LADYBOY

Å utgi seg for å være en annen enn den man egentlig er, er et eldgammelt motiv i skjønnlitteraturen.

Av Hilde Matre Larsen

Ulf Stark: Jeg tar sjansen (1984)

     «- Du er ikke riktig klok, sa han. – Har du vært jente hele tiden?
     Så skjønte han hvor dumt det hørtes ut og begynte å le han også.
     – Jeg heter Simone, sa jeg.»
(s. 156)

Jeg tar sjansen gikk som opplesningsserie på radio da jeg var på protagonisten Simones alder. Jeg elsket den.

Simone er tolv år gammel. Hun og hennes noe aparte mor flytter sammen med Yngve, «den fyren muttern var sammen med. En skulle tro hun hadde funnet ham et sted hvor det var billigsalg på snåle trøttinger» (s. 17). Simone må begynne på en ny skole, og er ikke videre fornøyd med det. I tillegg har hunden hennes, Kilroy, blitt borte i flyttestyret, og morfaren hennes har rømt fra pleiehjemmet og bestemt seg for å komme hjem til dem for å dø. Det blir mye på en gang for en prepubertal stakkar. Og det stopper ikke der. Første gang hun entrer klasserommet, får Simone seg et sjokk:

«- Vi får vel ønske den nye gutten, Simon Kroll, velkommen i klassen. Jeg håper du kommer til å trives her både med meg og med kameratene dine.
     Den nye gutten! Simon!
     Med ett gikk det opp for meg at det var meg hun snakket om. Det var det idiotiske navnet Simone som hadde skylden.»
(s. 43-44)

Det hele beror altså på en misforståelse. Men i stedet for å påpeke feilen med en gang, velger hun å spille gutt. Det brå kjønnsskiftet byr på problemer. I den første gymtimen går hun inn i jentegarderoben. Katti, den eneste jenten i klassen som har fått pupper og som lar guttene kjenne på dem, blir forelsket i henne. Katti synes at Simon virker mer moden og mer ekte enn de andre guttene i klassen.  Og Simone selv blir mer og mer opptatt av kameraten Isak. Hun bekymrer seg også for de uunngåelige kroppslige forandringene:

     «Hvor lenge kunne jeg innbille dem på slaveriet at jeg var en gutt? Hva ville skje hvis jeg ble avslørt? Tanken fikk meg til å grøsse. På en, to, tre ville vel puppene sprette fram og da sto jeg der. Men kanskje det gikk an å snøre dem inn? Slik det ble gjort med føttene til småjentene i Kina.»
(s. 56)

Når Simone avviser Katti, blir Katti og Isak et par. Det er duket for et trekantdrama utenom det vanlige.
 

J. T. Leroy: Sarah (2000)

J. T. Leroy (f. 1980) har fått enorm oppmerksomhet de siste årene, både på grunn av sitt store talent som forfatter og fordi bøkene Sarah og The heart is deceitful above all things er blitt presentert som det vi kan kalle ‹sanne historier fra virkeligheten›. Men dette er ikke onsdagsfilmen-på-TVNorge-historier. Nei så menn om det er.

Cherry Vanilla er en tolv år gammel gutt med lyse lokker. Han bor sammen med moren, Sarah, som er en «lot lizard», en «truck stop whore». Cherry Vanillas høyeste ønske er å bli som moren. Det er Sarah som først begynner å kle ham opp som jente. Hun slutter med det når veien mellom hennes og Cherry Vanillas madrasser blir kort for horekundene. Sarah er idol, rival og mor i én og samme person.

Glad blir Chery Vanillas hallik:

«All Glad´s pavement princesses dress so comely in the most delicate silks from China, fine lace from France, and degenerate leather from Germany. If you didn´t notice them wearing a raccoon penis bone necklace, and if you didn´t know what that meant, you´d never know they were actually male.»
(s. 1-2)

Glad behandler ham pent til hallik å være, og beskytter ham på sin måte. Men Cherry Vanilla er ambisiøs og utålmodig, og synes ikke Glad gir ham muligheten til å vise sine talenter. Så han stikker av og kommer ut for den brutale halliken Le Loup. Hos Le Loup går han under sitt mors navn, Sarah, og oppdager raskt hvor hard virkeligheten kan være. I starten blir han tilbedt som en kvinnelig helgen, men når kjønnsidentiteten hans blir avslørt, går det nedover i en tilsynelatende endeløs spiral av mishandling og misbruk:

«But there are only two ways out. Through the bogs is one way, and no one has ever heard of anything but dead bodies being hauled out on the other side. Then there´s the freeway.»
(s. 124)

Det eneste håpet er å bli plukket opp av en av lastebilsjåførene, bli en forvrengt Askepott.

