– Litteraturen binder oss sammen

Av Eldri H.Fagerlund

Eksiltilværelsen får oss til å tenke over hvem vi er. – sier Mariya Vimalarajan. Hun har oversatt flere norske, kvinnelige forfattere til tamil. Med dette håper hun at innvandrerkvinner vil la seg inspirere til å lese, og kanskje aller mest: Skrive ned sine egne tanker og følelser.

Hun er en av de mange tamilene som flyktet til Norge på midten av 90-tallet, og hun har nå vært bosatt her i 20 år. Først i Stavanger, siden i Ålesund hvor hun bor nå.  Vi møter henne utenfor Klipra gamle skole, en bygning der det internasjonale senteret en gang var.  Fremdeles drives det kulturarbeid i bygningen, og Maria har nettopp fulgt to av sine fire barn til undervisning i tamilsk, klassisk dans. Vi har tenkt oss til biblioteket i Ålesund, der Mariya også en periode hadde arbeidspraksis gjennom NAV.  Hun sier at hun likte seg veldig godt på biblioteket, men det var ingen mulighet for ansettelse. Nå har hun fått en vaskejobb på den andre siden av byen.
– Jeg ser frem til å få råd til å ta sertifikat, da vil jeg spare mye tid, – sier hun.  Vaskejobben er ikke fast, den er basert på oppringninger fra et vikarbyrå. – Det er litt vanskelig å planlegge tiden sin når man er tilkallingshjelp, sier småbarnsmoren. Hun sier at hun er frustrert over å ha gått på mange kurs og praksisplasser, uten at det har ført til en jobb.  – Alltid kurs og atter kurs, – sukker hun.

Kampen for tilværelsen
De tamilske oversettelsene av norske kvinnelige poeter ligger dypt nede i vesken i dag.  Det er så mye annet å snakke om først, om jobben som hun trenger men som ikke er der. Kampen for en tilværelse i et fremmed land. Når man flytter fra et land i krig, møter mange en ny kamp. Etter den grunnleggende tryggheten som man får gjennom mat, klær og hus, vokser det frem nye behov, som behov for samhørighet, aksept og ikke minst en sosial identitet. Og det er kanskje disse grunnleggende, menneskelige behovene som har motivert Mariya til å lese norske kvinners forfatterskap? 
– Min interesse for norsk kvinnelitteratur utviklet seg gjennom at jeg startet å skrive i et tamilsk kvinnetidsskrift som kommer ut i Paris. Konflikten på Sri-Lanka har jo ført til at vi tamiler har flyktet til ulike land i hele verden. Dette har igjen fremprovosert et behov for å vite hvem vi er, både som folk, som menn og kvinner og som personer. Av noen norske venner ble jeg gjort oppmerksom på blant andre Marie Takvam, Camilla Collett, Amalie Skram og Sigrid Undset. Store norske forfattere som også er internasjonalt kjent.  Jeg gikk på biblioteket og lånte bøker av og om disse kvinnene. For meg føltes det som en lettelse å lese deres tekster. Jeg kjente meg sånn igjen, plutselig opplevde jeg at jeg hadde noe til felles med norske kvinner. Det var ikke lenger så stor avstand mellom oss. Nå hadde jeg en port til dere gjennom litteraturen.  Det at jeg som tamilsk kvinne opplever dette, viser jo bare at vi er opptatt av de samme tingene over hele verden, uansett hvilket land vi kommer fra.

