Polemisk pedant

Publisert Sist oppdatert

Espen Søbye
Ord for ord – artikler 1986-2004
298 sider, Forlaget Oktober 2005

Anmeldt av Hilde Matre Larsen

– Kom og hjelp, gol hanen. – Skuta synker!
Da ble alle dyrene redde, men så skreik hanen igjen: – Er det noen av dere som kan telle?
– Jeg kan!, sa geitekillingen.
– Da får du skynde deg å telle hvor mange vi er ombord. Skuta kan bare ta ti passasjerer.
– Skynd deg å telle!, sa de andre dyrene.
Og så telte geitekillingen.
– Én for meg, to for kalven, tre for kua, fire for oksen, fem for hesten, seks for purka, sju for katta, åtte for bikkja, ni for sauen og ti for hanen. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10.
– Hurra for geitekillingen! ropte alle dyrene, og så seilte de over til den andre elvebredden og gikk i land.
(Alf Prøysen: «Geitekillingen som kunne telle til ti»)

Espen Søbye (f. 1954) er mag. art. i filosofi og har i en årrekke arbeidet i Statistisk sentralbyrå. Han har skrevet flere bøker, blant dem Ingen vei hjem. Arthur Omre, en biografi. (1992), Rolf Stenersen. En biografi. (1995) og Kathe, alltid vært i Norge. (2003). Nylig ble han kåret til Årets litteraturkritiker av Norsk kritikerlag.

Ord for ord – artikler 1986-2004 består av tekster som tidligere har stått på trykk i Agora, Samfunnsspeilet, Samtiden, Prosa, Finansavisen og Morgenbladet. Artiklene tar for seg vidt forskjellige tema som Maktutredningen, Prozac, Norsk biografisk leksikon, barnearbeid ved overgangen til 1900-tallet, Se og Hør nr. 37/2003, Statistisk sentralbyrå under krigen og snusk i Statoil.

Felles for disse tekstene er at Søbye går kritisk til verks, helt i tråd med det han skriver i bokens forord: «Kritikken tar ikke noe for gitt, den forsøker å være ubetinget og betingelsesløs. Den har ikke noe annet å komme med enn sine argumenter som den må bekjentgjøre» (s. 7). Og Søbye kommer med sine argumenter. Han er kompromissløst analytisk, og resonnementene er upåklagelige og grundig underbyggede med statistikk, undersøking og faktasjekking. Og han påtaler det meste. Det virker nesten som han leter etter noe å påtale.

I artikkelen «Degradering av mennesket» foretar Søbye en presis slakt og en nøyaktig dissekering av Erik Fosnes Hansens Salme ved reisens slutt. Om forfatteren skriver han at «Det er et paradoks at oppramsing som utelukkende kamuflerer mangelen på en grunnleggende idé, kan forveksles med det å fortelle.» (s. 29). I «Den selvnytende legestemmen», om Finn Skårderuds Andre reiser, hevder han at Skårderud «blir inkonsistent fordi han på teoriens område må karakteriseres som uselvstendig og ubefestet.» (s. 262), og at «Kjønnsdriften er fortrengt av den selvtilfredse legestemmen. Forfatterens selvnytelsen er sterkere enn begjæret, boka hadde tjent på det motsatte. Altså: Mer pikk neste gang, Finn!» (s. 265). Og Nils Kåre Jacobsen, som skrev En forlegger og hans hus, Harald Grieg og Gyldendal i forbindelse med Gyldendals 75-årsjubileum i 2000, «kan ikke skrive en god bok, men han kan gjøre noe annet, han kan mime en godt skrevet bok, og det er det han gjør.» (s. 153).

Det er kraftig kost, dette her. Og alt Søbye skriver om er ikke like lett tilgjengelig. Alt er heller ikke like fengende. Jeg leser disse tekstene med varierende grad av interesse – kanskje mest grunnet egne preferanser. Men samtidig må det sies at Søbye er tydelig i det han skriver, og viktigst av alt: han vil noe. Og han er tungt bevæpnet med en skarpladd penn og en armé av fotnoter og statistikker. Denne mannen kan telle! Innimellom virker det nesten som om han har for mye ammunisjon, og at denne, i form av endeløse oppramsinger av tallfakta og biografiske opplysninger, bare er der for å skremme leserne til taushet. Samtidig innser jeg at det Søbye skriver om er viktig, og at måten han skriver det på alltid er velformulert, til tider glimrende, ofte underholdende, aldri snobbete. På sitt beste er Søbye i stand til forene analyser og tall og med det å skape et engasjement hos leseren.

Altså: Mer polemikk og mindre pirk neste gang, Søbye!

 

Powered by Labrador CMS