Bibliotekaryrket – et radikalt valg

Når jeg ser meg rundt i dette rommet ser jeg mennesker som representerer verdier som er totalt forskjellige fra dem som for tiden styrer kloden.

av Naomi Klein

24. juni 2003 avholdt American Library Association (ALA) og Canadian Library Association en felles konferanse i Toronto, midt under SARS-epidemien og kort tid etter at USA hadde erklært krigen i Irak for over. Naomi Klein holdt i den anledning følgende tale til forsamlingen.

Takk Mitch, for den hyggelige introduksjonen.

Og takk til dere alle for at dere kom hit i dag.

Jeg ønsker også å takke forskningsassistenten min, Debra Levy, som tilfeldigvis er bibliotekar og veiledet meg i alle boklige anliggender som forberedelse til denne talen.

Hver tale i verden begynner som dette – med de obligatoriske takk’ene. Jeg har gjort det utallige ganger på autopilot.

Men denne gangen er det annerledes.

Det faktum at ALA valgte å komme til Toronto – min by – på tross av SARS, ble for meg et slags fyrtårn av fornuft, i det som virker som å være en stadig galere verden.

Når alt syntes å være en eskalerende apokalypse av vold, sykdom, fundamentalisme og hysteri, ville jeg sjekke ALAs hjemmeside for å få bekreftet at ja, bibliotekarene kommer virkelig:

USA og Storbritannia kan ha gått til krig uten at det fantes bevis på masseødeleggelsesvåpen. Naboene mine kan ha på seg maske for å gå på butikken på hjørnet, selv om ingen har blitt smittet på denne måten.

Og fortsatt er det noen mennesker som tenker, som fortsatt tar avgjørelser basert på fakta. Bibliotekarene kommer til Toronto.

Så jeg tar ikke nærværet deres her for gitt.

Jeg tar det heller ikke for gitt at tusener av oss kan komme sammen i et rom som dette og fritt utveksle meninger, til og med kontroversielle og kritiske.

Dette er nye oppfatninger for meg. Jeg innrømmer at jeg inntil nylig tok åpne grenser og forum for gitt. Selvfølgelig er vi fri til å reise, til å si hva vi mener – hvordan skulle det ellers være?

Jeg tenker ikke slik lengre. Jeg føler det som om vi mister friheter hver dag. Mye av dette kommer av selvpålagte restriksjoner: Vi er mer redde for hverandre. Hvem vil smitte oss? Hvem vil sprenge oss i luften? Hvem vil anklage oss fordi vi er anti-amerikanske – fordi vi sier noe galt, eller leser en feil bok?

Vi begrenser våre egne friheter av frykt for hva som skulle kunne skje.

Men vi har også grunn til å være redde, noen av oss mer enn andre.

Jeg trenger ikke å fortelle dere dette. Bibliotekarer i USA er i første rekke når det gjelder angrep på privatlivet og borgerrettigheter.

Patriot Act har satt dere i denne situasjonen. Dere vet hvor lite bevis – ingen faktisk – som trengs for å invadere brukerne deres sine privatliv. At enhver rettsutøver kan kreve å få se en oversikt over de bøkene brukerne deres har lånt og de Internettsidene de har besøkt – uten så mye som å kunne kreve “rimelig grunn.”

Jeg ble sjokkert da jeg leste et sitat av Anne Turner, direktør ved Santa Cruz folkebibliotek, i New York Times, hvordan bibliotekene hennes daglig makulerer brukeropplysninger.

Hun sa: “Hovedstrategien nå er: Behold så lite historisk informasjon som mulig.”

Det har faktisk kommet så langt at arkivarer, de menneskene som verdsetter informasjon og historie mest, blir drevet til å makulere sine egne opplysninger av frykt for hvordan de kan bli misbrukt.

Dere vet alle at dette skjer og likevel mens dere samles her med kollegaene deres for å diskutere aktuelle temaer i yrket deres, kan dere ikke engang fortelle hverandre om dere har vært utsatt for en av disse undersøkelsene.

