Fri kompetanse

Festbrems

Av Grethe Melby

– Men hva er egentlig kompetanse? spurte direktøren i et stort og velrennomert forsikringsselskap under en middag med et knippe kulturarbeidere. Det hadde  akkurat dreid seg om den nye pensjonsloven. Ingen skjønte noen ting. Konklusjonen for de fleste (unntatt direktøren) var at for kategorien "åndsarbeider" er pensjon et ikke-tema. Frifanter i full flex fra prosjekt til prosjekt mellom det ene tre-til-seksmåneders vikariatet etter det andre får ikke pensjon. De må stole på seg selv.

Jeg fortalte om mine sleipe triks: – Jeg stiller meg svært positiv til å skrive en tekst om hva det måtte være. – Ofte påstår jeg at det ikke koster meg en kalori å gjøre det på nullkommaniks. Men når deadline nærmer seg, da er det andre boller. Da gjelder det å oppføre seg som en hvilken som helst håndtverker, som tar på seg alt for mange oppdrag, og haler ut tiden med løfter og løgn.

Direktøren nikket. Han kunne fargerikt fortelle en mangslungen anekdote om to sleske snekkere som hadde lovet å bygge om huset hans til et slott. Først begynte de å rive huset hans. Så forsvant de ut i intet med løfte om at et forskudd på lønn kanskje ville få huset helt igjen. – Nettopp! svarte jeg. 

Direktøren var den eneste som egentlig hadde greie på dette med pensjon. For hva annet er pensjon enn forsikring? Derfor agerte han lenge som orakel rundt bordet. Han kunne svare på alle spørsmål. Han listet opp det ene programmet etter det andre, i alle mulige varianter, her var det full fleksibilitet og en enorm valgfrihet. Det frilansere burde gjøre, var å kjøpe pensjon fra et forsikringsselskap. Deretter bisto han, som tross alt satt på relevant kompetanse, med raske kostnadsoverslag. Det hele virket uoverskuelig komplekst. Vi  konkluderte med at det var best å skifte tema. Det var da spørsmålet kom: – Men hva er egentlig kompetanse?

Eller. Det var egentlig ikke da. For først snakket vi nemlig om fremtiden. Fjernsynets fremtid. En av kulturdamene rundt bordet mente at allmenkringkastingen og selve prinsippet om publikum som en allmenhet, det forvitrer: – Mer og mer retter fjernsynet seg mot bestemte målgrupper. – Slik skilles menneskene fra hverandre. Og vi kommer til å oppleve at det er pengemakten som rår. Det blir amerikanske tilstander. Et feminisert programtilbud der reklamene stort sett henvender seg til kvinner. Eller et programtilbud som byr oss fotball til vi spyr, fordi man allerede har betalt i dyre dommer for en avtale som tar det for gitt at alle elsker fotball. – Totalt irrelevant, hevdet en kulturmann. – Digital TV og Internett vil smelte sammen. Om få år vil vi ikke lenger ha TV-kanaler. De aller vil fleste ha lært seg å unngå reklamen og setter fritt sammen sine egne programpakker! – Nja, er ikke så sikker på det, sa jeg. – Tror du ikke reklamen vil være skrevet inn i koden som en del av programmet? At folkene som styrer med det digitale bakkenettet også har hørt om effektive, tekniske beskyttelsessystem? – Hva er snakker du om? spurte forsikringsmannen. – Jeg vet ikke, sa jeg. – Men jeg vet at om jeg virkelig hadde reell kompetanse til å forklare deg hva et sånt beskyttelsesssystem er, så har jeg faktisk ikke lov. Kompente samtaler om avansert matematikk i et middagssselskap er på kanten av åndsverkslovens §53a. Så pass opp for din sønns avanserte kjøkkenbordsmatte. Han er kanskje kriminell.

Dette underholdt. Det underholdt enda da jeg sluttet å være gemyttelig, og ga meg til å være engasjert, indignert og intens. Snakket i vei om kode og kontroll, om kunnskap og makt, om ytringsfrihetens skrale kår og om hvor inkompetente alle egentlig er. Jeg var rent ut insisterende, og det på en slik måte at det ikke lenger var særlig morsomt, heller. Jeg var i ferd med å bli en masete festbrems, en skrikete gledesdreper. Kulturmannen forsøkte forsonende: – Uansett. Selv om du har rett kan jo ingen kontrollere at du ikke går og smører deg en brødskive under reklamen. Han sparket meg på skinnleggen. – Au! skrek jeg, og spyttet mot ham: – Og det der med at alle kan velge helt fritt og sette sammen sine egne programpakker? Hva er så nytt med det, kanskje? Har ikke alle som vil i mange år kunnet gå på biblioteket og velge fritt og sette sammen sin egen leseliste helt etter eget ønske? Har vi ikke selv kunnet komponere vårt eget litterære repertoar, lage en kompilasjon, som det heter, og er det ikke et poeng at ord som "komponere", "kompilere" og "kompetanse" alle har "komp" i seg, fordi alt henger sammen med alt annet? – Jeg pleier ofte å spørre bibliotekaren, sa kulturdamen spakt. – Hun pleier å vite hva hun kan anbefale meg etter at jeg har forklart hva jeg er ute etter. Og så har jeg en favorittbibliotekar som jeg stoler på. Som jeg vet kommer med gode svar, liksom. – Litt sånn som med deg, sa hun og pekte på direktøren:- Dere vet liksom hva man skal gjøre. Det var omtrent da at direktøren satset stort og ga seg hen til ontologien:  – Men hva er egentlig kompetanse?

Grethe Melby har hovedfag i Informasjons- og medivitenskap, og er redaksjonsmedlem i nettidsskriftet kunstkritikk.no. Hun arbeider som frilans kritiker og skribent