Lei
Til den smektende muskuløse silhuettvignett som illustrasjon har undertegnede på mirakuløst vis traktert denne side med tekst i to og et halvt år, i tillegg til den daglige dont (don’t, do not) som vaktmester på Europas mest egenartede tempel. Til og med Parthenons søyler i Athen står stødigere enn dette bygget. Men gled deg ikke for tidlig. Jeg har tenkt å fortsette å skrive, så lenge det blinker et lysrør i det fjerde magasinet. Før noen har fått summet seg ordentlig etter at hovedhuset skiftet eier, så skifter eieren navn fra K-by til O-by, og ikke nok med det: Deichman-etaten blir ned-kalfatret eller om-eliminert i en større etat med et navn som er langt mer sportslig, i alle fall for tungebåndet. Kultur- og Idrettsetaten. Gusjelov at det er nedlagt forbud mot å si kie. Kie kie … vi var i ferd med å låte som et fuglefjell verpesjuke måker hele gjengen. Men B-bylivet går sin gang, og i disse dager skifter jaggu også herværende tidsskrift ut sin gamle redaktør og innsetter en ny. I en mail gir påtroppende red. uttrykk for at hun vil ha meg til å fortsette med mine bidrag, men ber meg samtidig melde fra hvis inspirasjonen viser tegn til sviktende kurve. Si fra hvis du går lei, sier hun, og tilbyr oppmuntring og trøst. Hyggelig ment. Men hun har naturligvis ikke skjønt noen verdens ting. Det er jo nettopp fordi jeg er lei at jeg skriver! Slik har det vært siden kladdebokas aller første notater, nedtegnet for tre tre yrker og fire damer siden. Da handlet det også om hvor grusomt jeg hadde det – med den daværende samboeren. Uforskyldt skilte menns forening var ennå ikke opprettet. Siden, da jeg hadde jobb på fabrikk, overtok arbeidsformannen som negativ inspirasjonskilde. Han gikk under tilnavnet busemann og vi var temmelig lei kjeften hans, alle sammen. Han kunne be folk ta abort hvis graviditeten ble brukt som unnskyldning for ikke å jobbe overtid. Men jeg skrev og skrev, fikk etter hvert ting på trykk, og holdt ut. For meg er det å være lei selve kreativitetens vei. Og noe bedre yrke enn vaktmester går det ikke an å finne, i så måte. Akkurat nå er jeg for øvrig lei av å være sjukmeldt. Etter mitt atlanterhavssprang inn i solen, det vil si til det tropevarme Cuba, sviktet akillesen totalt. Nå krykker jeg meg fram; kall meg gjerne vraltemester, og begriper ikke hvordan jeg har gjort meg fortjent til en slik skjebne. Strålende. En ting er å være lei jobben. Det motsatte er enda verre, kan jeg forsikre. Jeg lengter tilbake til alt-som-ikke-er-som-det-skal-være-jobben min. Der det alltid er noe å rette på. Der det er plenty med idioter som plasserer tingene på feil plass, vimsiotekarer som mister garderobeskapsnøkkelen eller klager over at luftfuktigheten har gått i minus. Jeg lengter tilbake til huset der det umulige kan skje og skjer hele tiden. Der heisene stopper med og uten passasjerer, med og uten klaus. Der takene lekker og veggene slår sprekker. Der man minst tre ganger om dagen kan høre seg selv utbryte: Ikke nå igjen! Jeg lengter faktisk tilbake til huset der heismontør Pompel og elektriker Pilt driver sin daglige ugang, slik at vi må be dem komme igjen i morgen. Og i overimorgen. Og i forgårs. Reparere, rapportere, gestikulere. Jeg tror jeg kan krepere. Hvis heisen repareres flere ganger nå, går den sannsynligvis rett til himmels. Men det er kanskje den eneste måten en vaktmester kan få møte St. Peter på. Å, nei min kjære redaktør. Det er ikke slutt enda.
