. Prosaistene som ikke er hypp på å fortelle streite historier. Det tok jeg med meg i min andre bok: ”La det bare bli blåmerker igjen”. Jeg måtte skrive meg ut. Jeg ville unngå fortellingen. Så oppdaget jeg den fransk-svenske connectionen. Det genererte ”Clown town”. Så lesninger har på mange måter vært avgjørende i hvordan bøkene mine har blitt. Nå er jeg på vei tilbake igjen. Jeg vil gjenoppdage den gode fortellingen. Jeg elsker Don De Lillos ”White noise” og ”Mao II”. Gjenleser også Paul Austers romaner. Fordi jeg lengter tilbake til den godt fortalte historien. Jeg har mye å lære der. Jeg kan ingenting om det. Det gjør det spennende.

Før vi runder av: du har nevnt at hvis du skal ta med kun deg en bok på en øde øy så ville det uten tvil bli Cortazars ”Paradis”?
Jeg har lest den boken på spansk over 30 ganger, også på engelsk, svensk og dansk. Det er etter min mening verdens beste roman for meg.

Den er lagt opp på en spesiell måte?
Den heter ”Paradis” som i hinkeleken paradis. Hoppe fra rute til rute. Formelt er den delt inn i 56 kapitler. Du kan lese den fra 1-56 og så er du ferdig. Det er en historie. Men så kan du hoppe. Boken har kapitler helt til 158. Det er såkalt unnværlige kapitler. Som du kan lese hvis du har lyst. Og da er det instruksjoner på hvordan man skal hoppe. Kapittel 1-73-2-123 osv. Og da får du noe helt annet.

Cortazar er vel også en drivende god novelleforfatter? Men hvilken lesning vil du anbefale folk?
Les den streit igjennom først! En tredje måte er å lese den i ett strekk fra 1-158. Det blir merkelig, men bra! Den boken er så viktig for meg, jeg vet ikke om det var meg som lærte meg å tenke sånn, eller om den bare minte meg på noe jeg allerede visste? Kan ikke lenger skjelne hvem som er hvem, hva som er hva. Jeg har lest den så mye at den av og til er litt for tett inn på allting, det er kjipt å klappe en katt av og til, i et smug, og så sitter du egentlig på landmark og så ser du på hun du er sammen med og så oppdager du at hun ikke finnes, for du sitter og hører på jazzplater sammen med en kineser som viser deg bilder av henrettelser. Sånne ting skjer meg hele tiden. Noen dager er verre enn andre, det må sies.

Noe helt til slutt?
Hamlet og Odyseen. Brilliant på alle måter! Det er rett og slett best. Det er jo egentlig ikke spørsmål om det. Det er en grunn til at alle sier Shakespeare er best. Det er fordi han er best. Samme med Beatles. Du kan si hva du vil om det, du kan like dem eller ikke, du kan synes Stones var tøffere og Velvet stiligere, men de er jo best. Noen ting er hva de er. Det er veldig bra. For mange andre ting er ikke det.

Henning H. Bergsvåg (f.1974) er forfatter og jobber på ”Galleriet” i Bergen offentlige bibliotek. Han har gitt ut diktsamlingene ”Newfoundland” (Gyldendal , 2000) og "Nattarbeid" (Gyldendal 2003).