Det er det å ikke vite som plager meg: Hvor mange arkivdokument er gjennomgått, hvor mange mennesker er anholdt og for hvor lenge, hvor mange vil bli utvist.

Så mine takk’er i dag er ikke en av de mange proforma takk’ene: Jeg er oppriktig takknemlig fordi vi kan snakke som vi gjør. Og jeg er spesielt takknemlig fordi ALA valgte å komme til Toronto.

Valget deres er svært relevant for temaet mitt i dag.

Jeg ble spurt om å snakke om globalisering.

SARS, og andre svært smittsomme sykdommer, er et viktig aspekt ved globaliseringen, men et aspekt som politikerne våre vanligvis ikke liker å snakke om.

Den offisielle debatten om globalisering handler vanligvis om ting: Varer og tjenester som blir utvekslet over landegrensene.

Mennesker
Men globalisering handler også om mennesker – effekten av transporten av varer og tjenester på mennesker.

Og en av effektene er at mennesker flytter:

Vi reiser, vi flytter, vi ser om oss etter bedre muligheter.

Kanskje var menneskene som flytter jaget bort av krig, eller av en gigantisk dam som druknet landsbyen deres, eller av industri som tvang dem vekk fra jorda.

Det jeg hevder i min bok ”Fences and Windows” er at dagens ensidige syn på globalisering har handlet om å frigjøre kapital og varer, og samtidig prøve å kontrollere og styre mennesker.

Så vi i rike land blir fortalt at vi kan ha alle fordelene av handel – billige produkter, tilgang til hele verden – uten de plagsomme menneskene.

Vi er blitt fortalt at vi kan leve i bobler av sikkerhet, mens resten av verden syder av fattigdom, sykdom og vold.

Det SARS minner oss om – på en relativt enkel måte – er at vi er menneskelige vesen som, uavhengig av landegrenser, er knyttet til hverandre – om vi liker det eller ei. Globaliseringen er reell.

En influensa i Hong-Kong henger sammen med en konferanse i Toronto. En luftavkjøler i New York henger sammen med en oversvømmelse i Sri Lanka og en sultkatastrofe i Malawi.

Et kontinents epidemi, blir et annets sykdom. Et folks raseri blir alle lands redsel. Et lands krig blir et annets flyktningekrise.

Ingen grense er fullstendig sikker.

Huden vår – grensene for våre egne kropper – beskytter oss ikke mot sykdom.

På samme måte som landegrensene våre ikke kan beskytte oss mot terrorisme.

Vi mennesker er, selv om vi sier det motsatte til oss selv, porøse: våre nasjoner, våre kropper.

Uansett hvilken rustning vi bruker for å føle oss trygge og beskyttet, enten ansiktsmaske eller avanserte alarmsystem innenfor avstengte områder, eller masseødeleggelsesvåpen, vil vi uansett ikke være totalt avsperret.

Derfor er ikke spørsmålet i den globale verdenen om globalisering er ”Bra eller dårlig?”

Det er “Hvordan skal vi klare dette?”

Vil verdiene vi har felles være profitt eller rettferdighet? Redsel eller solidaritet?

Vil vi begynne å bygge bedre bobler? Pakke oss selv inn og gjøre landene våre til politistater?

Ha enda mer groteske FBI-invasjoner av biblioteket under Patriot Act?

Eller går vi i en annen retning?

Det faktum at dere kom hit til Toronto – på tross av SARS-hysteriet – var en utfordrende, herlig global handling. Mange av dere var redde – forståelig nok – men dere kom uansett.

Vi trenger flere slike handlinger av gjennomført frekk, trassig åpenhet. En menneskelig globalisering som svar på bedriftsglobaliseringen.

Verdier
Når jeg ser meg rundt i dette rommet ser jeg mennesker som representerer verdier som er totalt forskjellige fra dem som for tiden styrer kloden.

