Deliberative meningsmålinger og nettsamfunn: Noe for bibliotekene som arenaer for offentlighet?

Når folkebibliotekene skal utvikle seg til uavhengige møteplasser og arenaer for offentlighet, må målet være at de skal styrke det deliberative*) demokratiet og utvide grunnlaget for deltakelse i offentligheten. Talspersoner for deliberativt demokrati legger vekt på at en beslutning må oppfattes som legitim av dem som bindes av den og som skal leve med beslutningen og konsekvensene av den. En slik legitimitet kan oppnås gjennom en åpen og transparent deliberasjon som gjør at de som skal leve med den får et eierforhold til den eller i det minste opplever den som nødvendig og rettmessig, om ikke nødvendigvis ønskelig.

Når folkebibliotekene skal utvikle seg til uavhengige møteplasser og arenaer for offentlighet, må målet være at de skal styrke det deliberative*) demokratiet og utvide grunnlaget for deltakelse i offentligheten. Talspersoner for deliberativt demokrati legger vekt på at en beslutning må oppfattes som legitim av dem som bindes av den og som skal leve med beslutningen og konsekvensene av den. En slik legitimitet kan oppnås gjennom en åpen og transparent deliberasjon som gjør at de som skal leve med den får et eierforhold til den eller i det minste opplever den som nødvendig og rettmessig, om ikke nødvendigvis ønskelig.

Demokratiske beslutningsprosesser bygger på et ideal om likhet i den forstand at alle myndige borgere har rett til å stemme og alles stemme skal telle likt.. Samtidig bygger også demokratiske beslutningsprosesser på et ideal om deliberasjon, der de problemstillingene det skal fattes beslutninger om, belyses så allsidig som mulig i en fri og åpen debatt. Forutsetningen for en fungerende deliberasjon er blant annet at diskusjonene i offentligheten er:

• Informerte, altså at de bygger på den best tilgjengelige kunnskapen om det aktuelle probleme
• Balanserte, altså at ulike syn, verdier og preferanser som er relevante i forhold til det problemet som debatteres, kommer til uttrykk.
• Basert på respekt og toleranse, altså at deltakerne er innstilte på og villige til å lytte til hverandre med respekt og toleranse for hverandres ulike syn og perspektiv.
• Rasjonelle, det vil si at deltakerne er forpliktet på substansen og kvaliteten i et argument – ikke hvem som framfører det, den retoriske innpakningen mv.

Dette er krevende normer. Mange statsvitere har da også pekt på at en spenning mellom verdiene deltakelse, likhet og deliberasjon. Bestrebelser på å realisere to av disse verdiene, vil gå utover den tredje: Tiltak for å fremme politisk likhet og bred deltakelse, vil gå utover deliberasjonen, mens tiltak for å fremme politisk likhet og deliberasjon, vil kunne gå utover den brede massedeltakelsen. (Lafont 2015). Kan bibliotekene i sine forsøk på å utvikle seg til uavhengige møteplasser og arenaer for demokrati, utvikle arbeidsformer som kan bidra til å bygge bro over disse spenningene? Det er temaet for dette numerets Professor’n-spalte.

For samtidig som statsvitere som Lafont som det er vist til over, peker på at deliberasjon kan gå utover den brede massedeltakelsen mens bred massedeltakelse kan undergrave den rasjonelle og balanserte deliberasjonen, kan det også argumenteres for at en offentlig samtale som ikke evner å inkludere et mangfold av perspektiv, gir beslutningspremisser av dårlig kvalitet. De som først og fremst er aktive i samfunnsdebatten – de som sitter i folkevalgte forsamlinger, de mest aktive debattantene i mediene, de som dominerer i offentlige råd og utvalg som legger premisser for den offentlige samtalen, tenderer til å ligne hverandre. Det er ikke så ille i Norge som for eksempel i Frankrike, der store deler av eliten på tvers av partigrenser er utdannet på den samme skole, men tendenser finnes også her. Et typisk eksempel er produktivitetskommisjonen som finansminister Siv Jensen satte ned og som har vært en viktig premissleverandør for den offentlige samtalen om økonomisk politikk. Blant alle økonomiprofessorene, konsernsjefene og bedriftslederne som ble oppnevnt der, er det ikke mange alternative stemmer til mainstream økonomisk teori. Den unge franske statsviteren og demokratiteorikeren Helene Landemore, nå lærer og forsker på Yale-universitetet i USA, har i flere arbeider argumentert for at en offentlig samtale som inkluderer et mangfold av perspektiver gir bedre resultater og bedre beslutninger enn en samtale som først og fremst bygger på ekspertvurderinger. I løsningen av komplekse problemer gir mangfold bedre resultater enn endimensjonale ekspertvurderinger. Den krisen ikke minst Europa opplever nå, kan nettopp ses som et eksempel på at en ekspertdominert offentlighet som ikke evner å bygge inn andre perspektiv, gir dårlige utfall.

Demokratiske beslutningsprosesser begrunnes gjerne med at de er rettferdige. Alle preferanser teller i utgangspunktet likt. Men Landemore stiller også spørsmål ved det hun kaller den epistemiske dimensjonen ved demokratiske styringsformer. «I came to question the idea that such intelligence should be no more than the aggregation of the intelligence of individuals. The collective intelligence of the citizens – what I call more broadly “democratic reason” – might in fact be distinct from the individual reason writ large”, skriver hun i innledningen til boka Democratic Reason fra 2013.

