Scenarier del 3: Fortellingen om Fatima

Dette er del 3 av en serie på tre artikler om bibliotekenes framtid, sett gjennom en familie – en far, hans datter og hennes datter – gjennom perioden 1995-2035. Første artikkel handlet om matematikklæreren Frode, født i 1935. Del to handlet om juristen Frøydis, datteren til Frode. Dette er tredje og siste del.Artikkelforfatteren er førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo.

1995
Fatima er født i Førde – den forvokste handelsplassen midt i Sunnfjord. Mor Frøydis er dommerfullmektig og far Iskander jobber på et legesenter. Senere synes Fatima at hun "alltid" hadde gått på biblioteket. Det er noe med lydene og luktene.

Kanskje hun husker dem fra det første året, da mor eller far var hjemme med henne. De trillet jo barnevogna til biblioteket minst tre ganger i uka. Å sitte hjemme åtte timer i strekk var ikke til å holde ut. I kroken for de minste var det klosser og kosedyr og pekebøker. Fatima likte seg på biblioteket.

2005
Fatimas familie har flyttet til Oslo. Selv går hun på Vahl skole. Selv om Fatima bare snakker norsk hjemme, har hun plukket opp litt arabisk og tyrkisk fra de andre elevene. – Salaam, salaam, sier hun til bestefar. – Salaam aleikum, svarer bestefar, legger hånden på brystet og lener seg elegant framover.

Dessuten er lærerne ordentlig flinke med data. Fatima begynte med data i første klasse. Da hun var så liten, syntes hun det var mye lettere skrive på PC enn for hånd. Fatima forteller bestefar om uteskolen. Når hun arbeider i kjøkkenhagen sammen med de andre, bruker de først PC til å lage skilt med navn på grønnsakene. Så tar de bilder fra hagen med digitale kameraer.

Men hun er mest stolt av Boksertifikatet. Det viser at hun har lært seg å bruke skolebiblioteket, å orientere seg der og at hun kan behandle bøker og utstyr riktig. Boksertifikatet utleveres etter en grundig test, og eleven må ha et sertifikat for å få låne med bøker hjem. Til høsten skal hun bli med i Bokpolitiet – det er en gruppe elever som hjelper bibliotekaren, blant annet med å finne bortkomne og savnede bøker.

2015
Fatima er i gang med en bachelorgrad i europeisk historie ved Nordsjøuniversitetet. Ukas tema er kultur og handel i tidlig middelalder. Hun har fem dager på seg til å utarbeide en kritisk vurdering av Pirenne-tesen: at antikkens sivilisasjon ikke gikk under på 400-tallet, men overlevde helt fram til 650-tallet, da araberne tok kontrollen over det meste av Middelhavet.

Fram med digiboka – nå skal det søkes. "Pirenne" gir seksti tusen treff i Vivisimo. Men det må jo være undergruppen "Henri Pirenne – historian" som er relevant. Tolv tusen treff. Avgrens til akademisk nivå, sier Frøydis til boka. Det hjelper ikke mye: ti tusen treff. – Gi meg de tyve mest brukte! Pling! To trykte bøker, tre bøker i fulltekst, fjorten digitale artikler og en fjernsynsfilm fra Belgia dukker opp.

Det er ingen kunst å finne godt fagstoff på nettet – men Fatima vet at alle de andre også har funnet disse tekstene. De holder nok til en B, men ikke til en A. Hun vil ha en mer personlig vri. Tilbake til start! Hun pinger bestefar i Heraklion. – Jeg skal lage noe om Pirenne til tirsdag, men det må være o-ri-ge-ni-alt. Har du noe tips?

Bestefar brummer som han pleier. Så sier han:

– Hva med å se på noe mere konkret? Hva med myntene fra 700-tallet? Du finner jo dinarer fra Damaskus helt oppe på Gotland. God historie dreier seg ikke om informasjon, men om perspektiv. Og jeg vet at arkeologer og numismatikere ser verden annerledes enn vanlige historikere.

Tilbake til digiboka. Fatima søker på "Henri Pirenne" OG "akademisk nivå" OG "arkeologisk ELLER numismatisk perspektiv". Men nå svikter nettet. Det finnes ingen fasett som dekker "perspektiv". Fatima må selv ta for seg kartene over myntfunn og tabellene over mynttyper på 700-tallet. Alt er nydelig tilrettelagt for interaktive visninger – men hun må tolke mønstrene selv. Timene går. Hele greia tar dobbelt så lang tid som planlagt. Men hun får sin A. – Denne presentasjonen lærte jeg mye av, sier proffen. – Dette bør du gå videre med.