Disse verdiene er, i tilfeldig rekkefølge:

– Kunnskap (i motsetning til kun informasjonsinnsamling)

– Det offentlige rom (i motsetning til kommersiell eller privat)

– og Deling av informasjon (i motsetning til kjøp og salg)

Tilfeldigvis er disse tre av de mest utsatte og omstridte verdiene dere kunne ha valgt å representere. Hvis dere valgte å representere “profitt” eller “global konkurranse” ville livene deres blitt enkle.

Men dere gjorde ikke det og selve forestillingen om at noen ting er så viktige at de ikke kan være eid og målt er under beleiring verden rundt.

Hvorfor? En enkel, prosaisk årsak: Fordi det er mulig å tjene penger her. Verdensøkonomien er i tilbakegang. Det er ikke nok middelklassemennesker i verden til å kjøpe alle de billige produktene som blir produsert.

Dette betyr at dagens stadium av globalisering ikke bare handler om “handel” i den tradisjonelle betydningen av å selge flere produkter over grensene. Det handler om å fylle markedenes umettelige behov for vekst ved å redefinere hele sektorer som tidligere var sett på som ”allmennhetens” – og ikke til salgs – som ”produkter.”

Når vi snakker om frihandel eller globalisering, snakker vi i virkeligheten om inngjerding, innesperring, av allmennheten.

Dette har nådd inn i hvert aspekt av livet vårt: Helse og utdannelse, selvsagt, men også tanker, såkorn, nå kjøpt og patentert, så vel som tradisjonelle legemidler, planter, vann og til og med menneskelige gener – en privatisering av livet selv.

Og som dere vet, det strekker seg også inn i bibliotekene.

Informasjon – området deres – rangerer etter drivstoff som den mest verdifulle artikkelen i den globale økonomien.

USAs største eksportartikkel er ikke tilvirkede artikler eller våpen eller mat, det er rettigheter – patenter på alt fra bøker til medisiner.

Konsekvensene er ikke abstrakte, som jeg har lært i forskningen min.

Jeg var i Sør-Afrika for litt mindre enn et år siden. Det var under verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling – eller Rio pluss 10. All diskusjonen var om offentlig-privat samarbeid: Løsningen på sult ville komme, frivillig, fra Monsanto, mens tørst ville ble tatt hånd om av Suez og Bechtel.

Likevel har privatisering betydd at i de fattige township’ene mister 40.000 husholdninger elektrisitetstilførselen hver måned. Hundretusener har blitt tvunget til å drikke vann fra kolerainfiserte elver.

Jeg dro til et lokalt møte om hvordan vannet har blitt stengt av i Durban. En kvinne ved navn Orlean Naidoo reiste seg opp.

Hun sa noe som virkelig festet seg hos meg: “Det er mennesker i dette landet som har tatt feil. De tror at vann er som gull eller diamanter. Men du trenger ikke gull eller diamanter for å overleve. Vann er ikke diamanter. Det er liv.”

Vann er ikke det eneste som er nødvendig for å leve. Det samme er husrom. Det er, vil jeg hevde, kunnskap. Det er medisin.

Men fortell det til handelstribunalene som har tillatt farmasøytiske selskap å saksøke regjeringer som Brasils for å tørre å produsere livsviktige AIDS-medisiner og distribuere dem gratis til de som trenger dem.

Måtte slike livsviktige medisiner vært delt som bibliotekbøker, ganske enkelt fordi mennesker trenger dem for å overleve og ikke har råd til å betale for dem.

Men begrepet å dele er under beleiring.

Det er den svorne fienden av det globale markedet – som er årsaken til at så mye av internasjonal handelsjus er beregnet på å kriminalisere deling.

Glem Napster, og straffereaksjonene mot piratkopierte CD’er og programvare.

I Cochabamba, Bolivia, opprøret mot Bechtel kom i stand fordi det etter kontrakten var ulovlig å samle inn regnvann, da selskapet hadde kjøpt alle vannrettighetene.

I India blir bønder saksøkt av Monsanto for å delta i den eldgamle praksisen med å samle såfrøet og dele det med naboene – de skal i stedet kjøpe nytt hvert år fra Monsanto.