Politisk interesse
– Konflikten på Sri- Lanka har ført til at vi kvinner har blitt mer bevisste på hvem vi er, både som tamiler og på vår rolle som kvinner. Det er en økende politisk interesse blant tamilske kvinner i eksil, og likestillingsspørsmål er stadig like aktuelle, enten man bor på Sri-Lanka eller i Norge.  – Selv om Norge har kommet langt når det gjelder likestilling på mange områder, er det fortsatt områder som står igjen. Og kanskje dette merkes ekstra hos oss som både er kvinner og innvandrere. Vi erfarer en dobbelt kamp, kampen for å nå frem i arbeidslivet som innvandrer og som kvinne, – sier Mariya.  Så er det også forholdet mellom mann og kvinne. Jeg vet at mange innvandrerkvinner lever i to verdener. Den ene er utenfor kjøkkengardinene, og den andre innenfor.  Du får ikke disse kvinnene til å si så mye, skyter Mariya uventet kontant inn. – Innenfor huset vegger er det hjemlandets regler som gjelder, og det er i denne doble virkeligheten mange, utenlandske kvinner lever i.  Jeg tror derfor at kvinner som lever i eksil, kan lære mye og oppleve mye trygghet gjennom å lese litteraturen som finnes i deres nye hjemland.  Og det er en av de viktigste grunnene til at jeg oversetter og skriver om norske forfattere på mitt eget morsmål. 
– I tillegg er det også en personlig interesse som jeg har. Jeg har alltid vært interessert i lyrikk og skrev mye da jeg bodde på Sri-Lanka. I Norge har jeg måttet ha fokus på andre ting, men jeg skriver også litt her. Diktene mine handler om kvinneproblemer, krig og kjærlighet, ikke minst det siste, sier hun.  Mariya er sammen med ektemann og fotograf Simon redaktør av et tamilsk tidskrift som heter ”Uyirmei”, på norsk kan det oversettes til ”Sjel og kropp”.  Bladet ble første gang utgitt i mars 2006, og kommer ut fire ganger i året i cirka 500 eksemplarer som spres over Europa, India og til Sri-Lanka.  – Jeg håper at flere innvandrerkvinner vil skrive om sine tanker og følelser. Det tror jeg kan være lettere for mange enn å snakke, – sier Mariya Vimalarjan og spør om vi kjenner til diktet ”Endå ein gong” av Marie Takvam. – Dette er ett av mine yndlingsdikt, – sier Maria Vimalarajan.

Endå ein gong

Endå ein gong har eit menneske
kome inn under huda mi
inn i blodstraumane
ut i leppene,
attom augene.
Hendene og fingrane er ikkje lenger berre mine
dei styrest av usynlege trådar
mellom oss,

føtene og tærne går ikkje
dei vegar tankane mine har asfaltert.
Håret mitt legg seg i lokkar
slik det trur at du vil.
Aldri, aldri kan eg styre meg sjølv.
Rører eg ved ei hand, ei varm og nær hand
er eg endå ein gong fanga.
Endå om du ikkje er her, bor du i hjernen min
dreg i nervane,
og eg er ei dokke
i ditt teater.

Marie Takvam

 
 
Mariya Vimalarajan
En mann jeg ikke fant

Min fortelling til
Min Far
Og min mors grav
Til de to som har funnet den synlige Gud
Til meg

Jeg vil aldri finne
en synlig Gud
Til min datter
Hun vil finne sin mann
På sin måte

Jeg ble oppfostret
Og vokste opp
Kun til å drømme

Mange hundre
Mange tusen
Mange millioner
Av blomstrede stjerner
Var mine drømmer

Lignet på apen som
Puttet lus og egg i munnen
Den synlige Guden puttet
De stjernene i munnen
Resten beordret han
meg til å sope opp
og kaste i søppelet

Min datter
Vil finne en mann

Livet vil ikke
Kvele hennes hals
Livet og hun
Vil følge hverandre
Hun vil ikke miste livet
Til den synlige Guden
Heller ikke sope det opp
Og kaste det i søppelet

Ikke som deg min mor
Ikke hennes mor som meg
Hun vil heller gå med rak rygg

Hun vil heller ikke klage
Ved min grav
Som jeg gjør nå
Ved din grav

Mor!
Hvorfor ble jeg nektet
Å finne en mann
Istedenfor
Den synlige Gud?

Oversatt av Anton Patrick og Nirmalan Selvarajah