Folk uten historier

Publisert Sist oppdatert

av Aslak Sira Myhre

Millioner av afrikanere som marsjerer mot Europa. Det er et av de sterkeste TV-minnene jeg har etter at Barne-TV mista grepet. De har startet sør for Sahara, og blitt fler og fler etterhvert som de nærmer seg Middelhavets kyster. De har fått nok, de vil kreve sin del av verdens rikdom, og siden verken mat eller menneskeverd når Afrika, drar de dit velferden er. De krever ikke mer enn det de blir frastjålet hver eneste dag av det rike nord. I det de første av småbåtene med flyktninger når Spanias kyster står EU-hæren klar. Flyktningene kommer i land på strendene, beveger seg oppover bakkene, og blir så meid ned fra maskingeværstillingene. Ingen skal få overleve sine første minutter i det forjettede Europa.

Jeg aner ikke hva denne filmen het, og heller ikke hvem som spilte i den eller hvordan historien utviklet seg. Det er heller ikke poenget. For alt jeg vet var det dårlig, klisjéaktig plakatkunst jeg så, som 14-åring hadde jeg enda ikke utviklet en ”kunstnerisk” smak som tilsa at det opplagt sanne ikke kunne være bra. Bildene av de marsjerende afrikanerne sitter spikra i hodet mitt fordi de berører noe som er enda mer aktuelt i dag.

Det underlige er ikke at folk i Afrika skal kunne bestemme seg for å erobre Europa ved hjelp av sitt blotte antall. Det overraskende er at det ikke har skjedd ennå. Siden 80- tallet har Afrika som kontinent vært ramma av en rekke sultkatastrofer, kriger og epidemier. Uansett hvor vanstyrt kontinentet måtte være, uansett hvor mange diktatorer som herjer med sitt eget folk og hvor mye u-hjelpsmidler som sløses bort, er det likevel et faktum at det er en sammenheng mellom den nøden som samles i Afrika og den rikdommen som bygges opp i Vest-Europa og resten av den rike verden. Hele den industrielle revolusjonen, den begynnende verdenshandelen og oppbygginga av dagens stormakter blei gjort på Afrika og afrikanernes skuldre.

Forholdet mellom verdens folk er et ulikt forhold. Vi skiller mellom kjønn og klasser, vi skiller mellom rasene og ikke minst så skiller vi mellom de som har og de som ikke har. Folk som fødes i land som ikke har, i fattige land, krigsherja områder eller under diktaturer som bidrar til å skaffe oss råvarer eller billige forbruksvarer, har ikke de samme menneskerettighetene som vestens befolkning. Vi sier at alle mennesker har rett til hus og arbeid, men skulle det komme noen og kreve den retten i nabolaget, stenges både dører og grenser.

Afrikanere har, sammen med folk i Latin-Amerika og store deler av Asia, en moralsk rett til å stjele fra det hvite Europa. Den sultne har rett på brød, og de kollektivt sultne har rett til kollektivt opprør. Hadde jeg leda EU hadde jeg frykta den kommende marsjen fra Afrika, og hadde jeg vært president i USA hadde jeg brydd meg mer om fattige mexicanere enn innbilte og ekte bombemenn fra midt-østen.

Den ulikheten som vår verdensorden bygger på er så internalisert i fattig og rik at vi sjelden reflekterer over den. Det er naturlig at AIDS, difteri og diaré behandles og etter hvert utryddes i vesten mens folk dør som fluer i resten av verden. Vi ser på det som et resultat av markedets lov, av sjølpåført vanstyre og fattigdom i andre land eller bare som ”sånn det er”. Når avisene melder om ”ingen vestlige i massegraver” etter tsunamien i Asia, tenker vi ikke over at det betyr at de ikke-vestlige kan legges i massegraver uten at vi bryr oss. Forskjellsbehandling av vestlige og asiatiske lik plager oss ikke, vi registrerer det knapt.

For å kunne opprettholde den verdensorden vi har i dag, for å kunne leve med et system hvor sult, fattigdom og død deles ut etter hvor du bor, hvilket folk du tilhører og hvor heldig landet ditt har vært med sin geopolitiske plassering, må det også lages skiller i hodene våre. Vi kan ikke akseptere dagens ulikheter og samtidig stenge grensene for flyktninger og innvandrere uten å gjøre dem mindre verd enn oss. Det er ikke rasisme av Vidar Kleppe eller Øystein Hedstrøms vulgære sortering, det er enkle overlevelsesmekanismer for oss som blei født på verdens solside.

Jeg tror ikke verdens nød er et resultat av folk i vestens gode vilje. Vel er mennesket kanskje egoistisk, men ikke inntil andres død. Tvert om viser reaksjonene når lidelsen bringes nær oss, som for eksempel av Tsunamien i Asia i jula, at viljen til å gi og hjelpe er stor. Men for å få fram denne viljen må de som lider komme nær oss. De trenger en historie. Lars Norén forteller i ”Krig” historien før flyktningen kommer til Norge, før en familie står på Gardermoen med loslitte klær, falske papirer og håp om å skape seg en framtid i velferdens verden. Personene hans er ikke helter, de har alle gjort ting vi helst vil slippe, svikta og nedverdiga seg. Det er ikke sikkert de er noe særlig sympatiske en gang. Men gjennom teksten gjør han dem til mennesker av kjøtt og blod. Ikke ”flyktninger”, ”krigsskadde” eller ”ulovlige innvandrere”. Ikke en gruppe mennesker hvis fremste kjennetegn er at de har å lære seg norsk, få seg en jobb og respektere våre skikker, men individer med en historie som forma dem lenge før de kom hit.

Dagens verdensorden holdes oppe med makt. Til syvende og sist er det den amerikanske krigsmaskinen, EU-hæren og atomvåpnene som vil holde dem borte fra oss. Som i filmen jeg så i 8. klasse vil vestens herskere være beredt til spille mye blod for å sikre ulikheten evig liv. Men ordenen i hodene våre holdes oppe av helt andre ting. Den internaliserte orden som sier at våre liv tross alt er viktigere enn deres skapes av mangel på kunnskap. Vi vet for mye om oss og for lite om dem. Hvis verdens flyktninger fikk beholde historiene sine, hvis vi fikk vite hvem de var, på godt og vondt, hvordan de har levd, hva de har tenkt og følt blir det vanskeligere å lukke dem ute, både av hodene og landene våre. For hver historie som fortelles om en av verdens fattige, verdens flyktninger og forfulgte avsløres det litt mer av den urettferdigheten som verden er satt sammen av.

Denne teksten blei skrevet på bestilling til programbladet til Nationaltheaterets oppsetning av stykket ”Krig”, men blei refusert fordi innholdet i følge teateret ikke var passende.

 

Powered by Labrador CMS