Offentlig samtale er mer enn eventmakeri

Hvordan skal bibliotekene utforme sin rolle som arenaer for offentlig samtale og debatt? Det avhenger av hva slags utfordringer vi står overfor med hensyn til å utvikle og opprettholde en bærekraftig offentlighet. Er utfordringene for eksempel først og fremst knyttet til forekomsten av debattarenaer?  Er de knyttet til tilgang til borgerrelevant informasjon og kunnskap? Eller er det kanskje heller slik at variasjoner med hensyn til de ferdighetene som kreves for å delta i og å bli hørt i den offentlige debatten skaper en demokratisk ubalanse? Svar på spørsmål av denne typen vil avgjøre hva slags typer av tiltak og initiativ bibliotekene bør prioritere.

Hvordan skal bibliotekene utforme sin rolle som arenaer for offentlig samtale og debatt? Det avhenger av hva slags utfordringer vi står overfor med hensyn til å utvikle og opprettholde en bærekraftig offentlighet. Er utfordringene for eksempel først og fremst knyttet til forekomsten av debattarenaer?  Er de knyttet til tilgang til borgerrelevant informasjon og kunnskap? Eller er det kanskje heller slik at variasjoner med hensyn til de ferdighetene som kreves for å delta i og å bli hørt i den offentlige debatten skaper en demokratisk ubalanse? Svar på spørsmål av denne typen vil avgjøre hva slags typer av tiltak og initiativ bibliotekene bør prioritere.

Det skjer mye interessant forskning og forskningsbasert refleksjon omkring slike spørsmål som bibliotekene kan ha stor nytte av.

En av dem som tidlig skrev om dette temaet, var Veronica Johannson fra bibliotek- og informasjonsstudiene i Borås. I 2004 publiserte hun en artikkel med tittelen Public Libraries as Democratic Intermediaries. Utgangspunktet til Johansson er at i den før-digitale offentligheten hadde tradisjonelle medier som aviser og kringkasting en dobbelt funksjon: Dels var de kanaler som myndighetene brukte for å formidle informasjon om offentlige vedtak og beslutninger, dels var de arenaer for kritisk journalistikk og kritisk debatt om myndighetenes politikk og maktutøvelse.

Internett forandrer dette. Myndighetene kommuniserer i økende grad direkte med borgerne. Tradisjonelle medier svarer på dette på to måter: I noen tilfeller rendyrker de underholdningsfunksjonen – infotainment. Floraen av realityprogram og kokkekonkurranser mellom kjendiser som fyller TV-kanal etter TV-kanal, er eksempler på det. En slik utvikling, der den kritiske funksjonen nyhetsmediene tidligere har hatt svekkes, gjør borgerne avhengig av myndighetenes egen versjon av de politiske beslutningene. Den får stå uimotsagt. Det andre svaret kan være at noen medier rendyrker den kritiske funksjonen. De som ikke beveger seg fra nyhetsformidling og kritisk debatt over til underholdning, blir som NRKs Brennpunktredaksjon: Her skal politikernes og byråkratenes skjulte agendaer og maktmisbruk avsløres. Prisverdig, men samtidig kan resultatet lett bli manglende tillit og politikerforakt – holdninger som sannsynligvis ikke bidrar til å fremme politisk deltakelse.

Kan folkebibliotekene spille en formidlerrolle som kan kompensere for disse endringene og som kan balansere mellom det å være en kanal for formidling av informasjon fra det offentlige med arena for kritisk samtale og diskusjon, spør Johansson. Med utgangspunkt i eksempler fra Sverige mener hun å finne lovende indikatorer på at bibliotekene har et potensial i så måte.

Offentlighetsteori i tradisjonen fra Jürgen Habermas tar utgangspunkt i at den offentlige sfæren i utgangspunktet er åpen og tilgjengelig for alle. Den er styrt av normer der deltakerne har det felles beste som utgangspunkt og der vi når fram til enighet om hva som best tjener fellesskapet gjennom rasjonell argumentasjon.

Men fungerer det egentlig slik? Nancy Fraser er en amerikansk samfunnsviter som stiller spørsmålstegn ved det. Er det for eksempel ikke slik at noen grupper dominerer den offentlige samtalen og har makt til å definere hva som er fellesskapets interesser mens andre grupper og deres syn på hva som burde være fellesskapsinteresser, marginaliseres? Og er det ikke slik at dette resulterer i deloffentligheter som utfordrer den dominerende fortellingen?

For bibliotekene kan dette bety at en viktig oppgave er å bidra til at grupper som ikke uten videre slipper til i den dominerende offentlige samtalen også får arenaer der de kan bli hørt. Samfunnsviteren Janet Newman har skrevet om dette for britiske folkebiblioteks vedkommende – hvordan de har beveget seg fra en forestilling om at det finnes én britisk offentlighet, til en oppfatning av at bibliotekene heller må rette arbeidet inn mot grupper: eldre, innvandrere, unge mv. Vi ser det i norske bibliotek også. Mange har eldreuniversitet og skaper dermed en offentlig arena for denne gruppen. Og de har program der innvandrergrupper kan presentere sin kultur, for eksempel pakistanske poesikvelder som Furuset bibliotek i Oslo har hatt. Eller det nye ung-biblioteket som Deichmanske bibliotek utvikler på Tøyen.

