”Æille prate like høgt og ingen høre på”

Om offentlighet og 2.0 i byer og bibliotek

Jeg bor i Gamlebyen, ved Harald Hardrådes plass. Det er en av Oslos mest spennende bydeler. Harald Hardrådes plass er et av Oslos fineste by-rom. Gamlebyen er et levende bibliotek. Der har Oslos utvikling i mer enn 1000 år avleiret seg i lag på lag.  I Middelalderbyen er byens tidligste historie dokumentert. Trehusbebyggelsen på Vålerenga står der som et monument over innflytterne fra landsbygda som kom til byen på 1850-tallet for å finne arbeid i den framvoksende industrien og tok med seg byggeskikken hjemmefra. Bygårdene på Tøyen og høyhusene på Enerhaugen kontrasterer boligbyggingen for arbeiderklassen på 1860 med boligbygging for arbeidere og den arkitektoniske ideologien på 1960-tallet. Få steder gjenspeiles det flerkulturelle og kosmopolitiske Oslo bedre enn på Grønland.

Jeg husker en søndag kort etter at familien hadde flyttet til Gamlebyen for snart to år siden. Først hadde vi gått tur i Middelalderparken og sugd inn den eldste delen av byens historie. Vel hjemme i leiligheten kikket jeg ut av stuevinduet. Over Harald Hardrådes plass gikk et langt demonstrasjonstog med innvandrere fra muslimske land. Plakatene i toget hadde ett hovedbudskap: Islam er en fredelig religion. Slik fanget jeg i én sveip inn 1000 års byhistorie. Ingen andre lokalsamfunn i Norge har den samme spenningen og kompleksiteten.

Folkdesign
Men vi har ett problem i Gamlebyen. Det kan vi kalle byplanlegging 2.0. Et av utslagene av byplanlegging 2.0 er folkdesign. Det innebærer – muliggjort av nye teknologier og produkter innen malerfaget – at alle kan sette sitt preg på hvordan fasadene på bydelens gårder skal framstå. Nå er det bare noen få som benytter denne muligheten, men de er til gjengjeld svært aktive. Kontrollerte fargevalg og kontrollerte uttrykk for ulike epokers arkitektoniske stil settes ut av spill og erstattes av aktivistenes individuelle tagger. Vi andre bruker ressursene på å gjenopprette kontrollen i fargevalg og uttrykk – gjenopprette det offentlige byrommet.. For den individuelle taggingen leder til forslumming og bryter ned byrommets karakter som offentlig rom.  

Men noen steder ser vi taggernes aktiviteter har et potensial som kan integreres i og befrukte det offentlige rommet. Men de spontane utformingene må bekjempes.

Er bibliotek 2.0 og folksonomier en parallell til byplanlegging 2.0? Bibliotekene som institusjoner og bibliotekarene som profesjon har én hovedoppgave: det er å legge til rette for offentlighet – å gjøre kunnskap og kultur offentlig tilgjengelig. Den engelske sosiologen Frank Webster skriver i sin bok Theories of the information society at biblioteknetterket  er det nærmeste man kommer en realisert offentlig sfære. Hva får 2.0. å si for bibliotekets mulighet til å realisere sin hovedoppgave, som er å være en arena for offentlighet?

Hva betyr offentlighet?

Offentlighet betyr ikke at alle skal få anledning til å sette sitt merke på fasadeveggen. Offentlighet betyr at det finnes arenaer som vi alle har adgang til, hvor vi alle kan legge fram forslag til debatten og hvor debatten leder til en beslutning om hvilken farge som skal velges.

Samme arena
Offentlighet forutsetter at vi snakker sammen på samme arena. Det er ikke en arena for parallell lek, slik barn driver med fram til tre års alder, men en arena for felles aktivitet. Om jeg lager meg en blogg betyr ikke det at jeg melder meg på noen offentlig arena. Blogging kan bety en utvidelse av det offentlige rommet. Men det kan også – dersom vi i større og større grad uttrykker våre meninger på hver våre parallelle blogger – være en teknologisk avansert måte å snakke med seg selv på.

Offentlighet forutsetter noen ordninger som gjør at vi i så godt det lar seg gjøre snakker om det samme og holder oss til saken. Redaktørers, moderatorers og fagfellers vurdering er eksempler på slike ordninger. Kontrollerte vokabular og bibliotekarers arbeid for å utvikle samlinger av universet av informasjon og dokumenter er blant bibliotekarprofesjonens bidrag.

Ta lista Biblioteknorge.no.  Den er en god illustrasjon på nødvendigheten av slike ordninger. Noen ganger – men det er ikke så ofte – viser lista hvilket potensial slike fora har med hensyn til å bygge en utvidet offentlighet. Men oftere ligner diskusjonene der den ustrukturerte samtalen rundt lunsjbordet hvor den ene assosiasjonen tar den andre og hvor vi ender opp med et tema milevis unna det som var utgangspunktet og uten at noen skjønner hvordan vi havnet der. Da fungerer ikke lenger lista som en arena for offentlighet.

Står vi overfor samme utfordringer når det gjelder  2.0 og folksonomier?

Offentlighet forutsetter en grad av disiplin og alvor. Når vi melder oss på den offentlige arenaen med forslag, skal vi ta på oss den tankemessige blådressen vår og prøve så grundig og presist som mulig å uttrykke vår kunnskap og våre synspunkter. Det er ytringer som er filtrert gjennom slike krav som det er bibliotekenes oppgave å gjøre tilgjengelig for å fremme den offentlige samtalen. Offentligheten er ikke en arena for slengbemerkninger.

Samfunnsgjøring
Den nye rektoren på Danmarks bibliotekskole, Lars Qvortrup, skriver i sin bok Det hyperkomplekse samfunn at essensen ved informasjonssamfunnet er at det eksponentielt øker antallet mennesker vi kan være i samfunn med; det leder til økt samfunnsgjøring. Det tror jeg er riktig hvis vi erstatter det deterministiske verbet leder til med kan lede til. Potensialet for mer samfunn realiseres ikke spontant og av seg selv. For informasjonsteknologien kan også lede til fragmentering, individualisering og oppløsning av offentligheten; den kan lede til at vi utvikler våre egne individuelle informasjonsunivers hvor vi ikke utsettes for andre verdier og holdninger enn de som er våre egne, at vi isolerer oss i hver vår blogg sammen med dem som ligner mest på oss selv – altså mindre samfunn ikke i stedet for mer.

Kanskje har Prøysen i sin kjente vise om søskenbarnet på Gjøvik gitt den beste og mest presise oppsummeringen av noen av hovedutfordringene vi står overfor i informasjonssamfunnet og som også må ligge til grunn når vi diskuterer 2.0, blogging og biblioteket som offentlig rom.

Og motet stig og praten går og ingen kæin forstå
 at æille prate like høgt og ingen høre på
 
Er ikke det en presis oppsummering av hvorfor vi trenger bibliotek og bibliotekarer? Vi skal legge til rette for at vi hører, ser og forstår hverandre og at den offentlige tilgangen til kunnskap ikke drepes av at vi blogger i munnen på hverandre og tagger oppå hverandre. Alt som fremmer mulighetene til at vi hører, ser og forstår hverandre skal bibliotekfeltet ta i mot – alt som leder til den situasjonen Prøysen beskriver, skal vi avvise. I det perspektivet må vi diskutere 2.0.