Kjære redaktør del 22

Frognerveien en julidag. Midt i fellesferien, nesten folketomt. Støvete fortau. Brunt, langsomt og stillferdig støv. Støv du kjenner under føttene. Som betyr sommer og småsko og langt til regn. En ensom trikk, den typen trikk det jobbet to på. En som sjåfør, en som satt bak og tok i mot billettpenger. Irma på hjørnet. Irma med krok utenfor til hundeiere som ikke ville ta med kjøteren inn. Der vi en gang glemte Rufus, en schizofren dvergpuddel. Og ikke husket ham før mange timer senere da bjeffingen hans overdøvet Dagsrevyen. Gilberts trikotasje med den samme, gamle undertøysutstilling, altfor spisse pupper under tilknappete nattkjoler med roser på. Vivo i rødt og hvitt, og Samson bakeri hvor alle damene hadde en slags lagerfrakk i rosa terrylen. Neimen, Magda, er du tilbake i byen, så brun du er blitt. Et lite bygdesamfunn midt i byen.

Det var den sommeren jeg hadde vært så lenge i Spania. Og gledet meg sånn til å se mor igjen at jeg hadde vondt i hele kroppen. Far skulle hjem for å ordne noe i Norge, og hadde derfor fløyet hjem med meg. Det hadde vært en slitsom tur. Vi reiste alltid stand-by, far og jeg. Og denne gangen hadde vi vært uheldige, to døgn på flyplassen før det ble vår tur. Han kjørte meg til døren, men ble ikke med opp, gjorde aldri det. Å komme inn i oppgangen en slik varm sommerdag, jeg fornemmer det fortsatt. Først og fremst den overraskende og deilige kulden, de kjølige flisene. Lyden av døren som smalt igjen bak meg. Det mørke trapperommet i kontrast til solskinnet ute. Følelsen av å ikke kunne se, totalt mørke. To trinn av gangen. Med hånden på det mørke gelenderet i tre med masse snirkler under. Gløtt ut mot bakgården, først en gang, så en gang til. Inngangsdøren, ringeklokken, messinghåndtaket. Å stå der utenfor. Bare litt til. Og enda litt. Kjenne på gleden over å være hjemme, gleden over snart å få se henne igjen. Ringe på, brun treklokke med elfenbenshvit knott som av og til hang seg fast. Mors store favntak. Lykke. Mor og barn sammen i evigheten. Bli med ut på verandaen, det er en jeg vil du skal treffe. Mor med blussende kinn, stappfull av fremmed rastløshet og sterk parfyme. Og en smilende mann med hevet glass i en av mors balkongstoler. Rickard i den blå frottémorgenkåpen. Rickard med stereoanlegg i vår stue. Rickard med furubokhyller i vår gang. Ta nå Rickard i hånden, Magda. Håndtrykk. Håndfast. Jeg kommer snart tilbake, må på do først. Barbersaker på badet, kost og krem. En ekstra tannbørste. Rickard inn, jeg ut. Det finnes en million måter å si ting på. Ting som kan være ubehagelige for den som snakker og for den som blir snakket til. En variant er selvsagt å ikke si noe som helst. Late som om ingenting har skjedd. At alt er som før. Det var det mor hadde valgt. Ikke engang: vi skal ha fiskeboller til middag, Rickard bor her nå, fint vær i dag. Men ingenting. Jeg har ofte tenkt på det i ettertid, hvordan Rickard husker den dagen da han møtte en forvirret ti-årig datter til en dame han bodde hos noen måneder. Neppe en skjellsettende opplevelse. Barn er noen rare skapninger. Legger ofte merke til en hel masse detaljer. Hvordan en enkelt hendelse kan gjøre noe med et helt liv. Styre fremtidige valg. Velge likt. Velge bort. Rickards badekåpe gikk forresten i arv. Til en venninne av mor. Den var av god kvalitet og varte antagelig betraktelig lengre enn ham selv.