Da oppstår naturligvis utfordringen: Hvordan skape broer og forbindelse mellom disse arenaene som kan befordre en opplevelse av at til tross for ulikheter i interesser, alder, etnisitet mv. lever vi i samme samfunn og har noen grunnleggende felles interesser? Dette var et helt sentralt utgangspunkt for forskningen i PLACE-prosjektet: Hvordan kan biblioteket være en arena som bygger broer mellom deloffentligheter og skape samfunn – arenaer der vi finner sammen på tvers av ulikheter? Kan vi bygge broer mellom eldreuniversitetet og ung-biblioteket?

Sandra Braman, nøkkeltaler på bibliotek- og informasjonsutdanningens jubileumskonferanse i desember og en sentral informasjonspolitisk forsker, hevder at i det hun kaller den informasjonelle staten skjer det en maktoverføring fra borgere og sivilsamfunn til staten. Staten vet mer og mer om borgerne, borgerne mindre og mindre om staten. I den informasjonelle staten reduseres mulighetene til meningsfull deltakelse og det må ligge til grunn for utmeislingen av bibliotekets rolle, argumenterer hun.

Et av de siste og mest interessante bidragene i forskning og forskningsbasert refleksjon om biblioteket som en arena for offentlighet kommer fra USA og universitetet i Pittsburgh, der Michael M. Widdersheim og Masanori Koizumi – opprinnelig fra universitetet i Tsukuba i Japan – har publisert flere interessante arbeider om bibliotek og offentlighet. De to forskerne har analysert årsberetninger fra tre folkebibliotek i USA – blant dem New York Public Library og Carnegie-biblioteket i Pittsburgh – 12 årsberetninger fra hvert av de tre bibliotekene fra perioden 1900 til 2010 – for å studere ulike forhold ved biblioteket som institusjon for offentlighet. De har som utgangspunkt – noe vi også observerte i PLACE-prosjektet – at biblioteket er så langt fra bare en institusjon for offentlighet. Det er også i aller høyeste grad en institusjon for privatsfæren. Private aktører konstituerer biblioteket både som en institusjon for den offentlige sfæren og som institusjon for privatsfæren.

I sin analyse av biblioteket som arena for offentlighet tar Widdersheim og Koizumi utgangspunkt i noen kjerneverdier ved offentlighet, først og fremst åpen tilgang for alle og en kommunikasjon som er språklig og deliberativ. Med hensyn til biblioteket som institusjon for offentlighet, definerer de tre kanaler: Styringskanalen, der borgere og biblioteksystemet kan kommunisere om samlingene, tjenester, program og bibliotekpolitikk; legitimeringskanalen som også er karakterisert ved en åpen og diskursiv kommunikasjon, men der diskursen til forskjell fra styringskanalen er rettet inn mot opprettholdelse og bevaring av systemet som helhet. Det var den kanalen vi så i aksjon da byregjeringen i Oslo stilte spørsmålstegn ved det nye hovedbiblioteket i høst. Det var også her byens borgere engasjerte seg, for eller imot. Det er også her vi har sett mange eksempler på når borgerinitiativ organiseres for å stanse biblioteknedleggelser. Den siste kanalen kaller Widdersheim og Koizumi for allmenningskanalen (The Commons Channel). Den skiller seg fra de to andre ved at det som da diskuteres, er forhold knyttet til kultur og samfunn som dreier seg om samfunnet utenfor bibliotekene.

Mens kommunikasjonen i offentlighetsdimensjonen er preget av åpenhet og deliberasjon, er kommunikasjonen i privatsfæredimensjonen relativt lukket og ikke-deliberativ. Forhandlinger, kontrakter, kommunikasjon i lukkede venne- og familiekretser preger kommunikasjonen.

Men det er porøse grenser mellom de to dimensjonene. Kommunikative logikker fra privatsfæredimensjonen kan smitte over på offentlighetsdimensjonen og lede til pervertering av den. I styringskanalen kan for eksempel forhandlinger, avtaler og kontrakter mellom bibliotek, produsenter og leverandører komme til å dominere på bekostning av åpen kommunikasjon mellom borgere og bibliotek. Står vi overfor slike utfordringer i bibliotekenes tilpasning til e-bøker og e-boklån? Eller: Kan bestemte utforminger av initiativ for å skape arenaer for avgrensede grupper, for eksempel ung-bibliotek hvor voksne ikke har adgang, utfordre åpenhet som kommunikasjonsform i offentligheten? Slike problemstillinger inviterer Widdersheim og Koizumis bidrag oss til å reflektere over. Og modellen deres er et redskap for refleksjon.

Å utforme bibliotekenes rolle som arenaer for offentlig samtale krever mer enn fingerferdighet med hensyn til å lage arrangement og events.

— Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, AVD. ABI