Vaktmester´n: Jeg holder en knapp på Newton

Publisert Sist oppdatert

Etter en forkjølelse av en annen verden, begynte livet å vende tilbake og jeg karet meg på jobb. Etter å ha karet meg opp gardintrappa, skjønte jeg imidlertid, tydeligere enn tidligere, at den såkalte middagshøyden definitivt var nådd.

Seniorvaktmesteren bruker uttrykket "reparasjonsalderen", der han etter eget sigende befinner seg. Bedre å være dér, tenker jeg, for da er det jo noe de kan gjøre. Etterpå er det, i følge min overbevisning og manglende tro, ikke no?.

Salige er de som tror. Da jeg trillet min mor ut fra det siste legebesøket, smilte hun og sa, at om fjorten dager ville alt være bra. "Og så søt den legen var!" Han hadde smilt så pent at hun over hodet ikke fikk med seg meldinga: De kunne ikke kunne gjøre noe mer.

Når en troende vaktmester møter sin Herre og Mester, kan stemningen sikkert bli ganske kollegial. «Hei Mester!» «Hei, hei, vaktmester!» Sånn kan de holde på. For min del ville jeg tatt det som om jeg var overført til en eller annen privat vaktmesterpool. 

Nei, vaktmestere tilhører kategorien vanlige dødelige, selv om det kan virke overraskende på noen: vi utfører jo daglig mirakler og tiltales ofte som de reddende engler vi er, når vi omsider kommer, og ordner bordet ditt som har vippet enerverende en måned eller taklampa som har blinket terroristisk siden frokost.

Vårt kall er å ta oss av den fysiske verden, som susende sisterner på dass, polettautomatkomplikasjoner, temperaturavvik og fundamentsvikt, slik at du kan ta din daglig dont i de didaktiske og finurlige kategorier.

Men noe liv etter dette er det neppe. Sagt på en annen måte: på den andre siden av gardintrappa er det ikke noe mer. En annen sak er at mennesket, vaktmestere medregnet, trenger noe større enn det selv. Noen utenom. Metafysikk, i moderate mengder, fortrinnsvis.

Når dette leses har forhåpentligvis tilløpene til verdensbrann sluknet. Trukket til sin ytterlighet er sekularitet og religion uforenlige. Beskyll meg gjerne for å leke intellektuell. Men et paradoks er det at responsen på den daglige, fysiske fornedrelsen vesten bedriver overfor resten, ble utløst av en fornærmelse på et annet, såkalt høyere plan. Ganske lærerikt for oss som overlevde bruduljen.

Min første jobb litt utenom det vanlige, var forberedelsene til bokdagen 2001. Deichman valgte en arabisk vri for anledningen. Irak-nordmannen Al-Kubaisi leste blant annet et dikt, skrevet 800 år etter Kristus, som han i dag mente ville kvalifisert til fatwa. En av våre skrankedamer tok en skikkelig runde magedans på linoleumen, med avansert og sensuell teknikk. Det hele foregikk på Teknisk, som er den betegnelsen vi i Drift bruker om Lesesal II på Hammersborg.

Begge opptrådte nøyaktig der flerspråklig-hylle nr. 1 står i dag. Oppå hylla står Koranen, eller Qur’an, og troner for seg selv, i ulike språkdrakter. Den er i likhet med Gud ikke-skapt, og skal ikke så skulder til skulder med vanlige dødelige bøker. En Koran mellom Kjærstad og Krokann går bare ikke an.

Under oppryddingen etter arrangementet, lurte jeg meg til en titt på bokutstillingen. Bladde "baklengs" i en arabisk "Sult". Åpnet den til da for meg ukjente "Halvmånens hemmeligheter". Etter å ha lest den, vil jeg si det er en bok med temmelig høy fatwa-faktor.

Inni omslaget hadde en anonym låner skrevet med indignasjon (og med blyant, heldigvis): 

"Dette er løgn! Walid Al-Kubasi trenger en grundig innføring i både islams historie og verdenshistorien. Her presenteres det for deg en ren eurosentrisk verdenshistorie. Al-Kubasi, ikke la din grusomme personlige erfaringer og opplevelser gå utover Islam. Ikke prøv å leke en intellektuell. 3 av verdenshistoriens viktige personer er: 1. Profeten Muhammed (s.a.w.) 2. Isaac Newton 3. Jesus (Issa bin Maryama)."

Interessante problemstillinger? For min del vi jeg si: På toppen av en gardintrapp er det lurest å tenke på Newton. Men ingen kan påstå at den islamske verden mangler debatt. Her var imidlertid ytringsfrihetens grense nådd og skrankedama tok straks viskelæret fatt. Det er ikke lov å skrive i bøkene.

Nils A.RAKNERUD

 

Powered by Labrador CMS