Dette er essensen av frihandel: Å være sikker på at absolutt ingenting – verken bøker eller vann eller tanker – blir tilbudt kostnadsfritt.

Juridisk prosess
Rollen til internasjonal handelsjus må bli forstått som ikke bare å fjerne ”handelsbarrierer” – som det hevder – men som en juridisk prosess som systematisk setter opp nye barrierer – rundt kunnskap, teknologi og det allmenne selv, ved hjelp av rigid og proteksjonistisk patent- og opphavsrett.

Det er ingenting fritt i dette.

De fleste av dere trodde sikkert ikke at å hjelpe mennesker å dele bøker var revolusjonært da dere valgte å bli bibliotekarer.

Og det burde ikke være det: Å dele, gi, spare og gjenbruke tilhører de mest menneskelige impulsene og vi er som best og mest menneskelig når vi handler etter dem. Ønsket om å dele er, som dere vet, stort.

Likevel er det et faktum at dere har valgt et yrke som har blitt radikalt.

Å være en bibliotekar i dag betyr å være mer enn en arkivar, mer enn en forsker, mer enn en underviser – det betyr å være en vakt av de omstridte verdiene kunnskap, det offentlige rom og delingen som preger yrket deres.

Dere har antakelig ikke valgt det, men kampen mot privatisering og forsvaret av offentlige goder har blitt pålagt dere – av hysteriet for privatisering, offentlig-privat samarbeid og konkurranseutsettelse. Det har også blitt pålagt dere av GATS: The General Agreement on Trade and Services, en sideoverenskomst innen WTO.

Før vi kaster oss ut i dette kommer jeg med en advarsel: GATS er med vilje forvirrende, for å la lekfolk overlate det hele til “ekspertene” som vil rundstjele dem.

Men dere er ikke lekfolk, dere er bibliotekarer. Så vi prøver.

Det er to hovedproblemer med GATS: Det ene er at det tar privatiseringer og låser dem så de blir ugjenkallelige.

Det andre er at det tar delprivatiseringer – som konkurranseutsetting eller avgiftsbelagte tjenester – og bruker som en juridisk måte for å oppnå helprivatisering.

Så la oss snake om det første problemet; låsing av privatiseringen.

Dere kjenner alle til den berømmelige saken med Hawaii State Library’s vedtak i 1995 om å konkurranseutsette bokinnkjøpet til et privat selskap i North Carolina.

Som all konkurranseutsetting og privatisering, var det tenkt å oppnå større effektivitet til en lavere kostnad.

Faktum er at det ble allment kjent som en katastrofe:

Masse fyllmasse av billigbøker, 61 eksemplarer av Newt Gingrichs roman, geografisk malplasserte bøker som ”A Practical Guide to Lambs and Lamb Caring” – på Hawaii.

Det var ikke mer effektivt, det var ikke bedre. Kontrakten ble sagt opp, og politikken endret.

Det ble en lærerik erfaring.

Med GATS kunne ikke dette ha skjedd. GATS fratar oss muligheten for å lære av feilene våre. Det nekter oss retten til å være forsiktig: Å prøve noe, se om det fungerer, hvis ikke, ombestemme oss.

Noen få eksempler:

Britisk jernbane. I oktober, fikk The Guardian fatt i en lekket regjeringsrapport om GATS og jernbanesystemet. Privatiseringen av britisk jernbane blir av de fleste sett på som en skandale: Antall ulykker har økt, togene er forsinket, billettprisene fortsetter å øke.

Og likevel sto det i rapporten skrevet av Handels- og industridepartementet at for å følge GATS ville de måtte “fully bind the existing regime for road and rail” – dvs i praksis å binde privatiseringen ugjenkallelig og forhindre re-nasjonalisering, uansett om befolkningen skulle kreve det eller stemme for det.