2025
Fatima jobber som faglig konsulent for ENLI – the European Network for Living History. ENLI er en av de store aktørene på kulturmarkedet i Europa. Bedriften produserer kulturreiser der du kan lære om fortida – mens du opplever den. Du kan seile med vikingskip fra Stavanger til York og Dublin. Du kan plyndre kunstige klostre i Normandie og delta i beleiringen av katedralen Saint-Michel. Du kan dra i østerled og følge de brede russiske elver til Kiev, tungt lastet med honning og rav.

Initiativet til ENLI kom fra Nordsjøuniversitetet, som hadde merket stor interesse for korte akademiske kurs med dramatisk innhold og "sterke opplevelser". De valgte riktig nisje. Fatima har hendene fulle. Turene trekker tusener av Tolkienfans og asiatiske kulturturister. Det eksotiske Europa er IN. Guider som behersker mandarin får 30 % språkbonus.

Avdelingen til Fatima heter The Norman Adventure. Fatima nyeste konsept heter: Sailing to Byzantium. Hvert reisefølge er utrustet som et kompani i keiserens nordiske livvakt – Varangergarden. De lærer litt åsatru, gammelnorsk og byzantinsk militærteori. Avslutningen er en kamp på liv og død med bulgarske bander foran Miklagards murer.

Etter slagene er det filmer, foredrag og diskusjoner med Europas fremste eksperter. De ivrigste fortsetter sine studier i mediateket – med bibliotekpedagogen som kyndig veileder. Et to ukers kurs er jo bare en døråpner. De øvrige samles om mjød og magedans.

På mediateket kan de vitebegjærlige følge trådene videre. Brynjer og våpen er av plast. Men forøvrig er utstyret pinlig korrekt. Hos ENLI har hvert eneste produksjonsteam sin egen dokumentalist – vanligvis en bibliotekar på masternivå, i tillegg til historikere, multimediafolk og opplevelsesregissører.

Det vanskeligste i denne jobben, synes Fatima, er å holde maska. Når en kvitrende skare japanske lerkefugler trekker sine plastsverd og hamrer løs på de bulgarske leiesoldatene – da gjelder det å tenke blodøks, blodøks, blodøks! Hvis noen i staben ler, krever lerkene øyeblikkelig avslag i prisen.

2035
Fatima har blitt headhuntet til Profesjonsuniversitetet i Oslo for å lede Læringssenteret – landets fremste miljø for kunnskapsarkitektur og læringsdesign. Senteret tar ofte eksterne oppdrag, og i dag har hun fått en morsom henvendelse fra DKL – Direktoratet for kultur og livslang læring.

– Du vet sikkert at Stortinget har bedt om en full gjennomgang av norsk kulturproduksjon etter oljealderen, sier direktøren. – Det vi trenger fra dere er en skikkelig analyse av hva som egentlig har skjedd her i landet på 2000-tallet. Hvordan ble kulturarv og kulturproduksjon oppfattet i forrige generasjon? Vi ønsker oss noe som ikke bare er ord, men som viser fram hva som hendte. Mer musisk, om du vil.

– Du er jo en ekspert på kulturelle læringsprosesser. Kan du lage noe for oss, slik at dagens byråkrater faktisk kan føle på kroppen det som har skjedd. En slags opplevelsesreise fra 2005 til 2035. Du kan kanskje begynne med seminaret det gamle ABM-direktoratet arrangerte høsten 2004. Jeg tror det var i forbindelse med en ny bibliotekutredning. Ikke hun Skrede, men den som kom litt seinere. Med han kulturfyren fra Lillehammer. De var jo fæle til å utrede, den gangen.

Lag noen friske intervjuer med gamlingene. Du husker sikkert navnene – Bakken og Sundt og Egeland og den gjengen … Fatima tenker seg om. – Artig – men jeg vil ikke intervjue dem en og en. Jeg vil heller rekonstruere hele seminaret. De fleste er sikkert i live ennå. Og de øvrige skal jeg skaffe stand-ins for. Det er alltid moro å spørre folk om de har lært noe nytt etter tretti år.

-Kjære, snille digibok, sjekk om gamle Bakken lever ennå. Bibliotek-Bakken. Hvis tidsagenten hans er på web, kan du sette opp en samtale så snart som mulig. Femten minutter holder – så fort som han snakker.

P.S.
I mars og april 2005 arrangerer forøvrig ABM-utvikling sin egen scenarieprosess, med ECON som konsulent. Utredningsgruppa til ABM, referansegruppa fra bibliotek-Norge og en gruppe eksterne deltakere skal utvikle sine ideer om tida fram til år 2020. Med dette som grunnlag skal ECON skrive scenariefortellinger – som igjen blir kommentert av deltakerne i prosessen