Forskningsformidling

Av Anne M. Hasund Langballe, Førsteamanuensis

Med aller største forbauselse leste jeg intervjuet med Svanhild Aabø i nr. 7, 1905. Hun har skrevet en doktoravhandling på engelsk om folkebibliotekenes verdi, som hun også har oppsummert på engelsk i flere internasjonale tidsskrifter. På norsk foreligger presentasjoner i powerpointformat, holdt flere steder i landet. Men en artikkel på norsk kan hun ikke tenke seg – hennes jobb er å forske videre. Hun har nemlig brukt mange år og mye energi på sitt arbeid, og det er for mye forlangt at man etter å ha levert et ferdig resultat, skal skrive alt en gang til.
Nei, formidlingen til dem som faktisk kan ha praktisk nytte av arbeidet, kommunepolitikerne, må praksisfeltet stå for – f.eks. ABM-utvikling.
Jeg trodde at populærvitenskapelig produksjon var en viktig oppgave for en forsker. Og jeg minnes en av mine første sjefer, professor H.P. L’Orange ved Det norske institutt i Roma hvor jeg var så heldig å arbeide to år i tidligere tider. L’Orange var en av Norges store, internasjonalt kjente vitenskapsmenn, med et omfattende internasjonalt forfatterskap på tysk, italiensk og engelsk – og også på norsk, til dels populærvitenskapelig. I mange år kom han dessuten til Oslo og holdt lysbildeforedrag i Universitetets aula om de siste vitenskapelige resultatene i romersk arkeologi – for fullt hus! Og dette var en bevisst politikk, for som han sa, fritt etter hukommelsen: "Får vi ikke befolkningen og bevilgende myndigheter til å interessere seg for det vi driver med, sager vi av den gren vi sitter på!"