J. T. Leroy: The heart is deceitful above all things (2001)

Møt Jeremiah. Cherry Vanilla har en forhistorie. Den blir fortalt i J. T. Leroys andre bok.

Jeremiahs liv består av ekstremer. Bakgrunnen er en strengt religiøs familie. Sarahs far, Jeremiahs morfar, er av den gammeltestamentlige skolen. Han tyr til strenge straffer for bagateller. Bading i klor med tilhørende skrubbing med stålbørste er en gjenganger. Når Jeremiah bor hos morfaren er alt religiøst ladet. Når han er sammen med moren er alt seksuelt ladet. Jeremiah blir mishandlet av bestefaren og misbrukt av Sarahs elskere. Fortrengningen er voldsom. Og den gir til tider urovekkende utslag. Som når Jeremiah kler seg opp i morens undertøy og forfører hennes kjæreste:

«There is something wrong with you, son.» He slowly wipes the foam from his lips. «Or whatever the hell you are. Jesus.» He smoothes out his pants lap.
     «Lord . . .» He chuckles. «You do look . . .» She turns around, raises up the back of the baby doll, and shakes her ass, making the panty ruffles flutter like wings, the way he likes to see. He gulps more beer.
(s. 131)

Mellom disse ytterpunktene går han ut og inn av fosterhjem. Mishandlingen og misbruket fortsetter der.

Siri Hustvedt: The blindfold (1992)

Siri Hustvedt blir dessverre oftest omtalt som Paul Austers kone. Hun har selv skrevet tre romaner og en essaysamling. The blindfold var debutromanen, og en fantastisk sådan.

Iris Vegan er student. To måneder etter at hun har flyttet fra hjembyen Minnesota til New York, deltar hun på et seminar med professor Rose. Sammen begynner de arbeidet med å oversette en tyskspråklig kortroman. Teksten som skal oversettes, heter The brutal boy, Der Brutale Junge på tysk, og er ført i pennen av Johann Krüger i 1936. Teksten ble ikke utgitt før etter forfatterens død. Han døde i konsentrasjonsleir, der han var plassert grunnet sin homofile legning. The brutal boy handler om Klaus, en ti år gammel gutt som fantaserer om voldsomme, perverse handlinger.

Iris blir nesten besatt av teksten. Hun sliter med å finne sin egen identitet, og på sommeren, når professor Rose har reist bort og hun er blakk og ensom, ifører hun seg herredress og hatt og vandrer gatelangs. Hun føler seg så ensom at hun står i fare for å forsvinne, hun er i ferd med å miste sin egen identitet. Ingen kommer noensinne så tett innpå henne at de kan se henne, korrigere henne, så hun visker seg selv ut og erstatter sitt jeg med et annet.

«It´s the suit. The clothes were more than armor. They transformed me. Another person had leapt forward and spoken. I pulled the fedora down close to my eyes, put my hands deep in my pockets, and started off down the street, whistling. I never whistled. I´m a new man, I thought to myself, and laughed out loud. My wandering began that same night and lasted all summer.»
(s. 164)

Iris oppsøker barer i mindre hyggelige nabolag, klipper håret kort og begynner å kalle seg Klaus Krüger. I starten av denne identitetsleken var dressen bare et redskap som gjorde det mulig for henne å bevege seg fritt rundt i byen nattestid og være en betrakter, en voyeur, men etterhvert faller hun inn i en rolle som det er vanskelig å komme seg ut av. Hun fantaserer opp en historie om Klaus som blir plausibel også for henne. Selv om alle andre ser på henne som en kvinne i herreklær, skifter Iris sin indre identitet til å bli Klaus. Som Klaus kan hun tillate seg å gjøre og å si ting hun aldri ville gjort eller sagt som Iris.

