Jakten på H. C. Andersen

Var han gift? Nei. Hadde han sex? Nei. Onanerte han? Ja. Var han homo? Tja? Hadde han stor nese? Ja. Ble han berømt mens han levde? JA!

– Av Odd Letnes

Vi snakker om H. C. Andersen, Danmarks største dikter, som fyller 200 år i år. Jubileet markeres med en bred og fargerik vifte av arrangementer og prosjekter. Målet med kalaset er å ”sikre, at så mange mennesker som muligt får et større og mere nuanceret kendskab til digteren i ind- og udland” kan vi lese på jubileets nettsted.

Men alle er ikke like fornøyd med hvordan 200-årsjubileet er lagt opp. Dikteren H. C. Andersen blir helt borte i all den kommersielle viraken, mener Danmarks ledende H. C. Andersen-forsker, professor Johan de Mylius ved H. C. Andersen-senteret på Syd-dansk Universitet.

– Utfordringen er ikke å selge H. C. Andersen-vin eller metallfigurer av dikteren i Asia. Utfordringen er å frigjøre seg fra den biografiske og filologiske metoden, som inntil få tiår siden har vært helt dominerende. Det er på tide å gjøre H. C. Andersen til et forskningsobjekt på lik linje med andre store diktere, sier de Mylius til Bok og Bibliotek.

Biografisk forskning
En stor del av Andersen-forskningen har vært biografisk. Et blikk på hyllene i et dansk bibliotek forteller at omtrent 1 av 10 bøker handler om Andersen som person. Parallelt har forskningen vært preget av en filologisk retning, hvor man har utgitt og kommentert brev, almanakker, reiseskildringer og så videre.

– Det biografiske arbeidet har ført til at vi i Danmark først og fremst har vært opptatt av mennesket H. C. Andersen. Det er som om vi aldri får nok av å høre om skomakersønnen, denne langbente, underlige mannen, enten det er hans forhold til menn og kvinner, hans spisevaner, tannlegeskrekk eller forfengelighet. Vi vet langt mer om H. C. Andersen enn noen annen dikter, ja, iblant er det som om vi kjenner ham bedre enn våre nærmeste venner, sier de Mylius.

– Dette er på mange måter katastrofalt fordi det til de grader sperrer for forfatterskapet. Jeg spør ofte meg selv: Leser vi i det hele tatt H. C. Andersen? Eller er vi mest interessert i å høre om ham, om han var kongesønn eller homoseksuell? Det gjør det vanskelig å arbeide med Andersen som universitetsforsker. Er man opptatt av for eksempel August Strindberg, Henrik Ibsen eller Søren Kierkegaard, er de omgitt av en genuin forskerinteresse og det finnes en rekke tunge fagmiljøer omkring i verden. Slik er det ikke med H. C. Andersen.

Teksten i sentrum
de Mylius opplevde det tydelig da han selv var student ved Universitetet i København på 1960-tallet. Den gangen var den tekstkritiske metoden (nykritikken) på full fart inn i litteraturfaget. I motsetning til tidligere litterærere metoder, ønsket denne retningen å fokusere på teksten som en avgrenset størrelse og undersøke hva man kan finne i den. Det gjorde at man automatisk ble skeptisk overfor den biografiske metoden.

– Jeg opplevde den gang at Andersen var noe i vanry i forhold til andre forfattere. Det skyldtes at alle de forskerne som var interessert i Andersen, hang fast i den biografiske metoden. Jeg ville gå en annen vei. Jeg ville se på det Andersen faktisk hadde diktet, og skrev magistergrad om Andersens romaner, og førte dette videre i min doktorgradsavhandling.

– Romaner? I Norge kjenner vi Andersen først og fremst som eventyrdikter.

– Det var romanene han selv satset på i 1830-årene. Det var en moderne genre, og ingen før Andersen hadde skrevet samtidsromaner i Danmark. Der gjør Andersen et banebrytende arbeid i dansk litteratur. Debutromanen Improvisatoren (1835) ble godt mottatt både i Danmark og Tyskland. Hans tredje roman, Kun en Spillemand (1837), ble uhyre berømt i Tyskland.

Eventyrene kom imidlertid samtidig, og allerede mens de var helt ferske, skrev den danske fysikeren og kjemikeren, H. C. Ørsted, i et brev til Andersen: ”Hvis romanene vil gjøre Dem berømt, vil eventyrene gjøre dem udødelig.” Hvorpå Andersen føyde til i brevet: ”Det tror jeg ikke.”

– Det hører også med til historien at eventyrene vakte en viss motstand i offentligheten. Noe av kritikken var moralsk tuftet. Når prinsessen i ”Fyrtøyet” får besøk av en soldat om natten, var det et slag mot datidens moral. Andre mente at man slett ikke skulle fylle barns hoder med fantasi, men tvert i mot med lærdom som kunne gjøre dem til gode og lovlydige samfunnsborgere.

De første eventyrene blir oversatt til tysk i 1939, deretter svensk, og fra da av begynner snøballen å rulle. Fra og med tidlig på 1840-tallet overskygger romanene eventyrene. Så der tok Andersen selv grundig feil.

Pele og viagra
2. april er den offisielle datoen for dikterens 200-årsjubileum. Men forberedelsene og oppkjøringen til markeringen har allerede pågått i 2-3 år. Det har blitt brukt 280 millioner kroner til et bredt spekter av prosjekter og produkter som skal posisjonere Andersen internasjonalt. Det har blitt skrevet bøker og oppført teaterstykker, det har blitt forsket, det har blitt laget H. C. Andersen-vin og utnevnt H. C. Andersen-ambassadører over hele verden. Nå skal H. C. Andersen – og Danmark – virkelig settes på det kulturelle verdenskartet.

