Den store idéen

Publisert Sist oppdatert

I Whitechapel, London er et bulkete skilt slått opp ved utgangen av undergrunnsstasjonen: MUGGINGS OCCUR HERE. I denne byen gir en del bymiljøer grobunn for aggresjon og mistrivsel. Inntil nylig var heller ikke folkebibliotekene utpreget trivelige.

av Runar Eggen og Åse Kristine Tveit

Engelske folkebibliotek er stort sett en ganske gråbrun og uinspirerende affære. I de fattigste delene av London har de noen av de verste. Nedslitte bygninger og velbrukte bøker med og uten syltetøy er gjennomgangsmelodien.

For noen få år siden forstod regjeringen og bystyret at noe måtte gjøres. I kampen mot kriminalitet, analfabetisme og manglende sosial integrering trengte man effektive våpen. Det ble skapt et sted der folk kan oppholde seg, bli underholdt eller lære noe uten penger. Et sted der alle kan få tilgang til Internett, eller få hjelp med å søke jobb eller lære et yrke. Et sted å bli inspirert og få nye impulser. Et sted man kan spise og drikke mens man blar i bøker. Høres det ut som et folkebibliotek?

Det mente man ikke i London. Disse kjempesatsingene ble kalt Idea Stores, og de ser ut som en blanding av et norsk kulturhus, en stor bokhandel og en litt avansert skole. Lekre som kunstmuséer, og travle som en skole i storefri. Idea stores, eller idebutikker, er noe mer enn tradisjonelle bibliotek. De er kultursentre for livslang læring, med undervisningsrom og barnepass. Det siste er viktig fordi halvparten av lokalbefolkningen er innvandrere fra utviklingsland, og med barnepass får også kvinnene mulighet til å delta.

  • Vår ide er å ha bibliotek og utdanningslokaler under ett og samme tak, forteller Sergio Dogliani, entusiastisk leder for idebutikken i Whitechapel og selv innvandrer.

 

Ikke noe søl

Idebutikken i Whitechapel framstår som et Soria Moria slott i et ellers trøstesløst nabolag, hvor et Sainsbury-kjøpesenter er den eneste bygningen som ikke ser nedslitt ut. Foran inngangen til idebutikkens fargerike glassfasade er det lange rader av salgsboder med tilhørende kaos og vitalitet.

Også inne kan man få kjøpt ting, mest mat og drikke. Man kan sitte i kaféen eller fritt ta det med seg ut i biblioteket. Folk får rett og slett oppføre seg som de gjør hjemme. Dogliani forteller at det var en del skeptiske røster i begynnelsen. Bibliotekarene likte ikke tanken på at folk skulle sitte med brusflasker over tastatur og utlånsbøker. Etter tre måneders drift er tap på grunn av søl ubetydelig, og tyveri omtrent fraværende.

– Folk verdsetter at samfunnet ville bruke så mye penger på dem, forklarer Dogliani. Det er mye penger det dreier seg om. De kommer fra sentrale og lokale myndigheter, samt private og offentlige fond.

Mennesker først og sist

Det er ikke bare i forhold til publikum at idébutikkene har en uvant tilnærming. Også når de skal ansette folk, følger de en litt annen praksis enn vi er vant til. I tillegg til intervjuet, får arbeidssøkere  prøve seg i jobben en dag, og det er kollegene som innstiller på om de skal ansettes. Til dags dato har ikke Dogliani fraveket kollegenes anbefaling. Ingen ser klarere om en person fungerer i jobben enn den som må jobbe sammen med vedkommende.

Alle som ansettes må veksle mellom de ulike publikumsfunksjonene i forskjellige avdelinger. De har ikke lov til å henvise folk videre, men må hjelpe brukerne med henvendelsen, også om det innebærer at de må følge vedkommende til noen som kan hjelpe. Dermed blir arbeidsdagen allsidig, lite rutinepreget og arbeidsplassen attraktiv for den type mennesker som idébutikkene vil ha.

  • Vi har de fagkunnskapene vi trenger nå, så de kvalifikasjonene vi ser etter når vi ansetter, er først og fremst human skills (sosiale ferdigheter), forteller Dogliani.

 

Idébutikken tar også gjerne i mot idéer fra lokalbefolkningen.
– Hvis noen har en idé til et kurs de kan holde, betaler vi dem for det og gir dem lokalene gratis, forklarer Dogliani.

Idea stores handler om å gjøre noe for mennesker som trenger det. Dogliani og hans kolleger er i ferd med å lykkes. Mens de to gamle bibliotekene i Whitechapel trakk rundt 300 mennesker daglig, trekker idébutikken over 1000.

I Oslo planlegger man et nytt hovedbibliotek som skal bli “verdens beste bibliotek” ifølge biblioteksjef Liv Sæteren. På beste vestkant.

Norge har ingen bymiljøer som fullt ut kan sammenliknes med Londons verste, men enkelte områder i Oslo har likhetstrekk. Det står riktignok ingen advarselsskilt på østkantens T-banestasjoner, men det kunne kanskje være en bedre ide å satse på bibliotek der det trengs mest?

 

Powered by Labrador CMS