Vaktmester´n: Komprimateria

Publisert Sist oppdatert

Papirkomprimatoren er full før jeg kommer på vakt og maskinen nærmest begravd av et uendelig antall pappesker og kasserte bøker, som bare venter på å bli most, men som først må sjaues ut igjen av søppelrommet, slik at den begravde komprimatormaskinen blir tilgjengelig for tømming, før en ny mose-runde kan ta til. I taklampa til Liv blinker et rør som gjør henne gal, noe jeg trodde hun allerede var; i alle fall blir jeg det … av at søppelmennenne ikke leverer returpaller når det henter baller med papirmos. Jeg kan jo ikke bære baller på 500 kilo? Og på inboxen og ligger sikkert nye oppgaver og venter, i tillegg til gamle mase-e-poster. Sikkert noen som ikke kommer inn på kontoret sitt fordi låsen har slått seg vrang. Hverdagen tar rett og slett balletak på meg, noen ganger, men det hadde jo verre uten. Uten noe arbeid å gå til, mener jeg.

Men ojsann, i posthylla ligger en invitasjon! Kom og bli med, sier den. Treff dine nye kolleger, vi skal gjøre stas på oss! Ikke akkurat med disse ord, men likevel. Invitasjonen til mottakelse i Rådhuset i anledning komprimeringen av fire etater til én, er ekte nok. Kunstsamlingene, Idrett og Bad, Deichman og Byarkivet; alle 500 medarbeidere er velkommen. Du verden, tenker jeg. Hva arbeider disse med, da? Siden vi bare kan spassere ut midt på dagen?

Forresten. Badene i Oslo er jo nesten stengt alle sammen. En totimers stopp betyr nok heller ikke noe Kunstsamlingene. De jobber mer over langen, med å skaffe oversikt over kunst som er spredd for alle vinder. Og vi på Deichman, har kutta den daglig åpningstida med én time, så hva betyr to skarve januartimer? Musikkavdelingen kan henvise besøkende til P2: Viktig melding. Vi har stengt. Lytt på radio. For ikke å snakke om filialene. De stenges jo en etter en uansett.

Fra spøk til revolver. Det sto i invitasjonen at man skulle si i fra til sjefen hvis man hadde anledning. I mellomtida hadde sjefen til sjefen min spurt sine sjefer om Deichman kunne stenge, siden alles fravær faktisk gir en slik konsekvens. Svaret var gitt. Så i stedet for å si i fra at jeg hadde anledning til å komme, spurte jeg om jeg hadde anledning til å gå. Joda, jeg fikk bare la søppelkomprimatoren stå og lysrørene som gjorde Trine gal, kunne godt blinke litt til. Og om noen ikke kom inn på kontoret sitt fordi døra sto i vranglås, ble det enda en på mottakelsen!

Det er alltid flott å komme inn i Sentralhallen på Rådhuset. Løfte blikket. Fange inn historien om by og land, frigjøring og arbeiderbevegelse; alt i en imponerende kunstnerisk manifestasjon. Det første jeg la merke til var at Gro Berlin-Balas hadde tatt turen hit for anledningen og ønsket velkommen. Interessen steg ytterligere da jeg oppdaget en ung mann som sto, litt sliten i ryggen, med fylte glass på et sølvbrett. Jo, det var vin å få. Å starte ettermiddagsskiftet med et glass hvitvin på Rådhuset, takker ikke en vaktmester nei til.

Men her gjaldt det å bli kjent med nye kolleger, så jeg spurte den første og beste, gutten med vinen, om hvilken kommunal etat han tilhørte? Feil. Han var innleid fra ISS. Der løper de beina av seg, har jeg hørt. Så dette var vel nærmest kremjobben, stå rett opp og ned i finstas og kjenne hvitvinsbrettet lette litt etter litt, etter hvert som det ene smilende kultur- og idrettskommunale mennesket etter det andre inntok arenaen.

Av øvrige opptredener kom Sinsen Ungdomskorps og Arve Tellefsen på delt første plass. Matserveringen smakte. Talene var ikke akkurat plagsomt visjonære. Jeg gomlet mitt andre kyllinglår da jeg bet meg merke i fungerende direktørs målsetting om å få ut januarlønna i tide, for å sitere direkte. På den forrige slippen fikk jeg Lae-julehilsen. Kanskje vi får nyttårshilsen av Sætness, hun som varmer opp stolen for Balas første halvår. En sommerhilsen på ferielønna, kan vi håpe på, da. Vær så god. Det var mitt kreative forslag til den nye etaten. Nå venter søppelkomprimatoren på meg.

Nils A.RAKNERUD

Powered by Labrador CMS