En katedral av sivilisasjon

– Bibliotekene står i en framskutt posisjon i den rivende kampen om velferdsgodene, sier Attac-leder Magnus Marsdal. For egen regning har han sin egen lille, tause støttekampanje for bibliotekene gående.

Tekst: Ola Karlsen

– Barnehager og helsevesen trenger vi jo, men må vi ha offentlige bibliotek?, spør Attac-lederen retorisk og gir et rungende ”Nei!” til svar. Så ler Marsdal høyt og fortsetter resonnementet:
            – Folk kan jo sitte med TV Norge og Allers, he-he!, men når vi nå har et samfunn som åpenbart mener at folk er mer enn arbeidskraft, da blir jo folkebibliotekene en katedral av sivilisasjon og et irriterende symbol for markedsliberalistene. – Nei, folk skal ikke betale en femmer for å låne ei bok.
            Over en kopp kaffe, på en kafé i Oslo sentrum, en torsdag i februar, så blir bibliotekene selve frontlinjen i kampen mot WTO, markedsliberalisme og dyrtid: – Står vi imot på dette punktet, så vil heller ikke helse og annet falle for nyliberalismen, er hans credo. Den avtroppende Attac-lederen skal holde innledning om dette på Bibliotekmøtet i Trondheim.

Monumenter
– Bibliotekene er monumenter over striden som skapte sivilisasjon under kapitalismen. Arbeiderbevegelsen, lærerstanden og deler av embetsstanden har drevet samfunnsbygging av svære sektorer hvor kremmerne ikke fikk alle essene, for dette bygde på andre verdier.
            For Marsdal blir dette også en forklaring på hvorfor bibliotekarer må være aktive i den globale kampen mot WTO og GATS – til forsvar for offentlig sektor.
            – I de siste 20 årene har offentlig sektor blitt hetset i Norge. Den blir alltid målt mot privat sektor, som om privat sektor er bedre og en målestokk, men hvorfor skapte vi egentlig offentlig sektor? Hele poenget er jo å ikke være privat sektor, at ting skal gjøres annerledes, fellesgodene skal balansere og sivilisere hele samfunnet.
            Den tidligere Klassekampen-journalisten vil gjerne provosere. Knappe 30 år gammel har han allerede hamret ned en bok om markedsliberalismen – ”Tredje venstre – for en radikal individualisme”. I arbeidet med det som skal være en litterær sigd som skjærer sylskarpt fra venstre (men som blødrøde maoistiske kritikere beskriver som ”fromme ønsker løsrevet fra denne materielle virkeligheten”), fant han måter å utfordre markedet på.
            – For å pisse på dem lånte jeg alle bøkene om liberalismen på Folkebiblioteket..
Men det er ikke bare de med våte drømmer om markedet som kilde til løsningen av verdens problemer som tirres. På nettet er det opprettet en egen Magnus Marsdal hat-blogg. Det første anonyme innlegget, som kom like før jul i fjor, starter friskt, om enn ikke så prinsippielt:
“Magnus Marsdal er en skam for venstresida! Han er en selvgod og kvinnefiendlig tølper! Hilsen sint marxist”.
            Men det utløste da heller ingen debatt, bare en enslig kommentar som rolig ber om at hele bloggen fjernes. Trist, egentlig. For mannen ville sikkert ha følt seg beæret over nettfenomenet.
Selv har fenomenet valgt en annerledes måte å støtte bibliotekene på – Marsdal knuger for lenge på lånte bøker.
            – Jeg sitter over fristene slik at jeg i hvert fall får betale litt. De førti kronene betaler jeg gjerne, sier han. Men selv om han har satt i gang sin private brukerbetaling, vil han slett ikke at prinsippet skal knesettes.