I Canada for et år siden var Vancouver i ferd med å privatisere vannrenseanlegget. Byen trakk seg i siste sekund, ikke fordi man var imot privatisering i seg selv, men fordi etter å ha studert andre tilfeller, oppdaget at man ville mistet muligheten til å ombestemme seg senere.

Det var det som skjedde i Cochamaba, Bolivia da vannet ble privatisert av Bechtel: I 2000 var det opprør mot det faktum at privatiseringen ga en prisøkning på 50 prosent eller mer. Bechtel ble tvunget til å trekke seg ut. Men nå saksøker selskapet den bolivianske regjeringen for $25 millioner for å ha brutt kontrakten.

Langt fra å gjøre tjenester mer effektive og enklere å administrere, gjør disse reglene derimot at dårlige avtaler må bestå og frarøver innbyggerne deres rett til å innrette seg – å ombestemme seg.

Over til det andre problemet: Å bruke delprivatisering som kile til å framtvinge helprivatisering.

Måten GATS fungerer på er at enkeltland kan ta hele sektorer ut av det globale markedet og erklære dem som offentlige – men de må gjøre det fullstendig, det er ingenting som heter halvoffentlig.

Det er en tendens, som dere vet, mot et todelt biblioteksystem: Å ta betalt for enkelte tjenester, for Internett-bruk, å konkurranseutsette bestillinger, til og med å åpne bokhandel inne i biblioteket.

Disse tiltakene er svar på de samme problemene som tvang offentlige skoler til å selge reklameplass i klasserommet eller offentlige sykehus til å begynne å ta betalt for enkelte tjenester: En desperat nedgang i offentlige overføringer.

Hawaiis konkurranseutsettingskatastrofe kom ikke ut av det blå – det var en panikkreaksjon som svar på det faktum at staten hadde redusert bibliotekbudsjettet med 25 prosent.

Med GATS er problemet at disse delprivatiseringene svært gjerne kunne bli brukt mot dere til å framtvinge en fullstendig avfinansiering av bibliotekene.

Private forskningsformidlere, bokhandlere og videoutleiere skulle kunne gå til retten og hevde at de blir urettferdig behandlet, fordi de ikke får offentlig støtte, mens dere får.

Tro meg når det gjelder dette: Barnes and Noble er ikke vennen deres, selv om de deler ut fine handlenett.

Og de store forlagene kan oppvarte dere denne uka – men det betyr ikke at de ikke ville saksøke dere fordi dere tilbyr elektroniske bøker og tidsskrifter gratis.

Ja, det er vanvittig. Men det skjer.

Illevarslende tegn
Her i Canada startet UPS en kamp mot Canada Post – det statlige postverket – ved å si de ble forskjellsbehandlet siden kanadiske myndigheter subsidierte konkurrenten deres. Hvis det å ha et offentlig postvesen er en urimelig handelsbarriere, vil det å ha et offentlig bibliotek være det samme.

Det er allerede tre illevarslende tegn.

1) Debatten om elektroniske bøker. Forlag og bokhandlere ser på gratis tilgang av elektroniske bøker og tidsskrifter som en trussel mot inntjeningen sin. Som Pat Schroeder, president i Association of American Publishers, sa til Washington Post: “Vi har et alvorlig problem mht bibliotekarer.”

2) Et annet tegn: Amerikanske myndigheter har annonsert at de vil akseptere at bibliotektjenester faller inn under GATS.

3) Selv om Canada foreløpig ikke har satt bibliotek på frihandelsagendaen, sendte myndighetene i fjor ut et spørreskjema til offentlige bibliotek og ba dem spesifisere områder hvor de kunne ha “eksportinteresser” – med andre ord, kunne kanadiske bibliotek tjene penger på å tilby forskning, katalogisering eller innbinding på New Zealand eller i Uganda?

Men disse transaksjonene går ikke bare en vei: Hvis kanadiske bibliotek blir eksportører av bibliotektjenester, kan amerikanske og europeiske multinasjonale selskap ha krav på å få eksportere bibliotektjenestene sine hit: Forestill dere katalogiseringssystemer drevet av Microsoft og referanseskranker av Bloomberg.