Men de Mylius mener det oser av en kommersialisme som ikke tjener dikteren og forskningen omkring ham. ”Nå skal vi tjene penger på H. C. Andersen”, lyder refrenget.

– Det er dypt skadelig for min virksomhet at Andersen på denne måten blir sauset inn i reklamefremstøt, mener han.

For å fremme Andersen er det blant annet utnevnt en rekke internasjonale ambassadører, for eksempel Roger More og fotballkongen, Pele (som også er Viagra-ambassadør).

– Disse har absolutt ikke noe forhold til Andersen, mener de Mylius. – De er utelukkende ledd i en kommersiell markedsføring. Samme dag som Pele ble utnevnt som Andersen-ambassadør, kjører legemiddelfirmaet Pfizer helsides annonser for potensmiddelet Viagra, hvor Pele står som en reklamesøyle. Omtrent samtidig blir han intervjuet av dansk TV2 hvor han presterer å si: I have heard he was shoemaker, sier de Mylius og rister oppgitt på hodet.

Burde ha vært rustet opp
Det mest kritikkverdige er at man nå egentlig har hatt en helt unik anledning til å se på dikteren H. C. Andersen med nye øyne, uten at man har brukt muligheten, mener de Mylius.

– I forskningen omkring Søren Kierkegaard, for eksempel, har det de siste årene skjedd en enorm vekst. I København er det etablert et eget forskningssenter for filosofen. Der har man systematisk gått gjennom hvert eneste stykke papir han har satt blekk på, og resultatet kommer til å bli en altomfattende kommentert samlet utgave av tekstene hans. Det vil ha stor betydning for Kierkegaard-forskningen framover.

Noe tilsvarende har ikke vært et tema i forbindelse med Andersen. Det skal riktig nok lages en ny samleutgave av Andersens tekster, men den skal ikke være vitenskapelig.

– Vi kan si at ambisjonsnivået er lavere når det gjelder Andersen som dikter, konstaterer de Mylius.

Et annet punkt som har vært en hemsko for den akademiske behandlingen av Andersen, er at tekstene hans oppfattes som barnelitteratur, og barnelitteratur har tradisjonelt ikke hatt en høy status i forskningsmiljøene.

– Andersen hører ikke bare hjemme i barneværelset. Hans litteratur henvender seg tvert i mot mer til voksne enn til barn. I 9 av 10 tilfeller er det en voksen erfaringsverden vi møter i diktningen hans, formidlet gjennom et forminsket ”barneunivers”. Det er trist at man ikke nå benytter 200-årsjubileet til å gi Andersen-forskningen den opprustningen den fortjener. En slik anledning kommer neppe igjen. Her burde både Kulturministeriet og Forskningsministeriet tatt ansvar.

Piken med fyrstikkene
På samme måte som andre store diktere, har Andersen blitt brukt og misbrukt. Han har blitt redigert og omskrevet. Den lille piken med fyrstikkene har for eksempel vært standard pensum i kinesisk skole siden Maos tid. I denne settingen leses eventyret som et uttrykk for det umenneskelige i den vestlige kapitalismen.

Men Andersen selv er heller ikke tro mot eventyrtradisjonen. Mange av eventyrene tilfredsstiller for eksempel ikke kravet om en lykkelig slutt. Så her har mange blitt fristet til å tukle, for eksempel å la piken med fyrstikkene bli adoptert av den rike familien hun ser gjennom vinduet, i stedet for å fryse i hjel.

I Norge er Den lille piken med fyrstikkene er kjent og kjært eventyr. Men hva kan vi si ut over at det er en sørgelig historie om en pike som fryser i hjel en julenatt?

– Når man leser Den lille piken med fyrstikkene, er det en fordel å ha lest noen av de andre Andersen-tekstene. For i dette eventyret tar han opp et tema, han ofte vender tilbake til: Døden som et maksium – døden som en konsentrasjon av livet. Dette er et gjennomgangstema hos Andersen, sier de Mylius.

Umiddelbart foran den avsluttende dødsscenen ser hun et stjerneskudd på himmelen. Hun har lært at da kan man ønske seg noe, og hun vet at det er et tegn på at noen dør. Og det er hun selv som skal dø.

Mot slutten av eventyret kommer døden nærmere for hver gang hun riper av en fyrstikk. Men lyset og intensiteten blir større. Hun ser syner av sin mormor. Hun vet at mormoren ikke er der, men hun ber henne likevel ta henne med seg. Lyset og illusjonen om mormoren blir sterkere enn den kalde vinternatten i virkeligheten.

Døden som maksimum
– Man kan si at livet går opp i et slags maksimum i det siste lysskjæret fra fyrstikkene. Det ligger tett opp til mystisismen, hvor målet med livet er å smelte sammen med Gud i et intenst øyeblikk, hvor livet og døden går sammen i en intens forløsning. Å kalle dette enkel barnelitteratur, er en grov undervurdering, mener de Mylius.

– Hva vil vi så med Andersen, spør han til slutt. – Hva ønsker vi å feire i år? Det er fristende å si at vi i Danmark feierer oss selv og vår egen inngrodde biografiske H. C. Andersen-tradisjon.

– Det er synd at vi ikke bruker anledningen til å formidle et nytt bilde av H. C. Andersen og løfte ham fram som den store dikteren han var – og er, avslutter professoren.