Fetter Anton
– Etter at muren falt i 1989 har det vært en ensidig feiring av den kapitalistiske gjøremåten. Fetter Anton-folk som kom ut fra handelshøyskolen for seks måneder siden skulle inn og legge om alt. Men denne feiringen har vært helt upassende. For etter at investorene har herjet rundt og lagt ned lokalsamfunn og effektivisert noen hundre tusen over på uføretrygd, så er det noen som har sydd ting sammen igjen; det er kvinnfolka i offentlig sektor som tar den jobben. Bibliotekene tilhører denne sida av samfunnet, ikke business-sida. Prinsippene som ligger til grunn for fellesgodene er på mange måter sivilisatorisk overlegne kremmerinteressene. Her tar man hensyn til hele mennesker og ikke bare bunnlinja, selv om det nok er nødvendig innenfor visse bransjer. Velferdsstaten er Norges adelsmerke. Folk ser opp til den. Vi er jo ikke Cuba eller DDR, for her har vi samtidig klart å gjøre næringslivet og samfunnsøkonomien høyproduktiv.
            Attacs leder vil heller ikke være med på at offentlig ansattes motstand mot privatisering egentlig bare handler om å bevare sine arbeidsplassene.
            – Nei, det er ikke bare det. Høyre-sida vil effektivisere offentlig sektor, men snubler på startstreken fordi de ikke har respekt for offentlig sektor. For det er fullt mulig å effektivisere og en kan oppnå store gevinster hvis de ansatte er med på prosessene. Men ting låser seg når det blir snakk om utskilling og privatisering, da føler de ansatte at det å gi lillefingeren fort kan bli å gi hele handa.
            Han mener at bibliotekenes finansieringsmodell er helt avgjørende, at det er en stor forskjell på private og offentlige kunnskapshus.
            – Det handler om profittmotivet. Det gir en kjedereaksjon gjennom hele virksomheten. En bibliotek-etikk kan ikke bygge på kommersiell butikk. Bibliotekets fokus kan ikke være å pushe bestselgere og drive opp omsetningen. Det kan bokhandlerne gjøre. Bibliotekarene skal gjøre andre vurderinger om hva som tjener sitt publikum.

Deregulering
For tiden gleder Marsdal seg stort over alle kjepper som legges i veien for den ti år gamle verdensorganisasjonen WTO, som regisserer deregulering av både varehandel, privat sørvis og offentlige tjenester. Mens tilhengerne ser frihet og valgmuligheter, ser motstanderen tvang og ensretting.
            – WTO ble etablert i 1995, da var markedsliberalismen på høyden, og det var ett regime, én løsning og én vei som gjaldt. Men samme år eksploderte Frankrike i enorme streiker mot velferdskutt og privatisering, og fire år senere bidro opprør i gatene til at det ikke ble noen WTO-avtale i Seattle. Det som skulle gå på skinner har gått i ring – mer eller mindre.
            – De har møtt motstand fra oss dinosaurene, fra Erich Honecker-arvinger i alle land – he-he! – vi som fortsatt tror at mennesker er mer enn konsumenter. Kanskje er det de blå økonomene som nå blir giktiske i knærne, som blir dinosaurer?
            Marsdal fryder seg over politiske endringer i Sør-Amerika. Han ser forandringens vinder i EU. Men han er ikke hellig overbevist om at den norske marken er ryddet.
            – I Norge har mange vært for naive i forhold til hvor langt markedsliberalistene vil gå, men siste stortingsvalg var en oppvåkning. Hele debatten var et nei til liberalismen og markedsliberalismen fra venstreblokkens side. For fire år siden snakket Arbeiderpartiet nesten bare om ”modernisering”, noe som noen ganger er et kodeord for privatisering, men nå snakket Stoltenberg om å reparere det høyresiden ville ødelegge. Men kampen er jo ikke over. Hvis FrP kommer i regjering neste gang, så vet vi hva som vil skje – de vil ikke ha gratis bibliotek, sier Marsdal. 
            For Attac-lederen vil holde fast ved prinsippet om gratis utlån på bibliotek. Han vil ikke engang høre snakk om mikrobetaling for biblioteksurfing i aviser eller forskningsrapporter.
– Det er jo et herlig møte mellom prinsipper og pragmatikk, men det kan vel være ok å ha noen prinsipper også?
            – Kremmerne kan tjene penger på kaffe og biler, men kunnskap – som berører relativt store spørsmål – skal være gratis. Hvis ikke gjør kapitalismen seg en bjørnetjeneste. Setter de økonomiske gjerder rundt kunnskap, så nærmer det seg et monopoldiktatur. Her kan ikke bibliotekenes prinsipper vike. Derfor kan ikke tyngden av kunnskapsprodukter være brukerfinansierte. Forskningsrapporter, som er betalt av mine skattepenger, må være gratis. Det samme må gjelde surfing i aviser.
            – Men Se og Hør kan vel brukerne betale for selv…, sier han.