Så hva kan dere gjøre for å stoppe denne utviklingen?

Den største redningen for bibliotek er at myndighetene har den muligheten til selv å bestemme hvilke offentlige tjenester under de ønsker å utelate fra GATS.

Men hvis dere tror myndighetene deres vil gå til det skritt å beskytte bibliotek – i stedet for å bruke det som en forhandlingsmulighet til å presse andre land til å åpne opp sine vann- og fengselsmarked – er jeg redd dere tar feil.

Jeg vet at den amerikanske handelsrepresentanten Robert Zoellick selv skrev et brev til presidenten av ALA, hvor han skrev at dere ikke trenger å bekymre dere for GATS. Med et PS: “Min første jobb var på et bibliotek så dere kan være sikre på at jeg deler deres engasjement for denne verdifulle offentlige tjenesten.”

Det kan være så. Men faktum er at Robert Zoellick arbeider for den samme administrasjonen som viste akkurat hva den mente om bibliotek – og om historie og kultur generelt – da passivt så på mens irakiske bibliotek brant ned til grunnen, museene ble plyndret og Irak ble et land uten fortid.

Som Robert Fisk skrev fra Bagdad 15. april: “For Irak er dette År Null, med ødeleggelsen av oldsakene i Arkeologisk museum og brenningen av Nasjonalarkivet og deretter Koranbiblioteket, er Iraks kulturelle identitet visket vekk.”

“Hvorfor?” spurte han.

Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at det å fjerne en kultur ikke er noen dårlig forberedelse med tanke på AOL-Time Warner og Viacom skal senere komme og selge en ny, glitrende og ferdigpakket kultur.

Jeg sier ikke at dette var planen. Men jeg er villig til å si at årsaken til at dette ikke ble stoppet – selv om risikoen var velkjent for Pentagon – var fordi at å utradere irakisk kultur ikke ble sett på som noen trussel mot “amerikanske interesser i regionen” – som haukene liker å si det.

Hvordan skal vi ellers forklare Donald Rumsfelds reaksjon? Da han ble spurt hva han mente om ødeleggelsen av Iraks museer og bibliotek, sa han noe som vil bli stående i historiebøkene: “Slikt skjer.”

Og derfor gratulerer jeg ALA for dets modige og fordømmende resolusjon mot disse ødeleggelsene, som vil bli forelagt rådsforsamlingen i morgen. Det er selvfølgelig ikke min sak, men jeg håper den blir vedtatt.

Det burde ikke være noen overraskelse at amerikanske myndigheter ikke verdsetter hva som har gått tapt i irakiske bibliotek – det er veldig lite grunnlag for å si at det verdsetter hva som har gått tapt når dets egne bibliotek er ødelagt av statlige budsjettkutt hjemme.

Som når alle fire filialene av det offentlige biblioteket i Binghamton, New York blir fullstendig stengt, som de ble i desember. Bøkene ble ikke brent – det var ikke fullt så dramatisk – de ble bare plassert på lager.

Eller som når Californias guvernør Gray Davis faktisk foreslår å kutte bibliotekbudsjettene fra $31,5 millioner i år til $1 million neste år – 31,5 millioner til 1 million!!!

Det virker som om halvparten av dette vil bli gjenopprettet, men la oss ha det klart for oss: Verken amerikanske eller kanadiske bibliotekarer kan stole på at deres stat-, provins- eller føderale politikere vil forsvare dem mot WTO – dere kan ikke en gang stole på at de vil forsvare dere hjemme.

Forholdsregler
Alt er derimot ikke tapt.

Det er forholdsregler dere kan ta for å beskytte dere.

Den beste måten å beholde de statlige overføringene dere mottar for tiden er å motstå fristelsen til å delprivatisere de verdifulle offentlige rommene deres – enten ved å tillate reklame på biblioteket, eller samarbeide med Microsoft, eller konkurranseutsette flere av kjernetjenestene deres.