«Then I began to suffer from what can be described as perverse impulses, brief but strong desires to do something irrational. They came only at night, and only when I was Klaus. At first they didn´t worry me. I´ve always been prone to terrible fantasies. Seeing a steep staircase, for example, instantly prompts a vision of falling. On a roof or a balcony, I feel tempted to throw myself over the edge. But the wish and the act are miles apart. In Klaus that chasm shrank, and walking the streets at night, I began to feel perilously close to acting on some insane wish.»
(s. 170)

Hun kvitter seg med Klaus i perioder, men han kommer alltid tilbake. Han er en del av den hun er, og hun klarer ikke å rømme fra ham. Den masken hun engang iførte seg, blir sittende.

E. Ernst: Onkel Max og plommetreet (1998)

«Nå er jeg en voksen mann, men som barn var jeg en liten pike. Mor kledde meg i kjole og satte sløyfer i museflettene mine. På min fem års fødselsdag sa jeg: «Ernst er et guttenavn, mor.» «Nei,» svart hun, «jeg heter også Ernst. Ta på kjolen igjen, og spis opp kaken din.» Min mor var en meget bestemt kvinne.»
(s. 9)

E. Ernst er et psevdonym for en norsk forfatter. Onkel Max og plommetreet er en barndomserindring for den fiktive Ernst Ernst, en samling korte tekster, anekdoter, som til sammen utgjør fortellingen om en barndom, en oppvekst utenom det vanlige. Det er i sannhet en merkverdig utgivelse.

Ernst Ernsts mor ønsker altså at han skal være en liten pike. Så sterkt ønsker hun dette, at hun tar lille Ernst ut av skolen. Ernst får nemlig ikke lov av gymnastikklæreren til å dusje sammen med de andre pikene. Moren skaffer ham en kvinnelig privatlærer. Hun synes ikke det anstår seg for en ung pike å ha en mannlig sådan. Faren er tydeligvis med på notene. Han er mye bortreist, men når han er hjemme, plukker han ut kjoler som lille Ernst skal ha på seg når de går ut for å spise. 

En av privatlærerne, Birgitte, mener at nok får være nok:

«Tiden gikk, og jeg vokste raskt. Både Hanna og Birgitte så underlig på meg, og på mor. En dag sa Birgitte at vi hverken skulle ha fransk eller gå tur. Jeg skulle lære noe annet. Hun spurte hva jeg syntes om gutter. Jeg ble temmelig forbauset. Jeg svarte at jeg ikke syntes noe bestemt, men jeg kjente jo ingen heller. Birgitte bare nikket. Så spurte hun hva jeg mente var forskjellen mellom piker og gutter. Jeg svarte at piker og gutter gjør forskjellige ting, har forskjellige klær, og så videre. Birgitte ble litt anspent.»
(s. 87)

Birgitte tar bokstavelig talt saken til Ernst i egne hender og lærer ham forskjellen på piker og gutter en gang for alle.

Mon tro om Lars Saabye Christensen leste denne boken før han begynte å skrive Maskeblomstfamilien?

Lars Saabye Christensen: Maskeblomstfamilien

Hver gang jeg åpner en av Lars Saabye Christensens bøker, har jeg visse forventninger til eller fordommer mot, det som skal komme. Oslo, vestkant, 60-tall, mye bakgårds-og barneestetikk i en svunnen tid der folk var omreisende i strømper og noen ble voldtatt av tyskerne og pre- og postpubertale kvaler og alt det der. Dette er nok forfatteren selv klar over etterhvert.

Derfor:

I Maskeblomstfamilien, Lars Saabye Christensens mørkeste bok til nå, og med en av de beste åpningslinjene jeg har lest i en bok noensinne («Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv.»), ble alle forventninger og fordommer knust i løpet av lesningen. Da jeg var ferdig med å lese boken, var jeg mindre sikker på hva som hadde skjedd, enn jeg var da jeg åpnet den. Hovedpersonens kjønnsidentitet og navn er en kilde til tidløs undring:

«Jeg hadde fått et navn. Jeg skulle ikke si det til noen. Alt som var mitt, var hemmelig.
     Ladyboy.»

Sanger:

Lou Reed: Candy Darling

Antony & The Johnsons: I am a bird now

Sister Sonny: Leonard in drag

Blur: Girls & boys

Filmer:

Boys don´t cry (1999)
Regi: Kimberly Peirce

The crying game (1992)
Regi: Neil Jordan

Psycho (1960)
Regi: Alfred Hitchcock

Victor/Victoria (1995)
Regi: Matthew Diamond og Blake Edwards

Some like it hot (1959)
Regi: Billy Wilder