Man kødder ikke med Ibsen!
Farvelsang fra Aslak Sira myhre
Det er forfallstider. Uten sammenligning for øvrig, er det takk og farvel fra meg i Bok og Bibliotek, mens Ibsen kastes ut av den norske skolen. Det første skal jeg komme tilbake til, men Ibsen går vi rett på.
Det har seg nemlig slik at de nye læreplanene for norskfaget i grunnskolen ikke nevner Ibsen eksplisitt. Det sies ikke noe sted at elevene skal lese hverken Vildanden eller Peer Gynt. Denne mangelen på respekt for og navns nevnelse av Norges største dramatiker, har ført til gjentatte ramaskrik i media, seinest i en serie artikler i Bergens Tidende. Nå gir mediorama sjelden noen troverdig gjengivelse av virkeligheten, og sånn er det heller ikke denne gangen. Når sant skal sies, sto det heller ikke i den gamle læreplanen at man måtte lese Ibsen, så det er knappest en nyhet. Og spanskrøret blei forbudt i skolen allerede før krigen. Skal man være helt alvorlig, så er det gjennomgående at det er mye og til dels god undervisning i Ibsen i norske skoler. I jubileumsåret kommer bl.a. alle 17 åringer til å få en egen bok om og med Ibsen til odel og eie. Sånn sett kunne man latt hele Ibseniaden gå forbi uten å løfte øyenbrynene for høyt, hadde det ikke vært for at Foreningen !les og undertegnede gang på gang blir holdt ansvarlig for denne ikke-eksisterende utraderingen av Ibsen fra pensum.
I løpet av tre år som leder for Foreningen !les, har jeg truffet tusener av lærere og bibliotekarer, elever og litteraturinteresserte. Jeg har snakket om bøker, lest høyt og propagandert lesingens velsignelse etter beste evne. For dem som har hørt godt etter, har det forhåpentligvis også vært mulig å høre en tanke bak alt maset. Jeg har en idé om dannelse, demokrati og kultur som i all enkelthet går ut på at du får tilbake det du putter inn. Fyller du det offentlige rom med søppel får du søppel tilbake, fyller man det med kultur og tenkning kan man høste noe bedre. Samfunn og fenomener springer ikke bare fram nedenfra, de skapes også ovenfra, av skole, media og dannelsesagenter. Jeg har aldri vært flau over å si at jeg ønsker å skape, å danne, et folk ovenfra.
Men alt dette ser ut til å ha drukna. Etter tre år er det som ser ut til å ha festa seg, "De liker ikke Ibsen". Og det skal man gjøre. Jobber man med litteratur i Norge, jobber man med Ibsen. Man lovpriser ham og snakker om den kulturnasjonen vi ikke er. Man bekymrer seg over at ungdommen ikke lenger kan Terje Vigen utenatt og at bøygen heller oppfattes som en feilstava dansk homse enn en litterær figur. Gjør man alt dette, gjør man det rette.
Jeg tror ikke det er med Ibsen i hånd du danner en ny generasjon i Norge. Uansett hvor tidløse man måtte mene at Nora og Brand måtte være, så er det å sitte i klasserom og lese attenhundretallsdrama å danne litteraturhat, hverken mer eller mindre. Jeg har aldri ønska Ibsen av pensum, aldri ment at klassisk litteratur ikke har en plass i skolen, men jeg, Foreningen !les og mange andre som hver dag jobber som dannelsesagenter i den norske skolen har erfart at man må lære å krabbe før man kan danse tarantell. Og denne litterære krabbingen kan fort bli ødelagt om Ibsen, Bjørnson og Lie er det inntrykket man har av hva den norske litteraturen rommer.
Dette arbeidet har vi kommet langt i, ikke gjennom å fjerne Ibsen, men gjennom å få andre bøker inn i skolen, gjennom lesekvarten, aksjon tXt, Bok til Alle og en rekke andre leselyst-tiltak får norske ungdommer idag et bilde av en rikholdig moderne litteratur. Sånn var det ikke da jeg gikk på skolen, og heller ikke for fem til ti år siden. Hvis de dannede bare kunne slutte å bråke en liten stund, vil de kanskje oppdage at vi om noen år får en rekke nye lesere av Ibsen, ikke fordi navnet hans står på side 437 i læreplanen, men fordi flere nå liker å lese bøker.
Men denne sangen har jeg sunget før, som trofaste lesere sikkert allerede har oppdaga. Og det er derfor jeg slutter av nå. Når du forteller samme vitsen for tredje gang på fest, er tida inne for å gå hjem. Jeg nærmer meg det punktet, og for å ikke skjemme meg helt ut før midnatt, overlater jeg heller plassen til andre. Dere hører nok fra meg i BoB på andre vis. Til da, god bok.