Dess mer dere tillater at grensene mellom bibliotek og supermarked viskes ut, eller et bibliotek og – Gud forby, Google Answer – dess enklere vil disse multinasjonale selskapene være i stand til å sno seg og hevde at dere fratar dem deres rettmessige markedsandeler.

Delprivatisering vil bli brukt som den tynne delen av en kile – det juridiske middelet – til å kreve helprivatisering senere.

Det skjer allerede med vann, helsevesen, avløp og energi. Hvorfor – når informasjon er så lønnsom – skulle bibliotek være unntatt?

Det er en annen årsak til å motarbeide delprivatisering. Uansett hva dere gjør, må bibliotek slåss for eksistensen sin. Dette betyr at dere trenger å ha de mest verdifulle på deres side: Bibliotekbrukerne. Nærområdene må slåss for og med dere.

Hvis dette skjer, må brukerne deres vite at det ikke går an å sammenligne en bokhandelkjede, eller en Internettkafe med et virkelig lokalbibliotek. De må kjenne til “offentligheten” deres – som handler om mye mer enn om midlene deres kommer fra staten og om tjenestene deres er gratis.

Det handler om den flyktige kvaliteten som gir et samfunn en kollektiv følelse av eierskap til noe. Dere vet bedre enn meg hva som trengs:

En kontinuerlig, ustoppelig dialog mellom biblioteket og samfunnet det betjener.

En tilstedeværelse i menneskenes liv som overgår alt det som blir tilbudt av markedet: Fantastiske bibliotekarer lærer barn å elske å lese, de introduserer unge voksne for fascinasjonen ved å forske, og de blir i realiteten sosialarbeidere for voksne som kommer til biblioteket når de har mistet jobben.

De tilbyr også et fysisk rom der mennesker i alle aldre kan diskutere de temaene som betyr noe for dem.

Det andre området som gir mennesker en følelse av eierskap over sine offentlige institusjoner er at disse er ansvarlige overfor samfunnet (og ikke til aksjeeierne sine): Dette betyr å drive et bibliotek med innsyn, åpent og når det er mulig, demokratisk.

Det betyr å ikke bare være offentlig, men å føle seg offentlig.

Bokhandelkjeder kan etterligne den følelsen ved hjelp av lokalhistorieavdelinger og eventyrstunder, Amazon kan snakke om “ community stake holders,” men et markedskonsept vil aldri være i stand til å kopiere de følelsene som strømmer fra en institusjon som virkelig har et utspring i de menneskene det betjener.

Den kjærligheten, den følelsen av felles eierskap, er deres største sikkerhet i de uunngåelige kampene som kommer.

Husk dette neste gang en organisasjonskonsulent forteller dere at den eneste måten dere kan redde biblioteket deres er ved å tenke mer som et privat selskap, eller å gjøre om biblioteket til en Barnes and Noble.

Ikke bare vil det ikke fungere, det vil skade dere i fremtiden når brukerne deres ikke vil slåss for dere fordi de ikke ser forskjell mellom det offentlige og det private rom.

Den beste måten å forbli offentlig er å være offentlig – virkelig, trassig, radikalt offentlig.

Det er rustningen deres. Bær den med stolthet.

Dere viste en handling av tillit ved å komme hit til Toronto. Eller, egentlig var det ikke det, men en edru, klarsynt bedømmelse. Jeg stoler på at dette er begynnelsen på mange flere handlinger av praktisk mot. Vår tid krever intet mindre.

Takk for at dere kom, takk for at dere er her – jeg mener det oppriktig.

Naomi Klein er en ledende anti-sweatshop aktivist, og forfatter av “Fences and Windows: Dispatches from the Front Lines of the Globalization Debate?” (Picador, 2002) og “No Logo: Taking Aim at the Brand Bullies” (Picador, 2000). Besøk No Logo-websiden: http://www.nologo.org/

Oversatt av Eli Solberg på basis av originalen og på Berith Backlunds oversettelse til svensk for BIS 2003:4. (http://www.dissidentvoice.org/Articles7/Klein_Librarian.htm)