KOMPISEN OG PROFETENS SKJEGG

Da kompisen min var gutt, var han med familien til en annen gren av familien som alltid har vært veldig kristne av seg. Det skulle være konfirmasjon i den andre grenen, og det ville innebære atskillig av hojing og ekstatiske rop. Såpass visste kompisen og søstera hans. Deres far, en anstendig arbeidsmann med partibok i statskirka, tok de unge for seg og minte om at arbeidsfolk viser respekt for andres tro. ”Samma faen hvor gærne døm er,” sa far, og ville derfor ikke høre verken latter eller vitsing under det seremonielle.
            Da kompisen min vokste opp, var det svært få som yppa med faren sin. Kompisen og søstera stilte derfor alvorlig til seremonien for kusine og fetter. Men det ble bokstavelig talt et salig leven. Der ble det hoija og kauka og ropt, det ble vitnet og sunget køntrilåter om Gudskjelov, Hellig Ånd & Ild, og det suste gjennom salen av Jesus. Under farens myndige blikk og mors nuttete trøstesmil holdt kompisen og søstera seg skinnhellige. Helt til en av de troendes eldste begynte å tale i tunger. Kompisen har bestandig sagt at det hørtes ut som onkel Kåre, som var så lite sakral av seg at ånden hans nesten ble propan. Kompisen og søstera visste ikke hvor de skulle gjøre av seg. I sin nød så de bort på deres syn av en far. Rødblå i ansiktet, kinn som en frosk, og blank i øynene. Og med spastiske kroppsbevegelser og undertrykte lyder som fikk de som sto rundt til å tenke på eselet i stallen. Alt mens mor tørket en tåre, fordi hun kom til å tenke på det sorte får av en bror, alles onkel Kåre. Til slutt lå det tre på golvet bak benkene mens mor sto ensom og tårevåt igjen. En stund trodde den andre grenen av slekta at de tre var blitt frelst. Det ble en pussig stemning under middagen etterpå.

Dette kom kompisen min til å tenke på her for en tid siden, da en dansk blekke hadde publisert tegninger av Muhammed og profetens skjegg, og dermed skapte masse hojing fra folk i Danmark med særskilt skjeggvekst. Debatter om slikt er ikke kompisen fremmed, derfor var han straks klar med sin verdslige mening. Under en lørdagsmiddag hos to venner (den ene er lege og har en årsinntekt på 1,5 mill, den andre er informasjonssjef i et større statlig foretak, begge tilhører middelklassen), kom de danske tegningene opp som drøftingstema. Sjefsbibliotekaren – som er kompisens utearbeidende hustru, og så lærd at det går an å grine av det – minte forsamlinga om at i islam er det ikke bilder, slik vi kjenner det fra kristendommen. Det bør respekteres, la hun til, og var ikke i stand til å utdype utsagnet. Legen sa at han gjerne skulle tatt et år i en flyktningeleir, da hadde han nok lært mer om islam og sånt. Informasjonssjefen foreslo en studietur i stedet. En langweekend med diett på statens satser. Det må da være nok til å kunne uttale seg om saken, mente hun.
– Jeg er lei av leger uten grenser, sa hun. Nå er det på tide med byråkrater uten grenser.
            Denne kvelden var kompisen i godt lune. Han tok derfor sjansen på en egen oppfatning like dyp som han var kommet ned i vertskapets kostbare vin.
– Ved profetens skjegg er jo språklig sett en anakronistisk eksplisitt, påpekte han,
og de andre nikket. Kompisen har ry for å kunne være sprenglærd.

Men for øvrig, fortsatte han, og tok en veldig dyp slurk vin, slik at han kom til sin egen klassebakgrunn raskere enn profeten kom til himmelen, – for øvrig handler jo dette om folk med hue i middelalderen, og som av den grunn ikke skjønner tegninga.
             Etter denne saksopplysningen kom kompisen min med en rap som ut fra lukten fikk legen til å ymte noe om diabetes 2. Informasjonssjefen sa at kompisen avslørte seg som intolerant, hun sa at det var et spørsmål om konvensjon, men mente konfesjon, mens sjefsbibliotekaren sa at hun hadde lest Koranen med interesse. Da sa kompisen at det å være gift og befinne seg i middelklassen, fortoner seg som tvangsekteskap for gutter av arbeidsfolk.

Dagen derpå var ikke sjefsbibliotekaren nådig. Kompisen hadde stått opp ved Dhur-tid, og isolert seg ved vekselvis pc’en og på toalettet helt til han var ved Isha.

Jeg vil minne om, sa hun med tordenrøst, – at vi i bibliotekene får stadig nye oppgaver i det flerkulturelle Norge.
Kompisens blå øyne var kantet av rødt og han gurglet tilbake: Og jeg minner om at det er bedre å bli slått i hodet med en jernstang enn at en mann må røre en kvinne som det ikke er tillatt for ham å røre.
            Han fulgte opp med flere maskuline sitater fra Midt-Østen, og kom ut på kvelden i gammeltestamentlig form da han presenterte følgende vri: – Bibliotekar, med ansiktet vendt mot jorden skal du motta din manns sæd.
            Slike utsagn fører gjerne til begeistring blant bibliotekarer og generell tungetale i middelklassen, og det varte derfor ikke lenge før de var i ekstase over at det manglende formidlingsleddet til kompisen åpenbarte seg. Og fant veien, om ikke til profetens skjegg, så iallfall noe som har visse likheter. Noe som sekulariserte norske middelklassemenn fremdeles har stor tro på.

Dag Larsen