Budskapet er troverdighet

Av adm.dir. Kristin Weidemann Wieland, Kunnskapsforlaget

STORE NORSKE LEKSIKON Eirik Newth hadde et meget leseverdig innlegg i forrige nummer av Bok og bibliotek under tittelen Mediet er ikke budskapet, i forbindelse med at Store norske leksikon kommer i ny utgave.

Newth synes det er bisarrt at jeg kan påstå at ”fascinasjonen ved Internett var mye større for 5 år siden”. Internett er selvsagt et grensesprengende verktøy for informasjonsformidling. For 5 år siden var mange imidlertid hodestups og blindt forelsket. Det florerte de villeste dotcom-prosjekter – med enda villere forretningsplaner. Innen kort tid skulle vi alle handle vår daglige melk og brød via Internett – og lese alle bøker på elektroniske skjermer. I dag har vi – slik nyforelskede gjerne gjør – landet. Det betyr ikke at kjærligheten til Internett er mindre, men vi ser mediet med den erfarne kjærlighets klarere blikk, med alle dets styrker og svakheter.

Derfor foretrekker fremdeles de fleste å gå til bokhylla og leksikonbindene der når diskusjonene går som hetest i stua. For de fleste går det fremdeles kjappere enn å fyre opp PC’n, og papiroppslaget gir suverent god oversikt og umiddelbar tilgang til de sentrale og elementære fakta. Det er mulig dette forandrer seg over de neste 10-15 år med teknologisk utvikling. Men ennå er vi ikke der.

Er pålitelighet medieuavhengig?
Newth påpeker treffsikkert at en kunnskapskilde som utkommer på papir ikke per se er mer pålitelig enn en som utkommer på Internett. Troverdighet avhenger ikke av medium, men av miljøet rundt kunnskapsproduksjonen. Dette er vi som kunnskapsproduserende miljø helt enige i! Men la oss bringe diskusjonen ett steg videre. Vi i Store norske leksikon har holdt på med parallellutgivelse av samme leksikoninnhold nå i fem år og har erfart at det faktisk er visse mekanismer ute og går som kan tilsi en ulikhet mellom korrekthet i bok og Internett.

Den viktigste er kanskje at det virker som det er større toleranse blant brukerne for feil i Internett-publikasjoner enn i bøker. Vi blir hardere refset for papirfeil enn Internett-feil. Hva dette kommer av, kan være så mangt. Det kan være muligheten på Internett til å korrigere umiddelbart, og til hyggelig, uformell epost-kontakt mellom den som har funnet feilen og redaksjonen. Det kan være at mange opplever det elektroniske som mer ”flyktig”, og at det dermed ikke er så nøye. Og endelig kan det være at mange stadig opplever Internett som synonymt med gratisinnhold, som man ikke kan stille gammeldagse kvalitetskrav til.

Så om Internett-mediet i seg selv ikke innbyr mer til slurv, kan det allikevel være at markedets forventninger gjør det. Og da står og faller innholdets pålitelighet nettopp med avsenders rake rygg – ikke minst i disse tider med skjerpede krav til kortsiktig lønnsomhet. La dette munne ut i en oppfordring: Still like sterke krav til Internett-publikasjoner som til bøker!

Er det en motsetning mellom et leksikon som Store norske og Internett?
Det manes ofte frem et misvisende bilde av Internett som leksikaenes fiende. Igjen er det innholdet og ikke mediet som er vesentlig. Riktignok er gratisinformasjonen på Internett hovedgrunnen til at leksika verden over strever økonomisk. Men nå som betalingsviljen for kvalitetssikret elektronisk informasjon vokser frem, finner leksikonskapere sikkert ut av dette. I dag ser vi i Store norske leksikon på Internett som en uvurderlig kanal for vårt innhold. Leksikalt organiserte kunnskapskilder har en enorm fremtid på Internett. Om man skulle tvile, er det bare å se på den fantastiske konstruksjonen som Wikipedia er – rett foran øynene på oss utkrystalliseres Internett i leksikonstrukturer, på dugnadsbasis. Et leksikonmenneske kunne gråte av sinnsbevegelse.

Publikasjoner som Wikipedia og Store norske leksikon vil leve side om side – den ene som den myldrende, spontane og anarkistiske kilden til informasjon om likt og ulikt (med det alltid like pikante spørsmålet på lur, om hvilken agenda den anonyme artikkelforfatteren egentlig har), den andre som den saklige og kontrollerte kunnskapsprodusenten, med pedagogisk tilrettelagt norsk innhold prosessert gjennom et nasjonalt panel med navngitte fageksperter -og en profesjonell og formodentlig ubestikkelig leksikonredaksjon.