I to andre artikler beskriver hun to forsøk på å organisere politiske beslutningsprosesser slik at man kan inkludere det mangfoldet av perspektiver, kunnskap og interesser som finnes ute i samfunnet. Det ene eksemplet er arbeidet med ny konstitusjon på Island. Da det islandske Alltinget startet opp prosessen i 2010, ble det opprettet et nasjonalt forum med 950 medlemmer tilfeldig trukket fra folkeregisteret. Dette forumet formulerte et sett med kjerneverdier som konstitusjonen skulle bygge på. Deretter ble det etablert et konstitusjonelt råd med 25 medlemmer, også legpersoner uten politiker- eller ekspertbakgrunn. Dette rådet hadde dels lukkede diskusjoner, dels publiserte det sine forslag på nettet og inviterte til kommentarer fra folk flest.

Nå gikk det ikke så bra med forslaget til konstitusjon som dette rådet utformet. Det fikk flertall i en folkeavstemning, men oppnådde ikke tilstrekkelig flertall i Alltinget.

Det andre eksemplet Helen Landemore analyserer, er prosessen rundt motvedtak av en ny lov om motorisert ferdsel i utmark i Finland. Her ble innbyggerne invitert til en nettdugnad, der de først ble bedt om å gi uttrykk for hva de så som problematisk og hvilke temaer, verdier og hensyn de var opptatt av i relasjon til det aktuelle problemet. Deretter ble de invitert til å legge fram og diskutere forslag. Landemore og Aitamurto konkluderer sin studie med at en slik nettdugnadsplattform har et deliberativt potensiale.

Andre interessante forsøk i samme retning er knyttet til det som kalles deliberative polling – deliberative meningsmålinger. Her bruker man – som i eksempelet med det nasjonale forumet på Island – tilfeldighetsprosedyrer til å trekke et representativt utvalg av den aktuelle befolkningen. En meningsmåling gjennomføres så for å kartlegge holdningene i utvalget til det spørsmålet det skal arbeides med. Deretter inviteres utvalget til en helgesamling. Der får de tilgang til allsidig informasjon fra ulike perspektiv og synsvinkler og de møter eksperter som står for ulike vurderinger. I løpet av denne helgesamlingen diskuteres det i mindre grupper og det diskuteres i plenum. Etter at samlingen er avsluttet, gjennomføres det en ny måling for å se hvordan standpunktene har utviklet seg. Størrelsen på utvalget som trekkes, vil typisk være på 2-300.

Den sentrale forskeren bak metoden mener å kunne dokumentere at utvalgene er statistisk representative, at metoden leder til læring, at standpunkter og preferanser utvikler seg og ofte forandres i løpet av prosessen mv.

Det er blitt innvendt mot denne metoden at det mindretallet som trekkes ut og blir med i de tilfeldige og representative utvalgene og som dermed får tilgang til allsidig informasjon og kunnskap, som får tid og rom til refleksjon, diskuterer tematikken med andre medlemmer i utvalget så vel som med eksperter mv, vil skille seg fra den gruppa de er trukket fra nesten like mye som ekspertene. Men her ser man kan hende bort fra at de som har vært med i slike prosesser, går tilbake til de gruppene de kommer fra – til familie, venner og kolleger – og tar med seg kunnskapen og refleksjonen til samtalene ut i disse miljøene. Slik kan det tenkes at metoden gir overrislingseffekter.

Kunne ikke en slik metode være noe for norske kommuner og norske folkebibliotek En metode som deliberative meningsmålinger, kan det være både praktisk overkommelig og nyttig å prøve ut i norske folkebibliotek, for å se om det kan bidra til økt mangfold i debattene og også for å se om det kan ha de ringvirkningene utover dem som blir med i utvalget som jeg har antydet foran – og bidra til å utvikle borgerferdigheter.

*) Å deliberere handler om rådslagning, om å overveie en sak i fellesskap før man treffer beslutninger.

 — Av Ragnar Audunson, professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, avd ABI.

Litt litteratur for dem som ønsker å sette seg nærmere inn i dette:

Aitamurto, T and Landemore, H. (2016) Crowdsourced Deliberation: The Case of an Off-Traffic Law Reform in Finland Policy & Internet. DOI: 10.1002/poi3.115

Fishkin, J.S and Luskin, R.C. (2005). Experimenting with a Democratic Ideal: Deliberative Polling and Public Opinion..Acta Politica, 284-298.doi: 10.1057/palgrave.ap.5500121

Lafont (2014). Deliberation, Participation and Democratic Legitimacy: Should Deliberative Mini-publics Shape Public Policy) Journal of Political Philosophy, 40-63. Doi:10.1111/jopp.12031

Landemore, H. (2013). Democratic Reason: Politics, Collective Intelligence and the Rule of the Many. Princeton, Princeton University Press

Landemore, H. (2014). Inclusive Constitution-Making: The Icelandic Experiment. The Journal of Political Philosophy, 166-191. DOI: 10.1111/jopp.12032