Om jeg skrev mitt levnet uten fordølgelse, – en bok til veiledning og etterfølgelse?

Vi voksne sitter bare og snakker om kjedelig, så det er like greit å leke for seg selv. Hun løper inn og ut av rommene, er borte en stund og kommer tilbake snart. Flyr Fairytopia-Barbie med vinglete venstrearm mens hun sklir ullsokkelesten rundt på den glatte parketten. Slenger seg ned på rosa joggebukseknær. Fiser gjennom gangen. Inn på soverommet. Inn igjen i stua. Inn på badet litt.

Det prates en stund til det merkes at det er for stille. Når unger har vært borte en luke stopper samtalen opp. "Hva holder hun egentlig på med der inne på rommet sitt." Lurer alle. "Og hvorfor har hun lukket døra." Så er det selvfølgelig noen som må liste seg relativt lydløst bort for å smugkikke gjennom nøkkelhullet. Men bare den lilla bevingede forheksede egentlig en prinsesse Barbie-pegasusen, Brietta, stirrer tilbake fra sin opphøyde trone over PC-skjermen. Brietta er fra den filmen.

Svake snufs høres, muligens, til høyre for nøkkelhullsynsfeltet. Det avgjør som regel saken. Men fremdeles litt pusekatt på dørhåndtaket, for barn har også et privatliv og så videre. Ikke at det går bra å prøve å snike opp døra uten at hun hører det. Hun har ventet på den lyden. Og nå står femåringen med ryggen til, helt borte i kroken ved senga og vrir seg. Fletter fingrene inn i ledningsvaset ned for enden av skrivebordet. Hun vil vel ikke at noen skal komme inn, men så vil hun kanskje at noen skal komme inn. Hun snur seg og stirrer opp med kjempestoreblå øyne før hun snur seg vekk igjen. Pirker. "Hva er det for noe lille venn"ing virker ikke gjør aldri det så hvorfor prøver man. Pirker. Snur seg vekk. Vrir. Pirker bordbein. Pirker ledninger. Pirker skrivebordskanten. Høytaleren og noe mumling om den lille enhjørningen.

Så skjønner man omsider at en elsket plastikkhest er redningsløst fortapt inne i den høyre PC- høytaleren.

Enhjørningen er to centimeter lang, inkl. horn. Hun kunne enkelt bare ha sluppet den på lekegulvet og tapt den for alltid i det lillarosa. Men foran på de gråe høytalerne er det hull som er akkurat passe til at den bittelille hesten får plass. Den blir heller mistet inni der og fingrene er for store.

Lisabet, lillesøsteren til Marikken, stakk en ert opp i nesa. Så får man selvfølgelig en søster til å gjøre det samme når man er liten. Bare for å sjekke. Hei til Astrid Lindgren! Synd du aldri fikk skrevet om barn som stikker ting inn i elektronikk. For det er mye bedre. Ingen anstrengende turer til legevakten. Minimale mengder med blod. Etter pirking med kulepenn, noen gloser og fikling med mammas pinsett finner pappa fram verktøykassa med stjerneskrujernet og demonterer. Så blir alt bra. Vår enhjørningvenn er en erfaring rikere, og lover at han ikke skal ta turen inn dit igjen. Eneste mén er en blå kulepennprikk på rompa. Verden går framover. Du kan ikke skru fra hverandre unger med grønnsaker i nesa.