Kjære redaktør del 15
Biblioteknorge-listen. Jeg har nesten ikke tid til annet lenger. Det er så mye å følge med på, så mye å ta stilling til. Diskusjonene er det beste. Som den om de homofiles Blikk i skolebibliotekene. Jeg stusser ofte over hjemmehjelpens (nå biblioteksjef) vurderingsevne når det gjelder hva slags litteratur som er passende. Og et blad fra en interesseorganisasjon med så suspekt innhold at det ikke burde stå i hyllene våre. Vi vil vel ikke at alle ungdommene skal bli homofile heller.
Det er deilig å konstatere at jeg har mange med meg. Og narkomane. Det verserer en debatt nå om man burde få la de narkomane komme inn på biblioteket. Jeg har sagt det til hjemmehjelpen lenge, at vi burde lage regler for slik upassende bruk i Foss og Nesberg bibliotek. Vel er det ikke så mange tunge narkomane her i bygda, men jeg vet da om en og annen pillemisbruker. For ikke å snakke om de som liker å ta seg en dram til frokost. Og tre til lunsj. Oftest er disse gjengangere på purrelistene også. Ting henger sammen. Årsak og virkning. Jeg samlet sammen noen utskrifter av de viktigste innleggene og la dem i posthyllen til hjemmehjelpen. Sammen med telefonnummeret til det lokale vaktselskapet. Biblioteksjefen hadde kommet til meg for en stund siden og sagt at jeg måtte lære meg e-post. Og Internett. Jeg hadde gjennomgått et omfattende kurs. Måtte til Lillestrøm med bussen fem dager på rad. Jeg så ikke helt nytteverdien i det hele, men lunsjen var god. Den siste dagen gjennomgikk vi fenomenet postlister og kursholderen trakk frem biblioteksektoren. Lette seg frem til Nasjonalbibliotekets hjemmesider og vips! Der var den, Biblioteknorge-listen. Jeg meldte meg på med en gang jeg kom tilbake på biblioteket. Dagen etter var mailboksen full.
Jeg fikk litt panikk, og prøvde å melde meg av 3-4 ganger. Men fikk bare en haug med sinte e-poster om at utmelding ikke skulle skje i full offentlighet. Siden jeg først var tvunget til å være med sendte jeg en morgen selv ut min bekymring på listen. Noe som hadde irritert meg lenge. At innvandrerne tar opp all tiden på bibliotekets Internett-pc’er. Datamaskiner som er kjøpt inn for kommunale midler. Får ikke innvandrerne nok penger fra den norske stat til å handle inn IT-utstyr til seg selv så det monner? Jeg fikk mange støttende svar. Og lure løsninger. Å innføre innmeldingsgebyr for asylsøkere var det beste forslaget. Tenk alle erstatningskravene vi dessuten ville slippe å sende ut. For en ting var at de tok opp tid på Internett, en annen var at de sjelden leverte tilbake lånt materiale. Jeg kjente meg rent euforisk. Tok det opp med hjemmehjelpen så snart hun kom på vakt. Det ramler inn med e-poster om dette og hint. Ikke visste jeg det fantes så mange vettuge bibliotekarer rundt om i det ganske land. Som rett og slett har skjønt hva faget dreier seg om. Den ene interessante diskusjonen etter den andre. Og referansespørsmålene. Det første var en etterlysning av et dikt skrevet av en gammel dame. Om alt hun skulle ha gjort hvis hun hadde fått leve livet på nytt. Jeg brukte hele formiddagen min på denne oppgaven.
Saumfarte hvert eneste oppslagsverk jeg hadde tilgjengelig i samlingen. Nadine Starr het hun, diktdamen, svaret kom på listen ikke lenger etter at jeg selv hadde funnet det. Men jeg unnlot å sende svar. Det er bedre å ligge å vake i kulissene, enn å fremheve seg selv og sine kunnskaper i ett kjør. Diktet til Nadine hang jeg opp på oppslagstavlen. Som et symbol på min nyvunne interesse. Og et trofé for godt utført arbeid. Det neste var noe trønderhumorgreier som jeg ikke vet noe om. Og som jeg ikke ønsker vite noe om heller. Men jeg skrev da ned referansen, ikke usannsynlig at det vil komme til nytte ved en senere anledning. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Har mange andre temaer jeg vil ta opp. Alenemødre, trygdede, eldre og fattige. Og barn i alle aldre.
